Det gode livet i nedoverbakken

Carl Christensen skulle ta over familiebedriften og bli administrerende direktør i stålbransjen. I dag selger han =Oslo på Vinderen – og maler når han har et sted å male. Det kunne vært verre, mener Carl.

– Jeg tror barndommen har hatt litt å si for hvorfor jeg har endt opp her. Den kan være en av årsakene til at jeg aldri har klart å etablere en fornuftig husholdning.

Vi ler litt sammen, da jeg påpeker at jeg aldri før har hørt uttrykket «å etablere en fornuftig husholdning». Carl har en kort, men høy og smittende latter, noe i retning av «HÆ HÆ HÆ», og så ferdig. Han fortsetter på tankerekka jeg avbrøt:

– Det irriterer meg når folk skylder på oppveksten når alt går galt, men jeg tror nok tidlig barndom spiller noe inn på hvem du ender opp som, på valgene du tar, på hvor du til slutt havner.

Rockesnobben

Før Carl og jeg satte oss ned under varme­lampene i denne bakgården i Storgata, visste jeg lite om ham, men det var mye som gjorde meg nysgjerrig. Carl kler seg alltid i sort, med MC-jakke og sort lue med band-logo på, gjennomført rocka. Han har runda 60 og snakker som om han har vokst opp i et overmøblert hjem på Frogner. Jeg vet at når han ikke selger =Oslo på Vinderen eller drikker halvlitere på brune puber på Grønland, så maler han store, vakre non-figurative akrylmalerier. Jeg har sett dem, og de gjorde meg enda mer nysgjerrig. Som alt ved Carl, er de fulle av kontraster.

– Jeg startet i 1. klasse på Majorstuen skole, men gikk der bare et knapt år.

Carl sier Majorstuen, ikke Majorstua, noe som vanligvis ville irritert meg grenseløst. 

– Så ble jeg flyttet til en fosterfamilie i Hedmark, hvor jeg gikk på skole i et år. Fikk bare beskjed om at jeg skulle en liten tur på landet. Jeg hadde knapt fylt åtte år. Det var ganske stabilt der på Kirkenær, både hos familien der jeg bodde og på skolen. Bakgrunnen for at jeg havnet i et fosterhjem, var visstnok at mor og far kjempet om foreldreretten. Da min mor fant ut hvor jeg hadde havnet, ble jeg flyttet til en ny fosterfamilie på Lillehammer. Denne var mer trøblete, og det skar seg fort mellom dem og meg. Så jeg havnet tilbake i Oslo, denne gang hos min mormor på Ila. Alt dette skjedde i årene fra 1966 til 1969.

Carl forteller raskt, nærmest oppramsende, men likevel rolig. Han utbroderer ikke, forteller ikke noe om hvordan det føltes for guttungen å bli en kasteball. Han konsentrerer seg bare om rekkefølgen, årstallene. Hvis han blir usikker, stopper han opp et lite sekund, tar en slurk øl, konsentrerer seg igjen.

– I 69 fikk min far foreldreretten, og jeg flyttet hjem til ham og min søster på Vinderen. Der begynte jeg i 4. klasse på Vinderen skole og senere i 7. klasse på Ris skole. I begynnelsen av 9. klasse flyttet vi til Sveits, og jeg begynte på et internat på Zugerberg. Her ble jeg satt ned to trinn, slik at jeg kunne følge med i undervisningen uten å ha altfor store vanskeligheter. All undervisning skjedde på tysk, og det gikk litt over stokk og stein i begynnelsen, men det tok seg raskt opp, så jeg kunne holde tritt med de andre.

– Her hadde vi også tegning som et eget fag frem til artium, eller matura, som det heter der nede. Etter et besøk med klassen til Kunsthaus Zürich og en utstilling om surrealisme, ble jeg inspirert av denne stil­retningen. Jeg begynte å male bilder i olje på lerret og hadde bordstaffeli på rommet. Min kunstlærer sa til meg: «Carl, du skal begynne på kunstakademiet og ikke noe annet. Ikke tenk på andre studier.» Jeg angrer på at jeg ikke hørte på ham.

