Denne politimannen har skiftet mening

Bård Dyrdal ville være flinkest til å skremme dem som brukte ulovlige rusmidler. Så fikk han helt nye holdninger. Møt politioverbetjenten som ikke lar seg styre av gruppepress.

Bård Dyrdal er kjent som politimannen som tenker annerledes om rus. Meningene hans har provosert kollegaer, men han framstår ikke som en hardbarket debattant. Det første som slår oss, er at han er snill. Han bryr seg virkelig om rusavhengige, og han svarer tålmodig på alle slags spørsmål. Etter at vi har snakket om mye annet, sier han det selv:

– Jeg har vært en snill gutt fra Lørenskog.

Dyrdal vokste opp i et godt middelklassehjem, og kaller seg heldig. To gutter i klassen hans hadde det veldig vanskelig hjemme. De begynte tidlig å drikke alkohol og sniffe bensin. Men først da de begynte med hasj, ble det oppstandelse.

I dag synes Dyrdal det er rart å tenke på.

– Jeg tror ikke lenger at hasj var problemet deres, for å si det sånn. Den gangen så jeg gutter det gikk innmari dårlig med, som røkte hasj. Da jeg ble fortalt at hasj førte dem rett til helvete, virket det logisk. Men da tar du bort alt som betyr noe i den ligninga. Alt som handler om hva slags liv de hadde. Vi må forstå at noen har behov for å flykte fra det helvetet de lever i til daglig.

Da Dyrdal begynte å jobbe i politiet i 1989 var sniffing mye vanligere enn i dag. Oslo hadde et etablert sniffermiljø. Det ble sniffet bensin, lim og lynol.

– Sniffing er virkelig skadelig, men det har alltid vært lov. Derfor så politiet strengere på bruk av hasj. Det var liksom ikke noe særlig håp for deg hvis du hadde begynt med det. Vi mente at vi måtte slå beinhardt til for å redde folk fra hasjen. Jeg satte selv folk opp etter veggen og ransaket dem etter en hasjklump. Jeg ville være flinkest, jeg også. Du ble målt på hvor mange ganger du pågrep folk. Ved en voldsepisode la vi mer vekt på den jointen gjerningsmannen røkte klokka seks enn på de ti-tolv ølene han drakk fram til midnatt, da han ble voldelig.

Før Dyrdal begynte i politiet, ble løsgjengerloven brukt aktivt. Det gikk hardest utover alkoholikerne. Omstreifere og løsarbeidere skulle kontrolleres. Slitne alkoholikere ble samlet sammen og sendt til såkalte kuranstalter. Der ble de låst inne og avgiftet. Det var ingen tanker om helse og omsorg. Hovedsaken var å beskytte samfunnet mot disse urokråkene.

– Da jeg begynte i politiet var det fortsatt vanlig å sette folk i drukkenskapsarrest. Så fikk vi avrusningsstasjoner, og loven ble endret. Plutselig skulle man tenke på alkoholikernes helse.

En avrusningsstasjon var en institusjon som ga sterkt alkoholiserte personer tilsyn, fram til de ble edru. De fikk også tilbud om behandling. Stasjonene ble tvunget fram, fordi mange alkoholikere døde mens de satt i arresten.

– Du dør jo av alkoholabstinens. Heroinabstinens er også veldig vondt, men du dør ikke av det. Da politiet sluttet med den harde behandlingen av alkoholikerne ble krigen mot narkotika viktigere. I en krig blir det spredt propaganda. Politiet kjørte demoniserende kampanjer, uten særlig kunnskap om ulike rusmidlers skadevirkning. Hensikten var å bekjempe annen rusbruk enn alkohol. Da jeg begynte i politiet, passet propagandaen inn i mitt verdensbilde. Jeg trodde på den.

Mellom 2007 og 2011 var Bård Dyrdal etterforskningsleder ved Grønland politidistrikt. Da så han store ressursproblemer i politiet. Mange oppgaver var uløste.

– Vi skal prioritere grov vold først, men én ting kommer alltid foran. Det er dem som er pågrepet og sitter i arresten. I realiteten må du prioritere ham som sitter der for to gram hasj. Du må avhøre ham. Er han ikke norsk må du kanskje bestille tolk, og bruke tid og penger på det. Dette er ressurssløsing, og det forandrer ingenting. Grove tyverier, bedragerier og vold blir liggende, fordi du må avhøre han med hasjen.

