Derfor måtte Malala flykte tre år før hun ble skutt
Les den dramatiske historien om familien Yousafzai og Swatdalen.
Det var dagen før fredsprisutdelingen, og Malala-feberen steg. Vi stilte oss i kø foran Nobelinstituttet. Vi hadde bare reist fem minutter. Noen journalister kom helt fra Italia. De skulle på pressekonferanse med fredsprisvinnerne. Akkreditering hadde de ordnet i oktober. Likevel slapp de ikke inn. Det var fullt. Vi måtte også snu, men fikk svar på et par av spørsmålene våre likevel. Nobelinstituttet tok en ørliten prat med Malala Yousafzai på våre vegne.
Men først må vi vite hvor hun kommer fra. Før Malala ble født, startet faren en skole i hjembyen Mingora. Han var både lærer, regnskapsfører og rektor. Dessuten vasket han gulv og toaletter. Han ga fattige barn gratis skoleplass, selv om skolen slett ikke var rik. Noen av barna kom hjem til familien Yousafzai og spiste frokost. Andre bodde hos dem i perioder. Familien satt aldri i ro og ventet på at myndighetene skulle gjøre noe. De gjorde det selv, enten det gjaldt utdanning eller omsorg.
Familien bodde i den eneste byen i Swatdalen i Pakistan. Da Malala ble født i 1997, hadde de ikke råd til sykehus. De bodde på to rom, og ingen av rommene var kjøkken eller bad. Moren kokte over åpen ild, og vasket klær under en kran på skolen. Malala sov med foreldrene i det ene rommet. Det andre var for gjester. Huset var alltid fullt av slekt, venner og trengende. Da de flyttet, fikk Malala eget rom. Men ofte måtte hun dele det med jenter familien tok seg av. Det hendte at hun klaget. Da minnet hun seg selv om hvor heldig hun var. Hun slapp å samle søppel, slik fattige barn som ikke gikk på skole måtte.
Malala ble skutt i 2012. Siden har familien bodd i Birmingham. Det nye huset føltes stort og tomt, skriver Malala i boka «Jeg er Malala». I Mingora pleide alle kvinnene i nabolaget å samle seg hos dem om ettermiddagene. I England ble moren ensom, og lei seg for matrester som ikke kom til nytte. Hun begynte å gi dem til fuglene i hagen. Familien lengtet hjem, selv om de satte pris på tryggheten i England. Vi spurte Malala hvordan hun opplever å bo i Birmingham i dag.
– Jeg er glad for at jeg hver dag kan ta på meg skoleuniformen og dra på skolen. Jeg tenker på alle barna i India og Pakistan som ikke får denne muligheten. Mange barn drømmer ikke om iPad og iPhone, bare om blyant og papir. Jeg holder god kontakt med venninnene mine hjemme i Pakistan via Skype, og jeg gleder meg til å flytte hjem igjen. Pakistan er mitt hjemland.
Malala ble født som et ønsket barn. Pappa Ziauddin sørget ikke over at hun var jente. Da farens fetter kom for å se henne, hadde han med et slektstre. Det viste kun mannlige slektninger gjennom 300 år. Faren trakk en linje fra sitt navn og skrev inn Malala. Fire år gammel ble hun innskrevet på skolen hans. Da hadde hun lenge romstert i klasserom, og hermet etter lærere. Farens fem søstre fikk aldri gå på skole.
Malalas far har fått mye skryt for sine holdninger. I hjembyen ble han ofte brukt som megler i konflikter. Men Ziauddin har ikke alltid vært fredens mann. Han var ti år da Sovjetunionen invaderte Pakistans naboland Afghanistan. Han husker at en som het Sufi Mohammad kom til hjemstedet. Han ba unge menn hjelpe ham i kampen mot russerne. Mange ble med for å krige i Afghanistan. Ziauddin ville også bli kriger, men han var for ung.
Hvorfor ville han ikke heller bli lege, eller noe annet nyttig? Fordi det var en umulig drøm for en vanlig landsbygutt i Pakistan. De fleste av vennene hans fikk jobb i kullgruver. Kister med døde gruvearbeidere ble stadig sendt hjem. Da fristet det mer å dø som martyr i krig. Det største en landsbygutt kunne håpe på, var å bli bygningsarbeider i Saudi-Arabia eller Dubai. Da måtte han bo langt unna familien, og gjestearbeidere har få rettigheter i disse landene.
