Det som er viktigere enn å være voksen

Jeg har jobbet med =Oslo i ni år. Blant de sterkeste minnene mine er et utendørs julebord og en klem fra en drapsmann.

I 2006 kom jeg til =Oslo for å skrive. Jeg følte meg ikke så voksen at jeg leste stillingsannonser og søkte på ordentlige jobber. Dessuten fantes det knapt journalistjobber på FINN. Sommeren før hadde jeg begynt å kjøpe gatemagasinet. Plutselig lå det i hendene til tidligere tiggere. De hadde heller ikke søkt på jobben. Det skulle tatt seg ut om folk med CV-en full av innbrudd, prostitusjon og dopsalg søkte jobb.

=Oslo-selgerne hadde løpt til jobben. Ryktet gikk om at de bare kunne komme og få selgerkort. Ingen ba om kopi av vitnemål og attester. Ingen målte personligheten deres langs fem akser. De møtte ingen headhunter med slips og korrekt hårklipp. Hos =Oslo møtte de folk med uryddig sveis, som dro fram gitaren i tide og utide. Folk med feil utdanning fra rare kunstskoler og forsøksgymnas. Ildsjeler som hadde holdt liv i dem på gata. En greker med byråkratiangst, og en vernepleier med egen filmfestival.

Jeg kom ikke til en skrivestue. De som jobbet med =Oslo, ble selgernes høyre hånd. De tok imot posten til folk som manglet adresse. De plastret folk som blødde, og hørte på folk som aldri ble ferdig med å fortelle. Noen fortellinger havnet i bladet. De historiene som har gjort størst inntrykk på meg, handler om barnemishandling. Her er to av dem.

Det var snart jul, og =Oslo-selgerne Kent og Clas var hjemløse. Vi ba «Mr. Grünerløkka» Jan Vardøen om å lage julebord for dem. Kokken og restauranteieren tok med seg stormkjøkken. Fotografen og jeg kjøpte engangsgrill. Midt på Youngstorget dekket vi et bord med hvit duk. Bare hovedpersonene manglet. Vi fant dem i Operapassasjen like ved, hvor de lå og sov. Kent og Clas pleide å spise cornflakes. De var lette å be når vi lokket med kalkun. Men først kom det rakørret og røkelaks på bordet.

Clas var forsiktig med den ukokte fisken. Bestevennen Kent skjønte godt hvorfor, og forklarte:

«Grunnen til at Clas ikke spiser så mye av fisken, er at stefaren hans slo ham med hageslange og beltespenne og tvang ham til å spise rå fisk. Han var fire år da han begynte, og 13–14 da han slutta. Men han spiste et stykke av fisken din, Jan. Det skal du være stolt av. Denne fisken er rå på en human måte.»

«Beste røkelaksen jeg har smakt i mitt liv», sa Clas.

Den andre historien, fikk jeg inne hos =Oslo i Skippergata. En annen hjemløs selger fortalte:

«En gang var jeg og broren min alene hjemme. Det sto to flasker brennevin i skapet. Vi tok halvparten av hver, og fylte på med vann. Da pappa oppdaga det fikk vi utrolig mye juling, og beskjed om at vi ville bli slått ihjel neste gang. Ofte banka han mamma også. En gang knuste han telefonen i veggen så jeg og broren min ikke skulle ringe etter sykebil. Vi bar mamma ned i veien og stoppa en bil. Da var jeg åtte.»

Denne selgeren ble i tillegg mobbet på skolen. Da han sa det til faren sin, ble han slått ned. Det var siste gang han sa fra om noe vanskelig. Han lærte å slå istedenfor å snakke. I ungdommen traff han ei jente som han flyttet inn hos. Det viste seg at hun hadde en annen kjæreste. Kjæresten kom på besøk med kniv og hagle. Utenfor huset lå en lang gjenstand som unggutten forsvarte seg med. Han slo litt for hardt, og ble drapsmann.

«Jeg blir aldri ferdig med å sone,» sa =Oslo-selgeren til meg. Han satt nesten åtte år i fengsel. Da han kom ut, tok en kvinnelig slektning av drapsofferet kontakt med ham.

«Takk skal du ha,» sa hun. «Han du drepte, hadde misbrukt meg siden jeg var liten».

Da selgeren hadde fortalt hele historien, spurte han om han kunne få en klem. Det var øyeblikket jeg aldri vil glemme. Ordet «drapsmann» fikk aldri samme klang igjen. Når jeg hører det nå, setter hjernen av plass for en større historie. Den hopper ikke rett til fordømmelse. Dessuten lurer jeg på hva =Oslo-selgerens far og mannen han drepte hadde opplevd som barn.

Samme år som =Oslo ble født, skjedde et annet under i medielandskapet. Aftenposten viet en hel side til ungdoms synspunkter. «Si ;D» trykket brevene deres hver dag. I denne spalten har jeg lest noe av det viktigste som er sagt i norske medier det siste tiåret. En anonym innsender skriver:

«I dagens samfunn har vi veldig mye fokus på barn og hvor sårbare de er, men derimot ikke på dem som ble skadet som barn som nå er blitt voksne. De blir ofte sinte, triste og frustrerte, men vet ikke hvordan de skal håndtere det. Og så møter de voksenpsykiatrien som er veldig opptatt av å ansvarliggjøre. Men hvordan kan du ansvarliggjøre en voksen på 25 år som har verktøykassen til en niåring følelsesmessig?»

Mange Erlik-selgere mangler den voksne verktøykassa. Det kan være vanskelig i møte med samfunnet. For oss som jobber med dem, kan det være befriende. Vi lærer at empati er mye viktigere enn å oppføre seg «korrekt» og voksent. Arbeidsplassen Erlik har en takhøyde som er sjelden i vårt samfunn. De rusfrie trenger heller ikke å late som de er perfekte og usårbare.

Her ligger nok noe av hemmeligheten bak bladets suksess. Kundene kan droppe fasaden når de møter selgerne våre. De kan være seg selv. Mange har betrodd seg til selgere om sine egne «feil». Det kan være ensomhet, sykdom, sorg eller rusproblemer. I bladet har alle slags mennesker fortalt om livet bak fasaden. I 2009 intervjuet jeg komiker og forfatter Jon Schau. Han snakket om ulempene ved å måtte være altfor voksen:

«Å være voksen regnes som så viktig at det rangeres høyere enn å være menneske. Mennesker har feil og mangler. Voksne er feilfrie, de har en perfekt fasade som aldri slår sprekker. Er en voksen irritert syns det ikke, er han stolt syns det bare så vidt. Det eneste lille minuset med å være voksen, er at så mange later som de er det.»