
Det er rundt Teddy’s det skjer
Brugatas viktigste attraksjon i dag er Teddy’s Softbar. Denne fredede kafeen med 60-tallspreg ligger rett ved samlingsstedet for dem som ikke har helt lovlige ærend her.
Den skulle være en bar etter amerikansk mønster, med kaffe, sjokolade og is. Den serverte ikke alkohol. Åpningsdagen var 1. november i 1958. Det var en lørdag. Baren ble populær med det samme. Det sto kø langt nedover gata.
Skjenkebevilling fikk Teddy’s først på 80-tallet.
Vi treffer dagens innehaver Bjørn Elvebredd. Han forteller at da avisene skrev at de narkomane fra Plata samla seg i Brugata, kom det mindre penger inn i kassa hos ham. Flere faste gjester på Teddy’s kvidde seg for å passere den gjengen som sto på bussholdeplassen.
Mye bråk har Elvebredd likevel ikke opplevd.
– Det som er av trøbbel, det er dem imellom. De ser mer skremmende ut enn de virkelig er.
Men han synes det er leit at Brugata har fått så dårlig rykte.
Bjørn Elvebredd senior vokste opp i Brugata 1. Slekta hans hadde drevet serveringssteder i dette området siden 1930-åra. Han var utdannet kokk og servitør, og hadde seilt med amerikabåten «Stavangerfjord». Inspirasjonen til baren kom under landligge «over there»: Oslo manglet en amerikansk snackbar! Navnet? Teddy var et navn i tiden, og dessuten Bjørns kallenavn.
Sammen med kona Dagfrid drev han den særpregede baren. Mye ser fortsatt ut som i starten: Både lampene, disken og veggene er som de var i starten. Sønnen var ekstrahjelp fra han var 12. Etter russetida begynte Bjørn junior å jobbe her for fullt, og i 1995 overtok han Teddy’s.
Dagfrid forteller hvor morsomt det var å jobbe på Teddy’s. Mange forskjellige mennesker; familier, barn, krigsseilere og originaler. Noen ganger fungerte hun nærmest som sosialarbeider.
Teddy’s hadde nemlig en spesiell nabo. Fra 1883 til ut på 2000-tallet var det lånekontor i Brugata. Her kunne folk komme og levere inn klokke, kalosjer og gebiss, bunad og konfirmasjonsdress for noen kroner. Vinterfrakker ble gjerne levert på våren og henta på høsten. Gjenstanden kunne kjøpes tilbake innen ei bestemt tid. Hvis den ikke var henta før fristen, ble den auksjonert bort.
Auksjonsdagene hos pantelåneren, på folkelig mål kalt «onkel», var spesielle. Da kom det ofte en gjeng med karer inn på Teddy’s etter at auksjonen var over. De satt i timevis og akkedere over klokkene de hadde kjøpt, og de kunne bytte dem med hverandre.
Bjørn junior forteller om den tette trafikken i gata. Her gikk det både biler og trikker i begge retninger. Brugata var prega av mange små butikker. Fra 1994 har det vært gågate i Brugata.
Det var et rusmiljø i Brugata den gangen også, men det var annerledes. Krigsseilerne som vanka i gata hadde vonde minner, som gjerne måtte døyves.
Fargehandleren var en til dels moralsk person. Men når momsen skulle betales, fikk han alltid trøbbel. Da sendte han kona i kjelleren for å hente noe, og så solgte han rødsprit til lasaronene, som de også ble kalt.
Elvebredd husker også det var noen som lukta veldig godt. De hadde forsynt seg med etterbarberingsvann, i mangel av noe bedre.
Mest tragisk var det med de unge snifferne. Han er glad for at denne typen rus ikke finnes mer.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo april 2017.