Unge Ziauddin ble fenget av veltalende krigere. Så møtte han broren til sin framtidige kone. Han kom inn i et nytt miljø, med engasjerte lokalpolitikere. De tilhørte sekulære nasjonalistpartier, og de var mot krigsdeltakelsen i Afghanistan. Faren fikk noe nytt å brenne for. Han ville ha slutt på urettferdigheten i det pakistanske samfunnet. Hvorfor skulle noen få familier styre alt, mens de fattige ble fattigere? Malalas farfar kjempet også imot klassesamfunnet. Han var dypt religiøs, og mente føydalismen var i strid med islam. Han hadde gått på skole i India, og fått impulser langt utenfor Swatdalen. Fra ham fikk Ziauddin sin kjærlighet til det å lære.
Vi spør Malala:
– Noen sier at vi må kjempe imot islam for å skape fred, hva sier du til dem?
– Til disse vil jeg si at islam er en fredens religion. Jeg er selv muslim, og religion er veldig viktig for meg. Jeg føler at jeg har et ansvar overfor Gud og meg selv til å gjøre alt jeg kan for å hjelpe andre. Jeg spør meg selv: «Har du gjort alt du kan?» Det har jeg ikke. Det er fortsatt mye arbeid som gjenstår. Dessverre er islam blitt omfavnet av krefter som ikke forstår religionen de mener å forsvare. Også her er utdanning løsningen.
I Pakistan er 65 prosent av alle kvinner analfabeter. Blant menn er det 41 prosent som ikke kan lese. 5,1 millioner barn i landet går ikke på skole, ifølge FN. To tredjedeler av dem er jenter. I sin fredspristale sa Malala at verden bare har vært opptatt av å bygge ut barneskoler. Nå må det satses på skoler for høyere klassetrinn. «Hvorfor er det så enkelt å bygge stridsvogner, men så vanskelig å bygge skoler», spurte hun.
Malalas mor, Toorpekai, sluttet på skolen samme år som hun begynte. Hun lærte ikke å lese og skrive. Hun så ikke poenget med skole når hun uansett måtte bli husmor. Det fristet mer å leke med kusinene hjemme. Faren var så opptatt at han knapt merket det. Men han hadde brutt med tradisjonen, og oppfordret datteren til å gå på skole. Malalas far fikk plass ved Swats beste college da han gikk ut av skolen. Undervisningen var gratis, men han hadde ikke råd til å bo i nærheten. Han begynte å jobbe frivillig sammen med broren, som var lærer.
Heldigvis fikk Ziauddin tilbud om å bo gratis via bekjente. Han flyttet til Spal Bandi, en landsby hvor kvinnene hadde stor frihet. Samtidig skjedde store endringer i Pakistan. Diktatoren Zia døde, og Benazir Bhutto ble valgt til ny statsminister. Hun var datter av en tidligere statsminister som ble drept. Studentorganisasjoner som var bannlyst under Zia ble aktive. Ziauddin ble kjent som en talentfull taler og debattant. Han mente at mangelen på utdanning var roten til alle problemer i Pakistan. Han forsvarte Salman Rushdies ytringsfrihet, selv om han mente at boka «Sataniske vers» krenket islam. «I stedet for å brenne boka, hvorfor svarer vi ikke med vår egen bok», spurte han.
Ziauddin fikk mastergrad i engelsk, og jobb som lærer. En dag ville han starte en friere skole enn dem han selv hadde møtt. Han mislikte skoler som satte lydighet høyere enn et åpent sinn. Ziauddin og en venn satset alle sparepengene på et skolebygg. Khushal skole startet med tre elever og mye motgang. Men verken pengemangel, korrupsjon eller flom stanset planene.
Ziauddin og Toorpekai giftet seg av fri vilje. De fikk datteren Malala og to sønner. Som barn likte Malala å være ute og spille cricket. Kulturen tillot jenter å leke ute, men senere var det forventet at de holdt seg inne. Kvinner skulle helst ha følge av en mannlig slektning når de gikk ut. Malala bestemte tidlig at hun ikke ville ha det slik. Faren sa alltid at hun ville bli fri som fuglen.
Mange i Swatdalen er analfabeter, og få har TV. Derfor er radioen den viktigste kilden til informasjon. I 2005 kom en ny radiostasjon, drevet av Maulana Fazlullah. Den ble kjent som Mullah FM. Fazlullah var en ung mann som pleide å betjene taubanen over Swatelva. Han dro på det ene beinet, etter å ha hatt polio som barn. Han kalte seg islamsk reformator, og ble svært populær. Fazlullah bød på både moral og sladder, gjerne samtidig. I sitt mest hørte program navnga han folk som hadde sluttet å røyke eller frivillig lagt ned en musikkforretning. Han irettesatte dem som etter hans mening kunne ha oppført seg bedre. Fazlullah ba lytterne gro skjegg, slutte med narkotika og gi opp dans. Syndige handlinger hadde skapt det store jordskjelvet, sa han. Katastrofen hadde nylig drept over 70 000 personer i Pakistan.
