Det er de ressurssvake som blir skutt
Bevæpnet politi skulle skape trygghet. På arbeidsplassen min ble vi utrygge.
Der jeg jobber, er vi en spraglete gjeng. Det er en overvekt av mennesker i aktiv rus. Og da snakker vi tung rus, heroin og amfetamin. Svært mange sliter også med alvorlige psykiske problemer og traumer. De fleste er straffedømte, flere for voldsforbrytelser, og mange er bevæpnet med stikk- og slagvåpen. I løpet av en arbeidsuke opplever vi som jobber her psykoser og utagerende oppførsel. Arbeidsplassen min er salgslokalet til =Oslo i Skippergata 14. Hit kommer alle de flinke bladselgerne du møter rundt i byen, for å få påfyll av magasinet. Alle som jobber i lokalet, men som ikke er selgere, har en helse- og sosialfaglig bakgrunn eller lang opplæring i å takle situasjoner som kan oppstå. Derfor har jeg ikke vært redd på jobb, men det endret seg for et år siden.
Kombinasjonen rus, psykiatri og fattigdom skaper ofte situasjoner som for mange kan fremstå truende eller direkte farlige. Det er likevel sjelden vi ser oss nødt til å tilkalle politi på jobben min. Politi i lokalet skaper ofte uro, og gjør at vi kan miste tillit vi har opparbeidet oss hos gatemagasinselgerne. Likevel har det tidligere vært en trygghet å vite at vi kan ta en telefon hvis situasjonen skulle komme ut av kontroll. At det finnes maktmidler som kan tas i bruk i unntakstilfeller. Hvorfor føler jeg ikke den samme tryggheten i dag?
Det var i november i fjor regjeringen bestemte at politiet – på grunn av terrorsituasjonen – skulle være midlertidig bevæpnet. Ordningen har vært omstridt, og det skjønner jeg godt. Jeg tror generell bevæpning av politiet i et samfunn som vårt både er skadelig og unødvendig. En av dem som er enig med meg i dette er professor ved Politihøyskolen Johannes Knutsson. I en kronikk i NRK Ytring 09.11.2012 kaller han generell bevæpning «en dypt uheldig beslutning». I 2014 sa han til NRK Rogaland: «Har man umiddelbar tilgang til skytevåpen, så vil det brukes oftere, noe som igjen betyr at flere vil bli skutt – ofte ved uhell».
Han viser til våre naboland, Sverige og Danmark. I sistnevnte har politiet vært bevæpnet i snart femti år. I perioden 1985-2009 ble 23 personer drept av dansk politi, og over 100 ble alvorlig skadet av skudd. Det bevæpnede Danmark og Sverige har fire til fem ganger så mange politidrepte og politiskadde per år som Norge. England og Wales, som ikke har generell bevæpning, har færre drepte per million innbyggere enn Norge. Likevel er leder i Politiets Fellesforbund Sigve Bolstad overbevist om at generell bevæpning gir et tryggere samfunn.
Hvem har blitt skutt av politiet i Danmark i de snart femti årene med generell bevæpning? Og hvem kommer til å bli skutt av norsk politi i årene som kommer? I følge dansk politis egenrapportering er over halvparten av de politidrepte i psykisk ubalanse. To av tre er påvirket av rus. Alle tilhører samfunnets minst ressurssterke og mest marginaliserte grupper. De som blir skutt av politiet i Danmark minner om de menneskene vi jobber sammen med her på huset. Våre kolleger og venner. Er det grunn til å tro at det blir annerledes her? I løpet av den siste måneden har norsk politi skutt to personer, like mange som i hele 2013 tilsammen. I begge tilfellene var personen psykisk syk eller ruset.
All statistikk og erfaring peker i retning av det samme: politiet skyter oftere hvis de er bevæpnet. De skyter ofte i situasjoner som er kaotiske og uoversiktlige. Menneskene som blir skutt er svært ofte utagerende, rusede og psykisk syke. Meningen med at politiet i Skippergata bærer våpen er nok å gjøre oss som jobber og oppholder oss her tryggere. Men resultatet for min del, og også for mine kollegers og venners del, er større utrygghet. Vil jeg ta sjansen på å ringe neste gang? På å bringe håndvåpen inn i en uoversiktlig situasjon med utagerende, syke mennesker i et trangt lokale? Kanskje blir jeg nødt til det, men terskelen er blitt mye høyere.
Mens jeg skrev dette, kom meldingen om at generell bevæpning trolig vil bli avviklet. Hensynet til de svakeste har seiret.
