
Det er vondere å reise seg enn å falle
Håkon Ohlgren (48), pappa, sanger og skribent
Den natta i februar. Jeg var så utafor, og veldig rusa. Det blåste, regnet og var mørkt. Jeg hadde tatt amfetamin, piller og alkohol. Forholdet til jenta jeg var sammen med holdt på å bryte sammen.
Jeg var på vei opp trappa til hybelen min. Den lå i tredje etasje hos en blikkenslager i ei fin gate i Halden. Plutselig fikk jeg en følelse av at ingenting betydde noe. Det var akkurat som om noen kappet toppen av huet mitt, slik man kapper toppen av et egg, og helte ei bøtte kaldt vann ned i det. Jeg følte meg helt likegyldig. Da var jeg kommet så langt ned jeg kunne, og det var dit jeg ville. Jeg var blitt fri.
Like etter gikk jeg ut og satte meg i bilen.
Jeg tenkte at jeg skulle kjøre opp i Enningdalen. Den ligger helt på grensa til Sverige. Der ville jeg avslutte livet mitt. Jeg hadde en slange i bilen min, som jeg kunne feste til eksosrøret og lede inn vinduet. Så kunne jeg legge meg i baksetet og bare sovne. Det var planen. Jeg hadde aldri prøvd å ta livet mitt før, men jeg hadde tenkt på det lenge. Veldig lenge.
Jeg startet motoren og svingte ut på veien. Etter å ha kjørt en stund, så jeg en rød telefonkiosk langt, langt borte. Kiosken kom nærmere, ble større. Det begynte å gnistre i hodet mitt. Så kom jeg på en beskjed jeg hadde fått: «Dersom du skal havne i en situasjon hvor du tenker på, eller pønsker på noe som er veldig alvorlig og gærent mot deg selv, så må du ringe!» Det var psykologen min som hadde sagt det til meg, for på den tida gikk jeg i terapi.
Og fordi jeg hadde så stor respekt for psykologen og ville være en flink pasient, gikk jeg inn i kiosken. Jeg fant fram myntene som vi brukte på den tiden, og ringte psykologen selv om han helt sikkert lå og sov. Jeg lyttet til ringetonen. Så løftet han av røret. Han hørte på meg. Så sa han: «Du må kjøre og møte meg, så vi får snakket sammen». Og det gjorde jeg.
Etter at jeg møtte psykologen og vi fikk snakket litt, forklarte han at han ville legge meg inn på psykiatrisk sykehus. Vi dro sammen til sykehuset. Jeg ble lagt inn samme natt.
Etter et par dager var rusen ute av kroppen. Det begynte å lysne for meg. Da kom tanken: «Der traff jeg det laveste punktet». Og så bestemte jeg, der jeg lå i senga, at all den energien jeg hadde brukt til å kjøre meg nedover, den skulle jeg nå bruke til å kjøre oppover igjen.
Etter lang tid i terapi klarte jeg å sortere tankene. Jeg forsto at nedstemtheten kom fra rusen. Da tenkte jeg: «Faen heller!».
Jeg er en rusromantiker. Jeg liker den følelsen rusen gir. Nå, når jeg er 48, har jeg kontroll. Men den gangen, da jeg var rundt 19, gikk det jo ikke særlig bra. Jeg likte trøkket jeg fikk av amfetamin. Du får utrolig mye energi og en så god følelse. Den er full av kjærlighet og kreativitet. I alle fall i begynnelsen. Etterpå kom bieffekten. Da ble jeg utrolig nedstemt.
Fra 19-årsalderen var jeg rusa altfor ofte. Det må ha vært tre-fire dager i uka. Det gikk i alkohol, hasj, kokain, piller og amfetamin. Det paradoksale var at jeg samtidig var flink til å trene, spise sunt – og jeg fikk meg jobb etterhvert.
Så begynte jeg så smått å spille i band da, med alt det innebærer. Du kommer inn på en annen bane, liksom. Rusen var med på å kjøre meg skikkelig ned. Samtidig tenkte jeg at jeg skulle være en sånn mystisk kunstner. Det er jo patetisk. Men når du er så ung, da er du litt der. Du tenker at du skal kjøre deg ned, for å finne noe å skrive om. Jeg var vel dødsromantiker også. Så mange musikere døde i ung alder.
Jeg slet med at jeg var veldig negativ. Jeg gjorde ting som førte til at jeg ble enda verre, enda mer deprimert. Det bygde seg opp over flere år, før jeg tok kontakt med kommunen og fikk hjelp av en psykolog. Du må på egen hånd erkjenne at du sliter med noe – det var ingen som dytta meg. Jeg kjente uroen i kroppen, alt mørket. «Jeg er jo egentlig ikke sånn», tenkte jeg.
Jeg har tenkt mange ganger på det som skjedde den natta. Der og da trodde jeg at jeg skulle ta livet mitt. Og at jeg var i stand til det. Men siden har jeg tenkt, og forsøkt å analysere det som skjedde. Jeg tror at dersom jeg ikke hadde gått i terapi, og ikke hadde hatt det verktøyet som han psykologen tross alt var, da kan det hende at jeg hadde gjort et eller annet forferdelig. Men jeg hadde jo han med meg inni huet hele tida.
Jeg tenker at folk som tar livet sitt, de er gått inn i en verden hvor de nesten ikke vet hva de gjør. Hvor de nesten er sanseløse. Du kan ikke være ved full bevissthet, ha alle sansene dine intakt og huske på familie og barn rundt deg når du forsøker å ta livet ditt. Jeg tror at man går inn i en tåke og bare tenker på seg selv og det store problemet man har, og så orker man ikke det store problemet.
Jeg lengter ikke lenger etter friheten som likegyldigheten gir. Jeg finner friheten i det positive nå. Jeg har brukt flere år på å trene meg opp til å skrive fine, positive ting. Den gang fant jeg det i det negative.
Når jeg tenker på dem som ikke klarer å komme seg opp av rusen, er det er fort gjort å bli dømmende. Jeg vet at det er en jobb å komme seg opp. Det er en skikkelig jobb! Både fysisk og mentalt. Og hvis du ikke er villig til å gjør den jobben, da går det ikke. Det er der jeg mener at noen folk kanskje burde vært litt tøffere, mer opptatt av å snu båten. På den andre siden vet ikke jeg hvordan andre mennesker har det, bare hvordan jeg selv har det. Men jeg vet hvor tøff jobben var for meg, og jeg tenker at andre klarer det samme.
Jeg snakker med mange som forteller hvor vanskelig livet deres er, og som forteller hva som skal til for å snu. Så gjør de det likevel ikke. Der kan jeg bli litt skuffa og tenke at noen kunne være litt mer pågående.
Jeg vet ikke hvor jeg har styrken min fra. Jeg tror den kommer fra at jeg egentlig har lyst til å være flink gutt. At jeg har lyst til å gi meg selv en gave. Gaven er å ha det bra. De fleste mennesker har en drivkraft den veien, men den kommer ikke av seg selv. Du må ta de grepa som skal til, og du må forandre deg ganske mye hvis det skal snu.
Fortalt til Sidsel Mundal. Foto Dimitri. Fra =Oslos julebok 2017.

