Det rusfrie mennesket er en raritet

Hvorfor stiller vi høyere krav til rusavhengige enn til folk flest om å bli helt rusfri? 

Tusenvis av mennesker strømmet til en tidagers festival i september, etter en hard arbeidssesong. Rusmidler ble sendt rundt til alle som ville ha. En spesiell kopp inneholdt det hallusinogene brygget kykeon. Deltakerne på festivalen mente at rusen brakte dem nærmere gudene. En av dem sa: «Du følte plutselig noe som var nytt, forbløffende, irrasjonelt for det rasjonelle sinn».

Festivalen foregikk med myndighetenes velsignelse. Blant gjestene var både bønder som var ferdige med innhøstingen, og noen av samtidens største kjendiser. De het Sofokles, Aristoteles, Platon og Cicero. Det årlige ritualet ved tempelet i Eleusis nordvest for Athen var en rusfest. Mer om det kan du lese blant annet i David C.A. Hillmans bok «The Chemical Muse: Drug Use and the Roots of Western Civilization».

Bruken av såkalte magiske drikker var nokså vanlig i Hellas og i den antikke verden. Festivalen i Eleusis-tempelet ble gjentatt i hundrevis av år. Så kræsjet den inn i kristendommen. De tidlige kristne ville ha seg frabedt andre veier til ekstase enn deres egen. Skulle kirken lykkes, måtte den forby opplevelser som ga folk følelsen av at de kunne nå Gud på egen hånd. Rusmidlene konkurrerte om samme deler av hjernen som de religiøse følelsene ærefrykt og glede.

«Rekreasjonell narkotikabruk er en del av historien vår som effektivt er blitt tildekket og ignorert de siste 1500 årene,» skriver David Hillman. Han har studert medisin og farmakologi i antikken. Epokens store statsmenn, poeter og filosofer brukte en type stoffer som i dag er forbudt.

Den kjente psykofarmakologen Rolad K. Siegel, som døde i vår, mente at trangen til å endre bevissthet er «den fjerde drivkraft» i mennesket. De tre andre er trangen til å spise, drikke og ha sex. En svært effektiv måte å endre bevisstheten på, er å bruke psykoaktive stoffer. Til alle tider, og i alle deler av verden, har mennesker ruset seg. Når religioner forbyr folk å bruke rusmidler, begynner de å faste, meditere eller noe annet som med større innsats kan endre bevisstheten.

Helsedirektoratets mål for nordmenns alkoholinntak er «en fornuftig drikkeatferd for den enkelte». For andre rusmidler, er det tabu å snakke om mer eller mindre fornuftig bruk. Har du rørt et ulovlig rusmiddel, er du automatisk ufornuftig. Vi kan være glade for at de aller fleste ikke blir tatt for bruken. 38 prosent av alle gutter i tredje klasse på videregående i Oslo oppgir å ha brukt cannabis det siste året. I prinsippet skulle alle hatt rulleblad og vært utestengt fra en rekke jobber og utdanningsmuligheter. Det ville vært en tragedie for det norske samfunnet.

I vår startet jeg en diskusjon på Facebook om begrepet «rusfri». Der skrev Ole:

«Jeg mistet nettopp jobben min på sykehjem som jeg hadde hatt i 2 uker, fordi jeg ble tatt med cannabis i 2016. Det hadde ikke noe å si om jeg gikk eller ville fortsette på urinprøver for å bevise min dydighet… Så å komme seg inn i arbeidsmarkedet er ikke lett hvis man foretrekker noe annet enn den giften staten pusher på oss. Folk som har brukt ulovlige substanser er den eneste gruppen man fortsatt har lov til å diskriminere mot.»

FNs kontor for narkotika og kriminalitet oppgir at bare 10 prosent av de som bruker ulovlige rusmidler har et rusproblem. Noe lignende ser ut til å gjelde for alkoholbrukere. Blant alle som drikker alkohol i Norge, ser vi at 10 prosent skiller seg ut som stordrikkere. Lenge har det å bli rusfri vært det eneste saliggjørende for rusavhengige. Det vil si, å ikke røre et rusmiddel igjen noensinne.

Da jeg begynte som journalist i =Oslo for 13 år siden, trodde jeg at rusfri var noe folk ble én gang for alle. Snart oppdaget jeg at mange Erlik-selgere hadde rusfrie perioder. Mange hadde også vært rusfrie under behandling, faktisk den ene behandlingen etter den andre. Hver gang de sprakk og rørte et rusmiddel igjen, følte de seg mindre verdt.

