Det perfekte menneske

Jeg sitter i Spania og leser om «generasjon prestasjon» og «prosjekt perfekt». Om hvordan unge mennesker i Norge opplever et økende press, fra alle kanter, om å prestere på alle plan. Så ender de opp som motløse, utslitte, deprimerte, angstfylte, spiseforstyrrede.

Jeg har tre barn som nærmer seg tenårene i rekordfart, og jeg observerer dem ofte sammen med vennene. De virker som glade unger. Frie, harmoniske, bekymringsløse. Slik alle barn burde ha det. Og det skyldes ikke at det ikke er prestasjonspress.

Det er det, nemlig. På skolen er det tøffe krav til engasjement og karakterer. Stryker de i et fag må de gå trinnet om igjen. De har lekser hver dag, også i helgene. På musikk-konservatoriet er det krav om at de øver hver dag, og de må opp i eksamen en gang i halvåret. Klarer de ikke kravene må de prøve igjen, eller finne på noe annet.

Jeg opplever skolen, i den andalusiske provinsbyen vi bor i, som langt strengere enn norske skoler. Men på alle andre plan er det fritt. Her får barn være barn, og stort sett bråke og løpe rundt som de vil. Bursdagene er slik: Barna møtes i sentrum, henger sammen en stund, spiser kake på en lokal kafe og tusler deretter hjem. Alle gir en femtilapp til moren, som kjøper en gave fra hele gjengen. Nada mas.

Når jeg snakker med venninner som har barn på den norske skolen hører jeg en helt annen historie. Det blir et stadig høyere press på hvordan bursdagene skal være – enkelte steder er det amerikanske tilstander (grøss og gru). Foreldrene får spørsmål om hva de tjener. Barna er opptatt av å kle seg i merkeklær. Ha dyre vesker. Være tynne nok. Ha sixpack. Trene hver dag. Drikke proteindrikker. Helt fra prepubertal alder.

Som en venninne av meg sa: «Jeg fant igjen en ønskeliste fra jeg var 11 år. Da ønsket jeg meg en dukke. Det er så tydelig at jeg fremdeles er et barn. Min tiårige datter og hennes venninner ønsker seg sminke og klær til bursdagen».

I sommer var jeg hjemme i Norge, og vandret rundt på Frogner. Jeg er selv oppvokst på Hovseter i Oslo, men hadde mange venner i Frogner-distriktet. Jeg husker hvordan vi løp rundt under høye tak i store kunstnerleiligheter. Samlet kastanjer i Bygdøy Alle. «Klumpa» på trikken. Drakk brus på «Kafe Cloudion», og betraktet de originale menneskene. Noen satt og tegnet. Andre skrev. Eller drakk vin og hadde høylytte samfunnsdebatter. Og, innimellom, innslag av de fine Frogner-fruene, med hatt og kåpe, som artige rariteter i kaoset vårt.

Nå, da jeg var tilbake, slo det meg hvor annerledes alt var. På annethvert gatehjørne var det en skjønnhetssalong, der man kunne pilate seg strammere, yoga seg yngre, skjøte på øyevippene, perfeksjonere håret, gjøre huden glattere, tennene hvitere. Det vrimlet av kafeer der kakene var byttet ut med overprisede grønne juicer som renser og forynger.

Jeg gikk rundt og følte meg som en vandrende feil. Som et stykke søppel midt i det grønne, plettfrie landskapet. Noe som måtte rettes på. Slankes, kles opp, forlenges, forynges, renses. Etter bare noen minutter. Tenke seg til å vandre rundt i dette hver dag?

Jeg er bare et menneske, jeg også. Selvsagt hadde jeg vrengt lommeboken til slutt og gitt etter. Litt hvitere tenner måtte jeg vel ha. Og jeg burde strengt tatt gå ned noen kilo. Da hadde jeg blitt mer lik menneskene rundt meg, som så ut som om de kom rett ut av et skjønnhetsmagasin. Gyllen hud, hvite tenner, to vifter av øyevipper, glatt hår, ikke en kilo for mye og uten en flekk på merkeklærne.

Vi mennesker er og blir flokkdyr. Vi blir påvirket av alt og alle rundt oss, uansett hvor mye vi hevder at vi klarer å stå imot. Utestengelse fra flokken er noe av det verste vi kan oppleve. Derfor forsøker vi ofte å ligne dem vi er sammen med. Dette vet reklamebransjen å utnytte. Blir vi eksponert for noe mange nok ganger, glir det inn til slutt. Og kommer det fra et menneske vi identifiserer oss med, eller ser opp til, er påvirkningen enda sterkere.

I den andalusiske provinsbyen vi bor i slipper vi dette fasadepresset. Barna må jobbe hardt på skolen. Utdanning er for mange den eneste veien ut av fattigdommen, forklarer jeg mine barn. Og det er noe du alltid kan falle tilbake på. Men ellers må du være så rebelsk og barnslig og original du bare vil. Bare vær. Så lenge som mulig.

Det moderne samfunnet har gitt oss mye. Men jeg tror også vi har mistet noe på veien.

Friheten til å være vårt unike, feilfulle jeg.

Teksten sto på trykk i =Oslo april 2018. Du kan lese flere personlige betraktninger fra Kristine i boka «Nærhet i tastenes tid».