Dyrdal har vært involvert i langt større narkotikasaker enn to gram hasj. Den største handlet om en gjeng som var siste ledd i salg av heroin på gata.

– Vi holdt på i et halvt år, med stor ressursbruk. Da denne gjengen ble tatt, gikk det én dag før det var like mye heroin på gata igjen, til samme pris. Skal du fjerne heroin fra markedet må du blokkere et område totalt. I andre land har det vært havneblokader. Det kan fungere, fram til smuglerne finner nye ruter. Men de som er avhengige slutter ikke å ruse seg selv om de ikke får tak i heroin. De begynner å skyte tabletter og andre ting. Når heroin blir tilgjengelig igjen dør de som fluer, fordi de har fått lavere toleranse for stoffet.

Hadde politiet vært skikkelig flinke, slik at de klarte å fjerne all heroin fra gata, ville det vært en katastrofe, mener Dyrdal.

– Da ville vi ha fått mer fentanyl isteden, et stoff som er mye sterkere og mindre plasskrevende å smugle. Og hadde det vært narkohunder over alt, ville vi ha fått mer syntetiske stoffer, som hundene ikke kan oppdage. Den harde linjen mot narkotika har mange utilsiktede konsekvenser. I noen land prøver politiet å konkurrere med narkokartellene om å skape frykt og være «farligst». Denne fryktspiralen fører til et samfunn vi ikke ønsker oss. Narkobandene ligger alltid et hakk foran. De har en inntektskilde politiet bare kan drømme om, så lenge de eier markedet for narkotika.

Mener Dyrdal at norsk politi misbruker makten sin overfor rusavhengige? Vi blir litt overrasket når han svarer nei.

– Jeg vil heller si at politiet har fått en ekstrem makt gjennom lovverket. Man utnytter til fulle de hjemlene man har. Da blir folk pågrepet på trappa til Sprøyterommet med et halvt gram heroin. Jeg har tatt opp dette med kollegaer. De hevder at de bare griper inn overfor selgere i slike tilfeller. Noen innrømmer at det er bruken som anmeldes, fordi det er vanskeligere å ta folk for salg av stoff.

Sprøyterommet skal gjøre det tryggere å bruke heroin. Her er det helsepersonell som hjelper til hvis noe går galt under injisering av stoffet. Sprøyterommets egen instruks sier at ingen skal pågripes for besittelse av heroin på vei til dit. Likevel skjer det, men Dyrdal vet ikke hvor ofte.

– Jeg skulle gjerne hatt forskere til å se på dette. Det kan hende at dette er et lite problem. Men det er et stort problem at folk frykter å bli pågrepet på vei til Sprøyterommet. Da må politiet gå ut og si: «Du trenger ikke å være redd. Politiet tar deg ikke. Kom deg til Sprøyterommet, ikke sett deg bak et hushjørne to kvartaler bortenfor og skyt stoffet.» Det burde man ha sagt hvis man tenkte skadeforebygging. Det gir ingen mening å få en bot på 10.000 kroner når du velger å bruke Sprøyterommet.

Størrelsen på en brukerdose med heroin kan variere. Dermed varierer også straffen for å besitte en dose til eget bruk.

– Er du en jente som skyter heroin i muskulaturen kan du fort bruke opptil et gram ad gangen. For en slik mengde risikerer du fengselsstraff. Blir du tatt med heroin på vei til Sprøyterommet, anbefaler jeg å kontakte Foreningen Tryggere Ruspolitikk. Der fins det folk som kan hjelpe deg med å gå rettens vei.

Bård Dyrdal er leder av LEAP Scandinavia, en forening som ønsker nye løsninger der straff har vist seg å virke dårlig. Foreningens fulle navn er Law Enforcement Action Partnership. Medlemmene er folk som jobber med juridiske problemstillinger.

– Noen av de beste politifolkene i landet er med i foreningen, men de vil ikke stå fram. Det skjønner jeg. Det tok mange år før jeg begynte å snakke offentlig om hva jeg mente. Det som fikk meg til å ta ordet, var et TV-program på NRK.

Høsten 2016 så Dyrdal en episode av «Folkeopplysningen» som tok for seg cannabis. Der ble det lagt fram forskning som viste at stoffet var mindre skadelig enn alkohol. Justisministeren ble intervjuet, og sa at han satt på forskning som viste det motsatte. Han fikk to uker på seg til å legge fram denne forskningen. Et stort apparat ble satt i sving, men ingenting ble funnet.

