Det kunne gått skeis

Som barn traff Regina Tucker en taxisjåfør som gjorde det mindre skummelt å forlate huset. Mange år senere skulle en ny sjåfør forvandle Regina til artisten Myra.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Hun ser ut som en amerikansk superstjerne og har med egen sminkør til fotostudio på Ensjø i Oslo. Men Myra er langt fra høy på seg selv. Hun er høy på alle andre.

– Jeg har blitt kastet inn i så mange situasjoner hvor jeg ikke har kjent folk, og har vært nødt til å bli kjent med dem. Derfor har jeg lite stranger danger. Jeg føler seriøst at jeg kjenner alle jeg ser på gata, jeg synes vi er ett menneske, sier hun.

Lenge levde hun langt mindre glamorøst enn den gjennomsnittlige leseren av dette magasinet. Hun ble født i Sierra Leone, et av Afrikas minst økonomisk utviklede land. Der var det borgerkrig, og familien måtte flykte. De bodde flere år i flyktningleir i Liberia, og Myra fylte fem da de kom til Norge.

– Jeg kan huske at det var veldig kaldt, en stor omveltning. Vi ante ikke hva snø var, og var redde for den. En taxisjåfør skulle kjøre oss til barnehagen, og så at gardinene våre var trukket for. Det var mørkt i huset, og vi var livredde for å gå ut. Han laget snøballer og lærte oss at snøen ikke var farlig. Etter hvert ble vi overbevist.

Hele familien var preget av krigserfaringer. Myra, som den gang bare het Regina, var yngst og ble tatt hånd om av barnevernet. Det ble barnehjem og flere ulike fosterhjem. Elleve år gammel bodde hun på en gård på Osterøy utenfor Bergen. Hennes egen familie hadde flyttet til Østlandet, og Regina rømte hjemmefra for å dra til Oslo. Hun ble etterlyst og på Voss kom politiet og hentet henne fra toget.

– Det var ikke ambisjoner om et artistliv som trakk meg til Oslo, jeg var bare rastløs. Det var bisart å stadig våkne opp i nye hjem og samme dag måtte begynne på en ny skole.

Utfordret sjåføren

Da hun flyttet fra Bergen i 2016, hadde hun et ambivalent forhold til byen. I dag forbinder hun den med noe mer positivt enn å bli flyttet rundt uten å ha noen kontroll selv.

– Jeg pleier å si at Bergen ikke er en by, det er en tilstand. Bergensere er veldig åpne, morsomme og laidbacke folk. Det er mindre av jantelov og alle de sosiale normene nordmenn ikke engang er klar over at de har. Nå som jeg er eldre og har bearbeidet barndommen mer, drar jeg til Bergen for å lande i meg selv. Jeg kan se byen på nytt.

Regina drev aldri med musikk mens hun bodde i Bergen. Det måtte en ny taxisjåfør til før hun overvant frykten for å stikke seg fram. Som 21-åring flyttet hun til Oslo for å oppleve noe nytt. På vei hjem fra byen i en Uber-taxi satte sjåføren på musikk som inspirerte henne til å rappe.

– Det er kjempekleint å tenke på nå, det er så random å gjøre. Jeg utfordret sjåføren til en rap-battle, der vi skulle rappe om hverandre. Tilfeldigvis var han en musikkfyr som skulle i studio en dag, og ba meg med. To uker senere endte jeg opp i studio med ham og vennene hans. Jeg ville synge på bergensk, for jeg elsker bergensk.

Uber-sjåføren var ingen proff musiker, men satte henne i kontakt med en produsent. Sammen laget de låten «Hold an», og da den ble sluppet, ble hun hyllet av Leo Ajkic, som har dype røtter i bergensk hiphop. Året etter sang hun vestlandshovedstadens egen nasjonalsang, «Nystemten», foran 10 000 publikummere på boksekamp med Cecilia Brækhus i «Battle of Bergen».

– Jeg er veldig fan av henne, og har bokset litt selv. Det er rytme og dans i det. Men det var Uber-turen som ga meg en pangstart på karrieren. I dag ville jeg hatt mye mer frykt, men da hadde jeg ikke noe å miste. Jeg sto på bar bakke, og tenkte bare: Koffor isje?

Kunne gått skeis

I oppveksten var hun stor fan av Whitney Houston, og særlig «The Greatest Love of All», hvor den amerikanske superstjernen sang om å vise barn deres indre styrke.

– Jeg ble opptatt av musikk før jeg hadde den emosjonelle intelligensen til å kle følelsene mine i ord. Jeg likte å danse og synge.

Etter hvert skrev hun ned tankene sine og leste mye bøker. Hun mener at det å jobbe med det kreative, gjør at man blir en figur folk har forventninger til.

– Jeg synes det er litt deilig å skille mellom Regina og Myra. Hiphop er en veldig utadvendt sjanger, og det assosieres med Myra. Regina er både introvert og ekstrovert.

