Det er totalt absurd i ettertid at vi faktisk diskuterte dette

Sosionom Anna-Sabina Soggiu opplever at kriminalisering av unge med rusproblemer gjør det vanskeligere å hjelpe dem.

Da jeg begynte i rusomsorgen tidlig i 20-åra diskuterte vi om utdeling av sprøyter økte rusbruk og om vi da var med på å legitimere og oppfordre til bruk.

Mens jeg skriver dette lurer jeg på om hukommelsen spiller meg et puss, for det er totalt absurd i ettertid at vi faktisk diskuterte dette. At det å tilby reint injeksjonsutstyr, så mennesker skulle slippe smitte og betennelser, skulle være noe annet enn et gode. Ja det er absurd!

Da jeg skrev på masteroppgaven min om skadereduksjonsarbeid fikk jeg midler fra det offentlige for å gjøre en undersøkelse. Jeg blei innkalt til et møte og forsto raskt at det var bekymring knytta til hva jeg kom til å skrive. Var jeg en rusliberaler, som kom til å gå bananas og gå inn for heroin på resept?

Tidvis har jeg meldt meg helt ut av rusdebatten. Faren for å bli spikra til korset som en som ønsker joint til folket og å sende våre barn inn i den evige fortapelse, er stor når man ymter frampå om at straff kanskje ikke er den eneste veien til Rom. Men i disse dager kan man egentlig ikke melde seg av som fagperson i disse spørsmåla.

Vi står foran et paradigmeskifte i historien med rusreformutvalgets NOU, der de går inn for at vi endelig kan sette en stopper for å straffe folk som har det vanskelig nok fra før, og heller tilby hjelp. Noe som både støttes av FN og WHO, store deler av fagmiljøene, brukerorganisasjonene og ikke minst en haug av forskere.

Kunnskapsgjennomgangen utvalget har gjort er bred og anbefalingene klare. Det handler ikke om legalisering, det handler ikke om å gjøre stoffer lovlige.

Det handler kun om hvilke virkemidler vi tar i bruk mot dem som har mindre mengder stoffer til eget bruk. Og virkemidler er et interessant begrep i denne sammenhengen, for kunnskapsgjennomgangen viser i grunnen akkurat det, at straff ikke v_i_r_k_e_r!

En del av jobben med å hjelpe ungdom besto alltid i å ringe politiet for å høre hvor mange saker som lå på vent. Da vi skulle i gang med å forsøke finne jobb, søke skoleplass, skaffe bolig, ordne opp med mamma, starte hos psykologen, eller hva nå enn.

For hva lå og ulma hos politiet? Hadde de ikke blitt stoppa en haug av ganger? Hva var registrert? Skyldte de penger? Kunne de ende opp i fengsel? Det er lammende å ha slikt hengende. Det fører til skam og apati og det stjeler håp fra unge folk, som allerede har fått for lite gode framtidsutsikter utdelt.

Det er arbeiderklassens sønner og døtre som står i skuddlinja i krigen mot narkotika. Det er de som vokser opp i samma miljø jeg sjøl tråkka rundt i som lita. De som allerede har fått juling fra før, og som har forsøkt å døyve liva sine, fordi rus faktisk har den effekten.

Det døyver og gir glede, også da livet har gitt oss lite å være glade for. At vi straffer de vi allerede har forrådt, ved å ikke klare å demme opp i ulikheter, er bare ikke greit. Vi må slutte med det, og nå har vi altså sjansen.

I disse dager høres vi om hvordan vi ønsker gå videre i ruspolitikken! Det er ikke et trosspørsmål hva vi mener i disse spørsmåla, men det handler om verdier!

Thorvald Stoltenberg avslutta ofte sine foredrag med å si noe sånt som at håpet er nesten like viktig som livet selv. Ja, det er kanskje det. Ruspolitikken og de veivalg vi nå skal ta handler i bunn og grunn om hvordan vi vil behandle hverandre. Det handler om å skape håp heller enn å ta håpet fra folk.

Teksten ble først publisert på Anna-Sabina Soggius Facebook-profil. Hun er phd-stipendiat i rus og psykisk helse og forsker på tjenester til ungdom.