Fornem friker i Sveits

Jeg synes kostskole i Sveits høres eksotisk ut. Og dyrt, ikke minst. Carl forteller at det var som natt og dag å komme fra ungdomskolen til kostskoletilværelsen i et fremmed land. Og det var eksotisk, og eksklusivt, akkurat slik som man ser det for seg. Skolen var en av de mest eksklusive i landet, og han ramser opp noen rike arvinger fra familier jeg aldri har hørt om, som gikk der på samme tid. Carls far var administrerende direktør og eier av et større stålgrossistsfirma, og Carl var utpekt som tronfølger i familiebedriften. Det var ikke en rolle han var helt bekvem med. Han forteller at selv om skolegangen gikk greit, og karakterene var gode, så søkte han seg hele tiden vekk.

– I helgene fikk vi fri til å dra ned til byen. Jeg ble kjent med en gjeng som røkte hasj, der nede. Når jeg var hjemme i Norge, oppsøkte jeg Slottsparken, hvor det også var mulig å skaffe hasj eller bare røyke med gjengen der. Dette var på slutten av syttitallet, før miljøet ble tøffere, politiet tømte parken, og folk begynte med hardere stoffer. Alkohol ble det også mye av, både i Sveits og i Norge. Etter internatskolen, da jeg var 21, studerte jeg videre i Sveits, nærmere bestemt økonomistudier ved høyskolen i St. Gallen. Jeg var faglig sterk, og det gjorde at jeg senket skuldrene litt for mye. Hadde fått smaken på festing og rus, og det ble mye av det i St. Gallen. 

I St. Gallen opplevde Carl hvor fort et miljø kan bli hardere på kort tid, akkurat som i Oslo, hvor frikerne ble drevet ut av Slottsparken og kom i kontakt med harde stoffer i sentrum på starten av 1980-tallet. På de brune pubene hvor han vanket, gikk det i alkohol og cannabis, helt til en dag:

– Jeg dro på ferie til Spania i en åtte ukers tid. Da jeg kom tilbake, satt folk med knappenålspupiller, og det var hull i skjeene på det stedet jeg vanket mest. Dette var for å forhindre folk i å mekke skudd på dass. Noen insisterte på at jeg skulle teste heroin, men de ga meg bare det de klarte å skrape opp fra bunnen av posen. Jeg tror jeg fikk i meg mere plast enn heroin. Det ble med det.

Fest og forretninger

Carl snakker villig om rusen, om hvordan han alltid har søkt den, alltid har elsket den. Han har aldri søkt rusfrihet, og skjønner heller ikke hva det er godt for.

I dag går det for det meste i øl, gjerne på stamstedet Stargate på Grønland, eller her hvor vi sitter, den ganske rocka Aye Aye Club i Storgata. Carl kommer bare på én gang i livet, hvor han kuttet alt av rusmidler: 

– Jeg fikk problemer med leveren i St. Gallen i februar 1984, og var helt nødt til å slutte med alt. Ble lagt inn på sykehus og senere flyttet opp til en klinikk i Arosa, hvor jeg var en fire ukers tid. Etter hvert ble jeg bedre, og legen sa at jeg kunne ta et glass iblant, bare jeg var forsiktig. Det ble med at jeg blandet øl med sitronbrus, og hvitvin med Farris og sitron, og ikke for mange av disse om gangen. Jeg var forsiktig i denne perioden. Samtidig hadde jeg null interesse for andre rusmidler. Etter en stund ble leveren helt friskmeldt, og jeg kunne leve mer normalt. Behøvde ikke blande ut hverken øl eller vin.

Alt gikk relativt greit frem til sommeren 1985. Da døde Carls far. Plutselig måtte partyløven ikle seg dress og pendle mellom Sveits og Norge for å delta på styremøter og generalforsamlinger. Farens firma hadde flere datterselskaper, og Carl måtte møte i styret hos alle.

 – Jeg var 26 år gammel og hadde brukt både heroin, LSD, litt kokain og var litt preget av dette. I tillegg likte jeg å ta et par glass ved anledning, men jeg klarte å streite meg opp for norgesbesøkene

– Vi fant ut at det mest fornuftige var å selge firmaet, og det ble en del jobb med den prosessen. Resultatet var at jeg i ung alder ble økonomisk uavhengig. Jeg hadde, for å si det sånn, veldig god råd. Det er ikke alltid bare positivt hvis du har lagt til deg flust med dårlige vaner. Firmaet ble solgt 9. januar, 1989. Da var jeg 30, men en veldig umoden 30-åring.