For et par år siden begynte bagasjen fra fortiden å slite så mye på henne at hun gikk i gang med intensiv terapi.

– Jeg var aldri nær noen i familiene jeg bodde hos. Jeg gjør den jobben nå, og det er dritslitsomt, men det er verdt det. Innstillingen min er ikke nødvendigvis så preget av livet mitt, men kroppen er det, forteller hun.

Da hun var 16 år, fikk hun sitt første angstanfall, men hun forsto ikke hva det var.

– Nå vet jeg at kroppen husker traumer. Du ble skremt en gang for lenge siden, og så er du fortsatt redd. Det er nevrologisk. Å ha posttraumatisk stress vil si at man er redd hele tiden. Siden jeg kjenner på mye nerver fra jeg våkner til jeg sovner, trenger jeg bevegelse. Jeg tror musikken hjelper meg veldig. Jeg må alltid kjenne på ting og uttrykke dem.

Som barn var hun mye bundet av skam. Hun vet fremdeles ikke hvorfor hun måtte flytte så mye, og avgjørelsene ble tatt over hodet på henne.

– Når jeg ser tilbake, skjønner jeg ikke helt hvordan jeg har overlevd. Det kunne gått mye mer skeis. Det har plaget meg veldig ikke å være like velfungerende som andre. Selv om jeg var utadvendt, var det en stor del av meg som ikke ville synes.

Tøff som Minaj, inderlig som Eidsvåg

Som 14-åring kom hun over Nicki Minaj og ble fascinert av hvordan den amerikanske rapperen kunne være så tøff og ta plass på en så tydelig måte.

– Da bestemte jeg meg for at dette skal hjelpe meg å bygge selvfølelse, sier hun.

– Når det gjelder tekst, synes jeg Bjørn Eidsvåg har vært flink til å sette ord på min sinnsstemning, det såre, inderlige og melankolske.

I dag ser hun også noe positivt i at hun måtte forholde seg til nye mennesker og situasjoner i oppveksten.

– Jeg har skjønt at livet aldri står fast, og føler alltid at jeg kan velge noe annet. Jeg kan velge det som er bra for meg. På den ene siden har det vært mye vondt, men det har gitt meg et sterkt overlevelsesinstinkt, sier hun.

Som en ungdom preget av traumer, var Regina opptatt av at folk skulle bli sett. Hun mener ensomhet er farlig og tror vi trenger hverandre på et mye dypere plan.

– Jeg har skapt mye familie av dem jeg har truffet opp gjennom livet, og jeg har snakket med de fleste som selger gatemagasinet i Oslo. Min største ressurs er ikke det musikalske, det er at jeg liker å inkludere folk i et fellesskap.

De siste sju–åtte årene har hun vært artist på heltid, men da artistkarrieren startet, jobbet hun i en skobutikk i Ski på dagtid og tilbrakte kveldene i studio.

– Jobben min handler om meg selv. Det kan bli litt slitsomt, for jeg har mange andre interesser enn bare meg, tro det eller ei.

Det var én av grunnene til at hun ville delta på «Hver gang vi møtes» på TV 2 vinteren 2022. Programmet der artister tolker hverandres låter er blant Norges mest sette, og Myra var med i tolvte sesong.

– Det var gøy å gjøre noe som ikke bare handlet om meg selv. Å gi ære til andre artister. Jeg måtte vise dem den respekten jeg følte, og det var en enorm utfordring for en 26-åring.

Helsemessig var det dog ikke hennes beste periode. Våren 2021 fikk hun korona og ble veldig syk.

– Jeg hadde langtidscovid i nesten et år etterpå, så jeg var utmattet mens jeg var der, og pustet ikke helt ordentlig. Det turte jeg ikke å si til noen, jeg skulle liksom være proff. Det var det eneste triste, ellers var det en vanvittig opplevelse.

Myra er opptatt av at man som kreativt menneske trenger å strekke seg, og i løpet av sesongen fikk hun prøvd seg på en rekke nye sjangre. Deltakerne representerte et mangfoldig Musikk-Norge: Maj Britt Andersen, Øystein Greni, Arif, Jarle Bernhoft, Stig Brenner, Anna of the North, Tix – og Myra.

– Hadde alle vi som var der sittet på kafé sammen, ville folk stusset: Hva søren skjer her? Maj Britt ble som en mor for meg, en utrolig varm dame, men samtidig tydelig.

Bare relevant reality

Myra har vært mye på tv, men kun i programmer som handler om dans og musikk. Hun har sagt nei til forespørsler om det som bare handler om det å være kjendis.

– Jeg gjør det som er relevant for meg, og hver gang har jeg endt opp med veldig bra folk.

Hun er vant til å jobbe for seg selv eller sitte i studio med én person. Da hun deltok i «Skal vi danse», kjente hun at det utfordret henne å skulle være i en klasse.