– For meg er dette ett av de pinligste øyeblikkene i norsk justishistorie. Justisministeren (Anders Anundsen, Frp, justisminister 2013-2016, red anm.) ble helt avkledd. Grunnlaget for at vi griper så hardt inn overfor cannabis falt sammen som et korthus. Det burde ha noe å si for politiets praksis. Vi kan ikke ha et stort, tungt hus stående uten noe fundament.

Bård Dyrdal begynte å skrive innlegg om saken på Facebook. Det skaffet ham mange uvenner i egne rekker.

– Kollegaer skrev ganske stygge ting til meg. Først på min lukkede Facebook-profil, og så på et lukket kollegaforum jeg var med i. Det er utrolig hva sindige politifolk får seg til å si når de tror de bare er blant venner. Å pirke i folks fordommer er som å banne i kirka. Folk ble opprørt når jeg mente at straff kunne skade.

Dyrdal fikk merke hvordan gruppepress fungerer. Men han sto på sitt. Han foreslo nye løsninger for narkotikapolitikken. Til slutt ble han kastet ut av kollegaforumet. Andre medlemmer truet med å forlate denne Facebook-gruppa hvis Dyrdal fikk bli.

– Det som førte til at jeg ble utestengt, var ikke noe jeg skrev på Facebook. Det var et svar jeg skrev på en epost i politisystemet. Norsk Narkotikapolitiforening sendte ut invitasjon til en fagdag som medlemmer kunne delta gratis på. Dette er en politisk organisasjon. Jeg påpekte at politiet har ulike regler for politiske organisasjoner med ulike meninger. Ingen politifolk får fri for å delta på en fagdag i min organisasjon, LEAP.

Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) ønsker en streng ruspolitikk. Det er en linje samfunnet er på vei bort fra. LEAP har mer til felles med stortingsflertallets ønsker for ruspolitikken framover.

– Kanskje vi også kunne få lov å promotere arrangementene våre overfor ansatte i politiet? Jeg får ikke en gang lov å møte journalister på politihuset. Jeg får heller ikke lov til å la meg intervjue i politiuniform, slik medlemmer av NNPF gjør. Jeg synes det er bra at politifolk tar av seg uniformen når de intervjues om politikk, men det bør være like regler for alle. I dag er det slik at NNPF får representere politiet som sådan. Deres meninger er ikke mine, og heller ikke en del andre politifolks.

Dyrdal mener at Norsk Narkotikapolitiforening først og fremst representerer ledelsen i politiet.

– Lederne våre er ansatt som forbudsforkjempere. Du finner knapt en ansatt i Politidirektoratet som ikke har den bakgrunnen. For ti år siden sendte direktoratet ut varsler om ansatte man skulle følge ekstra med på. De skulle registreres i etterretningsregisteret, slik at de liberale tankene deres ikke førte til endringer. Det var ren politisk forfølgelse. I dag er det ikke like ille. Jeg har tross alt fått beholde jobben.

Bård Dyrdal understreker at han også får støtte fra kollegaer. Og mange bryr seg ikke noe særlig om hva han mener.

– Politifolk er ansatt for å håndheve regler andre har bestemt. Vi skal ikke være politikere, men politiet er veldig politisk engasjert i narkotika. Derfor trengs det en motvekt til Norsk Narkotikapolitiforening. Skal du bruke straff og tvang, må du ha gode argumenter for å gjøre det. Du skal kunne dokumentere at du gjør noe riktig. De som argumenterer for strenge straffer i dag, har bare noen forestillinger om at straff hjelper. Stiller du nærmere spørsmål, kan de ikke besvare dem. La oss se utenfor Norge: Er det de landene som straffer narkotikaforbrytelser hardest, som får ting til å fungere best?

Dyrdal ser på seg selv som en varsler i politisystemet. Ser han ting som bør gjøres annerledes, sier han fra.

– Dette handler om sunn fornuft. Mange er opptatt av å bry seg om de svake i samfunnet. Jeg mener at du gjør det best ved å ikke straffe de som trenger hjelp. Mange av dem vi møter i politiet, bruker rus. Ofte glemmer vi å se de virkelige problemene deres. Frata oss noen av mulighetene til å bruke repressive tiltak så hardt! De av oss som ønsker å hjelpe rusavhengige, vil fortsatt hjelpe. Så trengs det et bedre mottaksapparat i den andre enden. Det kan den kommende rusreformen gjøre noe med.

Dyrdal ønsker seg en reform som er tydelig nok til at politiet begynner å gjøre ting annerledes.