Det ville 1990-tallet

Carl flyttet fra St. Gallen til Zürich, hvor han oppsøkte den samme typen miljøer som han var blitt vant til å vanke i, både småkriminelle og litt større kriminelle. Han forklarer hvor sterkt han alltid har følt tiltrekningen mot mennesker som står utenfor det normale samfunnet, utenfor loven. Gjengene var skeptiske til den unge nordmannen, men godtok at han hang rundt dem, så lenge han villig la igjen store beløp i klubbene deres og spanderte champagne og kokain.

– Det ble lange netter, ofte til langt utpå neste dag, og så var jeg dårlig i et par dager etterpå.

Carl pendlet mellom Sveits og Norge, og i Oslo ble han kjent med 1990-tallets musiker- og kunstnermiljøer. Vi snakker om utelivet i hovedstaden på denne tiden, og finner ut at vi vanket på mange av de samme pubene og barene – rockesteder som Last Train, Elm Street og Rockall. Dette var steder Carl følte seg hjemme, folk han likte seg blant.

Tilbake i Zürich fikk Carl tilbud om å kjøpe et hus i Florida. Han flyttet inn der i 1992, bodde der i vinterhalvåret og i Oslo om sommeren.

– Det var en ganske heftig tid. I området der huset lå, litt nord for Tampa Bay, var det flust av lugubre klubber eid av mafiaen. Jeg ble kjent med mange spennende mennesker. I huset innredet jeg et atelier. Der kunne jeg male store lerreter.

Kunstner-Carl

Vi snakker om kunstneren Carl Christensen. Jeg ante ikke noe om denne siden ved Carl før jeg oppdaget at han hadde levert bilder til en utstilling i regi av Velferdsetaten noen måneder tidligere. Det var dette som var utgangspunktet vårt, da Carl sa ja til å fortelle sin historie.

Selv om farens plan var at sønnen skulle ta over familiebedriften og bli administrerende direktør som ham, skjønte Carl tidlig at det aldri kunne gå. Han likte å feste, men enda viktigere var det å skape. Drømmen var å selge unna, bli økonomisk uavhengig og kjøpe et hus på Mallorca, hvor han kunne trekke seg tilbake for å male. Jeg ber ham beskrive sin egen kunst:

– Jeg vil kalle det jeg maler i dag abstrakt ekspresjonisme. Jeg planlegger ikke bildet i forkant, har bare en vag ide, og vet ikke hvordan resultatet kommer til å se ut. Jeg har både tegnet og malt figurativt tidligere. Til Florida kom det besøk fra Sveits, venner som var interessert i kunsten min, og som kjøpte bilder. Jeg hadde faktisk noen utstillinger, og det var en grei liten biintekt

Carl sier at han ofte opplever at det skjuler seg en kunstner i mennesker han møter på =Oslo eller andre lavterskeltiltak. Mennesker han først oppfattet som uinteressante, men som er dyktige tegnere, malere og musikere. Problemet deres er ofte at det er vanskelig å skape noe med de rammene man har som rusavhengig, og kanskje hjemløs. I en periode har det også vært vanskelig for ham selv, men det ser lysere ut nå:

– Jeg har ikke noe sted å male for øyeblikket, men har mulighet til å få låne et atelier av Frelsesarmeen, bare jeg får ut fingeren og får kjøpt meg litt materialer.

Lang, bratt bakke

På tross av reservene fra salget av bedriften, og inntektene fra kunsten, begynte økonomien å skrante i Florida.

– I tillegg til at jeg brukte svært mye penger på mine rusvaner, gjorde jeg noen skikkelig dårlige investeringer. Kastet meg på noen prosjekter med folk som ikke var helt ærlige. Til slutt var det så ille at jeg måtte selge huset. Alle maleriene og alt annet jeg eide ble puttet på et lager. Dette var i 1997. Jeg trodde at jeg kom til å tjene penger nok til å kjøpe meg et nytt sted der nede, og bare flytte alt inn der. Det skjedde aldri. Jeg mistet alt.

