
Derfor lykkes selgerne våre
Marianne Lindahl har studert selgerne våre. Kriminologistudenten har noen svar på hvorfor =Oslo lykkes, og hvordan bladsalget har endret selgernes hverdag.
Da Marianne Lindahl var fjorten år, sa en annen jente til henne at «alle kan skylde seg selv». Tolv år senere går Marianne fortsatt og irriterer seg over kommentaren. Hun mener det er en altfor enkel forklaring på at noen faller utenfor.
Mer sammensatte forklaringer fikk hun som student i kriminologi på Blindern. I vår skrev hun bacheloroppgave om =Oslos selgere.
Marianne hadde solid erfaring med rusavhengige fra før. I et år jobbet hun som miljøarbeider på en døgninstitusjon for folk med rusproblemer. I tillegg har hun jobbet på Alternativ Jul siden hun var seksten år gammel. Det er et arrangement for rusavhengige og andre som faller utenfor den tradisjonelle familiejula.
– Jeg har møtt =Oslo-selgere i flere ulike situasjoner. Mitt inntrykk er at de er veldig glade for at bladet fins.
I oppgaven ville Marianne se nærmere på hvordan bladsalget påvirker marginaliserte menneskers hverdag. De selgerne hun møtte som er eller har vært rusavhengige, mente at magasinet bygger ned stigma.
– Å selge =Oslo er en slags billett til å bli akseptert. Folk som opplever å bli kastet ut fra kjøpesentre fordi de ser annerledes ut, får stå på senteret når de selger blader. Noen sa at de unngår å bli beskyldt for tyveri når de står med bladene i hånda. Jeg synes det var vondt å høre hvordan noen blir behandlet ellers, fordi de har et annet utseende enn streite folk.
=Oslo er ikke bare for rusavhengige. Vi har alltid hatt selgere som sliter med andre ting, som gjør det vanskelig å ha en vanlig jobb. Dette er for lite kjent, mener Marianne.
– De som selger bladet og ikke har rusproblemer, opplever å bli stemplet som rusavhengige av forbipasserende. Disse selgerne kan føle seg stigmatisert. Det burde komme tydeligere fram at ikke alle som selger bladet er rusavhengige. Jeg hadde en anelse om at det var slik, men sensorene mine på universitetet ble overrasket da de leste om det i oppgaven min. Jeg tror mange ikke vet det.
Uansett hva =Oslo-selgerne sliter med, føler de at kundene behandler dem annerledes som selgere enn som tiggere. De som har prøvd å tigge, forteller om folk som slengte penger i koppen, uten å søke kontakt. Når de selger blader er kundene mer pratsomme, de smiler og holder øyekontakt. Den manglende respekten en tigger opplever, gir også mindre selvrespekt.
Å selge gatemagasin blir gjerne framstilt som et alternativ til å tigge eller stjele. De =Oslo-selgerne Marianne snakket med, fortalte om en annen geskjeft som er minst like vanlig.
– Flere sa at magasinsalget var et alternativ til å selge narkotika. Å selge dop til vennene sine føles mindre kriminelt enn å drive med annen kriminalitet. Det er en enklere løsning enn tyveri for de som trenger penger, og det gir høyere status enn tigging. Å selge dop til folk som uansett skal ruse seg, oppfattes ikke som galt. Som regel er det de samme menneskene som både bruker og selger dop på gatenivå. Ideen om at de som selger er den store, stygge ulven, er misforstått.
Å «pushe» dop er en respektert jobb i et visst sosialt miljø, med gode inntektsmuligheter. Ved å bryte ut av miljøet, kan dopselgere oppleve et voldsomt fall i status. Plutselig blir de sosialklienter med dårlig råd. Mange klarer ikke å møte kravene i en ordinær jobb. Her mener Marianne at gatemagasinet fyller et hull.
– Jeg har en forklaring på hvorfor =Oslo lykkes: Rusavhengige blir møtt på sine egne premisser. De kan mer eller mindre styre sin egen arbeidsdag. Jeg opplever at mange tiltak for vanskeligstilte fungerer dårlig fordi det er for mange regler. Skal man lykkes, må terskelen være lav. De som jobber med =Oslo-selgerne, møter dem ikke med fordommer. Samtidig er de realistiske.
En av selgerne Marianne intervjuet, fant stolthet i å være en slags arbeidsgiver. Han følte at han skapte arbeidsplasser for flere enn seg selv, siden =Oslo har en redaksjon og ansatte miljøarbeidere.
«Alle tjener jo på at jeg selger bladet. Hvis jeg tigger, skaper jeg ikke jobber, da får jeg bare penger», fortalte selgeren.
Marianne var ute etter selgernes perspektiv, derfor intervjuet hun ingen kjøpere av bladet. Men selgerne snakket en del om kundene sine.
– En selger fortalte at han pleide å skrive med en kunde på mail. En annen fortalte om en kunde som var blitt en god venn, og som ga ham vinterklær. Slike relasjoner er til glede for begge parter. Jeg synes det var litt morsomt med selgere som hadde oppdaget at streite folk heller ikke levde perfekte liv. De får høre om kundenes problemer, og innser at det egentlig ikke er så stor forskjell på folk.
Teksten sto på trykk i =Oslo august 2018.