– Politiet skal sørge for ro, orden og trygghet for alle. Du skal ikke oppleve at politiet hopper på deg for to gram hasj i lomma når du ber om hjelp. Hvis rusreformen ikke blir tydelig nok, kan vi fortsette som i dag. Det er nok av politifolk som ønsker det. Lederne våre er redde for å miste narkotikasakene. Da kan vi ikke forvente noe annet av den enkelte tjenestemann.

Nå snakkes det om en oppblomstring av ungdomskriminalitet i Oslo. Bård Dyrdal har lest den siste Salto-rapporten, der politiet legger fram tallene.

– Det er en økning i registrerte narkotikalovbrudd blant ungdom under 18 år. Dette er ikke noe som meldes til politiet av andre. Der er politiet som anmelder det. Derfor er dette et symptom på økt politiaktivitet. Blir det mye politi tilgjengelig i et område, øker den registrerte kriminaliteten der. Når du avdekker narkotikaforseelser og følger opp med ransaking, vil du også avdekke annen kriminalitet. Derfor blir det noe økning på andre områder i tillegg. Men det fins ingen grunn til å si at ungdommen er verre nå enn for to år siden.

Bård Dyrdal påpeker at Oslo har et reelt problem med gjengdannelser. Det meste av dette kunne politiet fikset ved å oppklare voldssaker, mener han.

– Når vi har knust andre gjengmiljøer, har vi løst voldssakene. Da må vi ha et forhold til dem som kan gi oss informasjon, som gjør at vi får informasjonen. Ungdommen må stole på oss. Vi må ikke være fienden deres i utgangspunktet. Dette handler om å være en person som de unge har nok positive opplevelser med til at de tør å si fra.

Han er bekymret for ungdom som ser på seg selv som dumme. Noen ser ingen mulighet for å ta en utdanning. Forbildene deres kjører fine biler og har dyre klokker. Det er de litt eldre gutta som selger stoff.

– Dette vil være et problem så lenge ungdommen ser dopsalg som eneste vei ut av et tomrom. De vil velge det som gir dem en viss velstand og følelse av tilhørighet. Vi må sørge for at disse ungdommene ser flere muligheter. Så må vi ta ut de verste såkalte forbildene, de som bruker vold.

Enhver som selger stoff på gata, er ikke en kynisk og voldelig person, sier Dyrdal. Her er det mange myter.

– Ideen om den kyniske gateselgeren som utnytter de stakkars narkomane for å skape sitt eget paradis, er feil. Dealere på gateplan selger stort sett til kompiser for å finansiere sin egen avhengighet. Det er ikke her vi finner de kyniske bakmennene. Politiet har nesten aldri vært i nærheten av dem. De kyniske bakmennene holder seg unna selve stoffet. De sørger for transport og logistikk. Den verste bakmannen vi har tatt i moderne tid er vel Gjermund Cappelen. Han er ikke akkurat Al Capone.

Bård Dyrdal føler seg alene i det daglige arbeidet som politioverbetjent på Grønland. Han tror aldri han vil få noen annen jobb i politiet. Hvem vil ansette noen som ikke er enig med arbeidsgiveren? Likevel får han mye igjen for å engasjere seg i ruspolitikken.

– Når jeg jobber med dette møter jeg utrolig mange smarte folk, ikke minst brukere. LEAP ønsker å drive folkeopplysning. Vi samler informasjon og viser at det fins alternativer til dagens politikk, også sett fra politiets ståsted. Vi jobber for omlegging av de ressursene politiet allerede har. Å få mer ressurser er mye lettere hvis du argumenterer for en repressiv narkotikapolitikk.

Mange politikere ønsker å snakke med Bård Dyrdal, særlig fra de mindre partiene. Han snakker gjerne med alle. Selv driver han ikke med partipolitikk.

Til slutt vil han nyansere bildet av kollegaene sine i politiet:

– Politiet har et mer modent syn på rusavhengige i dag enn da jeg begynte. I utdanningen er det mer undervisning om politiets rolle i en helhet, hvordan vi påvirker andre. Jeg har mye godt å si om kollegaer, ikke minst på andre områder enn narkofeltet. Akkurat når det gjelder narkotika er vi litt skadet av vår egen propaganda. Vi klarer ikke helt å se følgene for resten av samfunnet og verden. Men politiet eier ikke lenger hele sannheten i rusmiddeldebatten. Noen stiller spørsmål ved bildet som tegnes.

Teksten sto på trykk i =Oslo august 2018.