Carl legger ut på en lang tirade om valutaspekulasjon, om å selge, kjøpe og snu posisjoner i Forex, om hvor galt det kan gå når du spekulerer på dette markedet. Selv om han egentlig er skikkelig dyktig til det, mener han. Det er bare den fordømte uflaksen. Og er det ikke uflaks, så er det svindlere. Det hele blir ganske teknisk og detaljert, og Carl mister meg litt. Konklusjonen er uansett at han endte på bar bakke, sånn fullt og helt, på den andre siden av Atlanteren.

– Naboene mine, som var sveitsere, lot meg låne gjestehuset deres gratis. Jeg fikk bo der i måneder i strekk om vinteren.

Det var ikke bare huset Carl måtte selge. Han hadde hatt et krypinn på Aker Brygge, og to biler. De pengene gikk med til å betale gjeld og investere i prosjekter som aldri ble noe av. Han hadde aldri vært i en slik situasjon før, forteller han:

– De første årene som fattig var tøffe, rett og slett fordi jeg ikke ville innse at jeg var blakk. Jeg trodde jeg kunne holde på som før, kaste meg på prosjekter og legge planer for å tjene stort. Det var mange skuffelser. Det at jeg ikke forsto min egen situasjon, førte også til at jeg ventet altfor lenge med å gå til Nav. Men jeg endte altså hos Nav. Det var nesten bare min egen feil.

Naveren

Når han var i systemet, måtte Carl gjennom den samme kverna som alle arbeidsledige må gjennom, med jobbsøkerkurs, motivasjonskurs og endeløse timer foran en pc for å flikke på cv-en.

– Jeg var nok ikke spesielt samarbeidsvillig. Siste stopp var et kvalifiseringsprogram, hvor jeg fikk en praksisplass hos Fretex i Sand­vika. Problemet var at jeg fortsatt trengte mye penger, til øl og annet. Det holdt ikke med en liten utbetaling én gang i måneden. Så jeg begynte på Frelsesarmeens jobbtilbud for mennesker som sliter med rus: Jobben. Det er de som går rundt med traller og rydder søppel i Oslo-gatene.

Sommeren 2017 hadde Carl tjent mer enn frikortet lot ham tjene skattefritt. Han forteller at han var blakk og tydde til å plukke flasker, men syntes det var nedverdigende. Han ble jeg tipset om =Oslo, og stakk innom kontoret i Skippergata. I starten solgte han magasinet på Bekkestua, men endte til slutt opp tilbake på Vinderen, der han har mange stamkunder. Han har til og med solgt malerier til noen av dem, forteller han.

Carl har mange avstikkere, anekdoter og digresjoner i fortellingen. Røverhistorier om politirazziaer, mafia og flatfyll. Og så er det alt vi ikke får lov til å skrive, de mest lyssky affærene. Men selv om det kommer noen høye «HÆ HÆ HÆ» mellom slagene, er det også et vemod der. I det å rippe opp, i å huske.

Kontrastene mellom livet Carl lever i dag, i sin bittelille hybel på Frogner, og den for­tiden han maner, er så stor at det er vanskelig å fatte. Det er uunngåelig å spørre om han savner det hele:

– Nei, jeg var aldri lykkelig. Jeg husker en dag jeg satt på en bar på Aker Brygge og tenkte: «Faen heller, det hadde antagelig vært lettere uten alle pengene.» Psykisk har jeg det mye bedre i dag. Den gang hadde jeg heller ingen ordentlige venner. Den dagen pengene tok slutt, var de såkalte vennene borte. Men på Grønland, på de bruneste pubene der, har jeg fått skikkelige venner.

Det lille livet

Jeg prøver å få Carl til å snakke om hva han savner mest, eller hvordan han ser for seg fremtiden, men det er vanskelig å få noen skikkelige svar. Han er godt fornøyd med å selge gatemagasinet og har nok til noen halvlitere ved Vaterlandsbrua.

Men hva som helst? Ønsker, drømmer? Carl lyser opp, kommer på noe: 

– Å møblere leiligheten. Jeg har fått meg en sofa og en seng, så jeg er godt i gang. Jeg gambler litt på hest, for forhåpentligvis å vinne penger til å kjøpe garderobeskap fra Ikea. De tilbyr visst hjelp til levering og montering av skapene. Jeg er ikke han fyren som sitter på kne og skrur sammen garderobeskap, for å si det sånn.

Denne artikkelen sto først på trykk i =Oslo nr. 04–2020.