Media elsker fortellinger om folk som endelig er blitt rusfrie. Sjelden får vi høre hva som skjedde med rusfriheten en måned, et år eller ti år senere. Statistikken sier at de aller fleste avhengige ikke klarer å bli rusfrie for resten av livet. Da må vi bli flinkere til å anerkjenne andre fremskritt de gjør, og ikke frata dem muligheter til å delta i samfunnet.

Tidligere =Oslo-selger Jan-Erik sier:

«Så lenge definisjonen på en suksessfull behandling er ’rusfri’, utelukker det automatisk alle andre varianter av suksess, og disse anerkjennes ikke av systemet».

Det fins en standard fortelling om rusavhengige som stadig gjentas i vår kultur. En helt som har vært flink og blitt rusfri forteller om sin mørke fortid. Personen tok feil valg, skammet seg og angret. Rusbruken beskrives som en tabbe, og det nye, rusfrie mennesket som et frommere vesen som har sett lyset.

Fortellingen gir inntrykk av at den rusavhengige blir kvitt alle problemer bare han eller hun sier nei til rus. Hva er det som gjør at noen permanent vil forlate sin vanlige bevissthet gjennom rusmidler? Det kan være alt fra ensomhet til traumer etter overgrep. Det er disse problemene vi må bekjempe. Da kan vi spenne beina under rusavhengigheten.

De fleste av oss bruker rusmidler for å oppleve virkeligheten annerledes en gang i blant. Vi har et liv vi verdsetter ved siden av, som kan bli ødelagt hvis vi ruser oss for mye. Har du ingen meningsfull tilværelse å miste, er det mye lettere å bli rusavhengig. Og har du utviklet et rusproblem, er det lettere å bli kvitt det hvis du får gjøre noe meningsfullt. Likevel lukkes dører for rusavhengige der de kunne ha funnet mening.

Sturla Haugsgjerd har påpekt dette i podcasten Skravleklassen:

«I Norge er systemet lagt opp slik at først skal du bli rusfri, og så kan du begynne å leve … De som ikke er rusfrie får høre at når du blir rusfri, da kan en del dører åpne seg … Som en del av de 70 prosentene som ikke klarer å holde seg rusfrie over tid, vil jeg vise at vi likevel kan bidra i samfunnet med konstruktive ting.»

Rusavhengige kan gjøre mye mer enn å selge blader og kaffe, mener Sturla. Samtidig roser han oss i Erlik for å gi folk en jobb før de er blitt rusfrie.

Tidligere mente man at rusavhengige aldri kunne få et normalt forhold til rusmidler, uansett hvor mye mening de fant i andre ting. Nå omtales dette mer som en myte. Det betyr ikke at alle like godt kan bruke ethvert rusmiddel. Folk kan reagere helt ulikt på samme stoff.

I dag er det vanskelig å velge andre rusmidler enn alkohol hvis du vil holde deg på rett side av loven. Det oppleves som urettferdig av enkelte som tåler alkohol dårlig, og som kan bruke andre psykoaktive stoffer med bedre utbytte og færre bivirkninger. Når det samtidig er bred enighet blant forskere om at alkohol er ett av de mest skadelige rusmidlene, er det ikke rart at noen velger å bryte loven, eller jobbe for å endre den.

Den avdøde etnobotanikeren og hobbyfilosofen Terence McKenna mente at vi er iferd med å anerkjenne menneskets behov for å endre bevissthet. Selv foretrakk han hallusinogene stoffer for å oppnå dette. I boka «Food of the Gods» fra 1992 skrev han:

«Vi oppdager at mennesker er vesener med kjemiske vaner, med samme vantro skrekk som viktorianerne oppdaget at mennesker er vesener med seksuelle fantasier».

Lenge ble seksuell utfoldelse sett på som synd, i hvert fall til rekreasjonsbruk utenfor ekteskap. Det gjorde det vanskelig både å generere og spre viktig kunnskap om seksuell helse. I dag er det like syndig å snakke positivt om rekreasjonsbruk av ulike rusmidler. De som prøver å opplyse om trygg bruk, får høre at de «normaliserer rusbruk». Som om det noensinne har vært unormalt å bruke rusmidler.

Av Kari Bu, på trykk i =Oslo juni 2019.