«Har han rett», spurte Malala faren. «Nei, han bare lurer folk,» fikk hun til svar. Men mange likte Fazlullahs løfte om å bringe tilbake islamsk lov. Folk var frustrerte over pakistanske myndigheter, særlig rettssystemet. Det kunne ta år før en disputt kom for retten. Snart hadde Fazullah satt opp lokale «rettssaler» der saker ble løst raskt. Han var særlig populær i avsidesliggende strøk. Her hadde hans organisasjon TNSM hjulpet mange etter jordskjelvet, mens myndighetene ga blaffen. Folk forestilte seg at Fazlullah ville gjenskape den gamle staten. Swat var et selvstendig kongedømme fram til 1971, da dalen ble tvangsinnlemmet i Pakistan.
Den militante gruppen TNSM ble grunnlagt av Sufi Mohammad i 1992. Organisasjonen ble forbudt av daværende president i Pakistan, Pervez Musharraf. Gruppen samarbeider ofte med terrorgrupper som Taliban og Al-Qaida i Afghanistan. Etter hvert ble TNSM kjent som «Pakistans Taliban». Maulana Fazlullah ble leder for organisasjonen i 2002. Han er Sufi Mohammads svigersønn.
Mullah FM hadde vært på lufta i et år da Fazlullah ble mer aggressiv. Han hadde mistet broren og tre nevøer i et amerikansk droneangrep i Bajaur. 80 personer døde, blant dem gutter ned til 12 år. Familien Yousafzai var også rystet over angrepet. Men Malalas mor ble lei av Fazlullah da han begynte å snakke negativt om utdanning.
I begynnelsen fikk Fazlullah både moralsk og økonomisk støtte fra folk i Swat. De kvittet seg med CD-er, DVD-er og TV-apparater. Malalas familie satte fjernsynet i et skap, og så på sendingene med lyden lavt på. Taliban pleide å lytte ved dørene og tvinge seg inn hos folk. De var alltid på utkikk etter det de definerte som synder. TNSMs flagg dukket opp ved politistasjoner, og politifolk rømte i skrekk. På kort tid hadde TNSM satt opp sin egen administrasjon i 59 landsbyer. Samtidig drepte de politiske aktivister og «markante syndere».
I 2008 annonserte Mullah FM at alle jenteskoler i Swat måtte stenge. Den endelige fristen var 15. januar 2009. Da var bare 10 av 27 jenter igjen i Malalas klasse. Resten hadde flyktet til storbyen Peshawar. De rømte fra gater hvor lik var utstilt til skrekk og advarsel. Ble kvinner observert på markedet, ble de truet av Taliban med megafoner. Strøm og gassforsyning forsvant. I mangel av rent vann døde folk av kolera. Mange skoler ble bombet.
«Vi var redde, men motet var sterkere enn frykten i min familie,» skriver Malala i boken sin. Faren utfordret Fazlullah daglig, på seminarer og i media. Malala skrev en blogg for BBC Urdu på nett, under pseudonym. Da skolen måtte stenge, fulgte hun i farens fotspor. Hun ble en omreisende talsperson for jenters skolegang.
Etter press fra hele landet og en fredsavtale med Taliban, fikk Swat-jenter gå på skole igjen. De måtte bare sørge for å dekke seg til. Våren 2009 startet den pakistanske hæren en militæroperasjon for å fordrive Taliban fra dalen. Skyting holdt folk våkne om natta, og Malalas familie la ut på flukt. Til slutt hadde halvparten av dalens 1,8 millioner innbyggere flyktet.
Familien Yousafzai bodde hos ulike slektninger. Etter tre måneder flyttet de hjem. Statsministeren kunngjorde at Taliban var fjernet fra Swat. I august 2009 begynte Malala på skolen igjen. Via bloggen hadde hun fått kontakt med en velutdannet kvinne i Islamabad. Kvinnen inviterte 27 jenter fra Khushal skole til byen. De hadde workshops, hvor de lærte å fortelle sine historier. De fikk oppleve en by som var helt annerledes enn Mingora. Islamabad hadde kvinnelige leger og advokater. Kvinner gikk uten hodeplagg i gatene.