– Hvorfor var jeg redd for å si «ha det» når jeg gikk? Fordi jeg var redd de andre ikke skulle svare. Det er en absurd frykt, men det vekket ting i meg jeg ikke visste var der. De utfordringene trenger vi. Jeg fikk en trygghet i det, og da blir det mindre skummelt en annen gang.

I januar var hun igjen å se på tv-skjermen, denne gangen i den norske semifinalen i Melodi Grand Prix med sangen «Heart on Fire» og et forrykende danseshow. Det kaller hun en av de største utfordringene hun har hatt som artist.

– Jeg har aldri satt meg selv i en så ubekvem situasjon før. Jeg ville teste en helt annen sjanger for å se om jeg turte. Låten er kondisjon, og det er mye vanskeligere enn man skulle tro. Du blir svett og har ingen pauser. Jeg var kjempeandpusten da jeg ble intervjuet etterpå.

Myra kom ikke med til finalen, men opplevelsen vekket mye glede som hun tar med seg videre. I fremtiden kan det komme flere uventede krumspring fra hennes kant, for hun har mange andre interesser enn de mest opplagte.

– Jeg har lenge hatt lyst til å studere fysikk eller nevro­logi. Da må jeg ta en pause fra musikken. Jeg elsker verdensrommet, og liker å tro at alt i verden er matematisk. På skolen var jeg mest glad i samfunnsfag, men jeg blir mer og mer glad i matematikk. Jeg elsker å lære, om alt fra plankton til astrofysikk. Det kan hende jeg finner noen lure måter å bake det inn i musikken på.

Vil ikke straffe rus

Myra har lyst til å jobbe med noe som handler mindre om henne selv og mer om fellesskap, men hun vet ikke nøyaktig hva det skulle vært.

– Jeg lærer meg alltid nye språk, fordi jeg vil komme så nær folk jeg kan. Nå lærer jeg meg fransk. Jeg vil dra tilbake til Sierra Leone, hvor jeg ikke har vært siden jeg kom til Norge. Der kunne jeg gjort noe i samarbeid med noen. Jeg er blitt mer og mer klar over hva jeg brenner for, og det er mye annet enn musikk.

Indre arbeid er også viktig for henne. Hun er fortsatt preget av posttraumatisk stress, angst og uro, selv om det ikke syns utenpå.

– Mye jobb må gjøres for å avvende seg utrygghet. Jeg har sett folk i samme situasjon som meg ende opp på veldig ulike kanter. Jeg har en ti år eldre bror som lærte meg å spille fotball, en bra fyr som har hatt utfordringer med rus. Det endrer ikke hvem han er, det tar ikke bort smilet hans. Jeg synes det er veldig viktig å takle rusproblemer som psykisk helse. Alle har sine utfordringer, og det skal ikke være skambelagt. Skal man straffes for å ha det tøft i livet? Det er absurd. Alle trenger kjærlighet, men alle er ikke like gode til å be om det.

Hjulpet av gudstro

Noe av det som har hjulpet henne mest i livet, fikk hun med seg fra familien sin før hun kom inn i barnevernet: troen på Gud.

– Da jeg var liten og veldig ensom, ba jeg til Gud, og det fylte meg med positivitet og livsglede. Det har jeg hatt med meg hele livet, dermed har jeg ikke følt meg helt alene. Jeg husker at vi pleide å be hjemme.

Moren hennes sa alltid at hun måtte lukke øynene i tilfelle det kom engler. Da satt lille Regina der med ett øye på vidt gap. Hun ville se englene!

– Jeg har båret med meg troen på den kjærligheten som ikke er bundet av båser verden plasserer deg i. Troen på Gud representerer for meg troen på ubetinget kjærlighet.

I studioet på Ensjø har fotografen har en god dag på jobb. Myra klatrer opp og ned en gardintrapp og inntar alle positurer hun blir bedt om uten å klage. Selv er hun lett å glede med billig havrekjeks fra Rema 1000. Også ute i 15 minusgrader og med snø til knærne, er hun tålmodig. Planen nå er å gå i hi og jobbe mot et nytt album.

– I det siste har jeg vært mye out there, så nå vil jeg skrive og lage musikk. Jeg bruker stadig mer av mine egne erfaringer i låtene. Av og til kommer melodien før teksten, andre ganger er det ting jeg vil si som jeg må finne melodi til. Ofte kan jeg bare lese noe og begynne å synge det.

[FAKTA]

Myra

Heter egentlig Regina Tucker, født i 1994 i Sierra Leone og oppvokst i bergensområdet.

Rapper og låtskriver i krysningen mellom hiphop og r&b.

Debuterte i 2016, har utgitt albumet «Bokser & Ballerina» (2021) og en rekke singler.

Vant Edvard-prisen 2020 i klassen tekst for låten «Hjemløs i egen by».

Har deltatt i Stjernekamp, Skal vi danse, Hver gang vi møtes og Melodi Grand Prix.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 2/2024.