Etter skoletid kom Malala ofte hjem til et hus fullt av sørgende kvinner. Hundrevis av menn var forsvunnet etter militæroperasjonen. Kanskje var de plukket opp av hæren. Ingen visste om de levde. I familier uten fedre er sønnene et lett bytte. Mange av Swats menn hadde lenge vært langt borte, i gruvene eller på jobb i utlandet. Sønner jobbet frivillig for Taliban som en livsforsikring. Da ble ikke familien truet. Noen ble også med i Taliban for å skaffe seg status og makt. Mange av dem var kroppsarbeidere med lav status i samfunnet.
Swat var godt i gang med gjenoppbygging da landsdelen ble rammet av storflommen i 2010. Igjen var islamister de første som brakte nødhjelp til utkantstrøk. Og igjen hevdet de at katastrofen skyldtes folkets synder. Men denne gangen hadde de ingen radiostasjon til å spre budskapet.
I 2011 fikk Malala Pakistans første nasjonale fredspris. «Jeg vet at alle jentene i klassen kunne oppnådd det samme som meg, hadde de hatt støtte fra foreldrene sine,» skriver hun. Statsminister Yousaf Raza Gillani overrakte prisen, og Malala møtte ham med krav: Bygg opp igjen skolene våre, og gi Swat et universitet for jenter! Samtidig tenkte hun: «En dag skal jeg bli politiker og gjøre disse tingene selv.» Politiet var bekymret for all oppmerksomheten rundt henne. De tilbød familien livvakter, men faren var skeptisk. «Går du rundt med masse vakter vil Taliban bruke selvmordsbombere, og flere vil bli drept», sa han.
Tre år etter militæroperasjonen var Swatdalen fortsatt full av væpnede soldater. Et anonymt brev ble distribuert i Mingora. Det beskrev Malalas skole som et sentrum for vulgaritet som måtte motarbeides. Etterretningstjenesten kom hjem til familien og stilte spørsmål. En nær venn av faren ble skutt. Var Taliban virkelig ute av dalen? Malala hadde mareritt, og fant trøst i religionen sin. Et helt annet islam med en helt annen gud enn den Taliban snakket om. Så ble hun skutt i hodet, på vei hjem med skolebussen.
Det var oktober 2012 og Malala var 15 år. Nyheten gikk verden rundt. Landets fremste politikere sto i kø for å besøke henne på sykehuset i Peshawar. Ingen slapp inn, for sikkerheten var skyhøy. USAs president og FNs generalsekretær uttalte seg om hendelsen. Kongefamilien i De forente arabiske emirater lånte henne et luksusfly med sykestue. Hun fikk tilbud om behandling fra fremragende sykehus i utlandet. Valget falt på Queen Elizabeth Hospital i Birmingham. Seks dager etter angrepet forlot Malala hjemlandet for første gang.
Da hun våknet til bevissthet dagen etter, tenkte hun bare på en ting: «Hvem skal betale for den dyre behandlingen?» Pengene for fredsprisen ga hun til skolen, pluss at familien hadde kjøpt et jordstykke. Hun ante ikke at 250 journalister fra hele verden prøvde å komme inn på sykehuset. Heller ikke at pakistanske myndigheter ville ta regningen på 200 000 pund. Det fikk hun vite da president Asif Zardari kom på besøk.
På 16-årsdagen sin holdt Malala tale foran FNs hovedforsamling i New York. I Nobeltalen i Oslo sa hun at drapsforsøket har gjort henne mye sterkere. Nå har hun støtte fra millioner av mennesker. Pengene fra verdens største fredspris gir hun til Malala-fondet. Det bidrar til utdanning for jenter verden over. Et viktig budskap fra årets fredsprisvinnere er at vanlige folk kan gjøre noe. Vi må ikke sitte og vente på at andre skal hjelpe verdens barn.
«Vi må alle bidra, ikke bare politikerne og verdens ledere, men også du og jeg,» sa Malala. Kailash Satyarthi, som delte fredsprisen med henne, la også vekt på lokalt initiativ: «Løsningen ligger ikke bare i forhandlinger og konferanser og pålegg fra fjerne organisasjoner. Løsningen ligger i små grupper og lokale organisasjoner og individer som ofte er helt ukjente for verdenssamfunnet.»
Malala og Kailash var selv små individer. De påtok seg store oppgaver, lenge før de fikk verdens oppmerksomhet. Nå vet vi hvilken forskjell det gjorde.
Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge januar 2015.