Denne legen vil sitte på kafé med rusavhengige

Hvorfor nøler mange med å komme til rusbehandling når de endelig har fått plass? Overlege Reidar Høifødt har vært med i dropout-prosjektet.

Halvparten av alle som begynner i rusbehandling faller fra. Dette gjennomsnittet gjelder både i Norge og internasjonalt, sier forskerne. I tillegg er det mange som ikke møter opp selv om de har fått behandlingsplass. I statsbudsjettet for 2014 ble det satt av midler til å etablere dropout-team i alle helseregioner. De skulle skaffe kunnskap om frafallet.

Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) er blant dem som har vært med i dropout-prosjektet. I første halvår av 2014 ble 414 pasienter henvist til rusbehandling ved sykehuset. 28 prosent av dem møtte ikke opp. Av dem som startet i behandling, falt 33 prosent fra. Sannsynligheten for å droppe ut var høyere jo yngre pasienten var.

Reidar Høifødt er seksjonsoverlege ved psykisk helse og rusklinikken ved UNN. Han er særlig opptatt av hva som hindrer rusavhengige i å ta imot behandling.

– Kanskje er pasienten blitt henvist uten å være helt med på det. Noen frykter at behandlingen ikke er bra for dem. At vi skal gripe inn i deres personlige sfære på en måte de ikke ønsker. Det har historiske årsaker. Noen behandlingsmodeller har trykket fram endring i folks liv uten at de helt har kontroll.

Noen frykter å bli fratatt medisiner som de føler de trenger, for eksempel mot angst. Frykten er ikke helt ubegrunnet, mener Høifødt. Men sykehuset ønsker å samarbeide med pasienten.

– Vi er ikke flinke nok til å informere om hva rusbehandling er i 2016. Jeg drømmer om å kunne sitte et par timer i uka på Kafé X i Tromsø. Da kunne jeg ha snakket med folk som lurer på om de skal søke hjelp. Det er fortvilende å tenke på alle som kunne hatt nytte av behandling, men som ikke tar sjansen.

I New York oppsto en egen ideologi for rusbehandling da krigsveteraner kom hjem fra Vietnam. Mange var blitt avhengige av opium. De levde under forferdelige forhold på gata. De etablerte selv institusjoner med autoritære trekk, nesten som i en militærleir. Dette opplegget spredte seg, og elementer av det fins fortsatt ved noen behandlingssteder her i landet.

– Hos oss prøver vi å kvitte oss med det autoritære. Vi kan ha en samling for å fordele arbeidsoppgaver. Da har guttene en tendens til å stille seg opp i militær hvilestilling. Det irriterer oss, for det minner oss på den autoritære greia.

Høifødt føler han vet for lite om hvorfor mange faller fra underveis i behandlingen.

– Vi har vært altfor dårlige til å be om tilbakemelding. Vi må begynne å spørre pasientene hva de reagerte negativt på, hva som gjorde at de forlot oss. Når pasienten kommer inn, setter vi ingen utskrivingsdato. Vi finner et opplegg i fellesskap. I snitt er behandlingstiden 3-4 måneder. Noen ganger tenker vi at folk ruser seg for mye og for ofte til å nyttiggjøre seg behandlingen. Blir de utskrevet av den grunn, regnes det også som dropout.

Første steg i behandlingen er avrusning. Avrusningsenhetene i Narvik og Tromsø viste seg å ha lite frafall. Det overrasket Høifødt og medarbeiderne i dropout-prosjektet. De hadde trodd at flere ga opp når abstinensene begynte å rive i kroppen. Mest frafall var det i poliklinisk behandling, der pasientene må møte opp til avtalt time for oppfølging.

I juni ble det holdt et møte om dropout-prosjektet på Litteraturhuset i Oslo. Der var brukerne representert av Jon Storaas. Han er tidligere rusavhengig. Nå leder han Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO). Storaas antydet at rusbehandling ved sykehusene i dag er blitt for «snill».

– Det største problemet til en rusavhengig er at han ikke takler motstand. Hva skal behandling da dreie seg om? Jo, å lære seg å takle motstand. Lærer du ikke det, klarer du heller ikke å få et bedre liv.

Storaas synes spesialisthelsetjenesten stakkarsliggjør brukerne for mye. Å gi folk motstand betyr at man viser dem respekt og har tro på dem, mener han.

– Når jeg møter en rusavhengig, forteller jeg akkurat hva jeg ser. Det virker. Selv er jeg takknemlig for at noen turte å tråkke meg på tærne og stille kritiske spørsmål. Jeg likte dem ikke så godt der og da, men jeg likte dem veldig godt etterpå. I Stavanger får dropout-teamet gode resultater fordi de jobber mye bruker til bruker. Brukere er ikke så redde for å være tydelige og direkte med hverandre.

Høifødt var også til stede ved møtet på Litteraturhuset. Han innrømmer at Storaas har et poeng.

– Som helsepersonell er vi litt dårlige på å gi pasienten motstand. Vi skal være så profesjonelle, liberale og omsorgsfulle at vi ikke kan si til folk: «Det der er helt på trynet, du kan ikke løse en konflikt med en annen pasient på den måten.» Det sier vi aldri. Vi skal jo stille åpne spørsmål og reflektere. Det blir veldig sånn profesjonelt.

Overlegen er opptatt av språket som brukes i møtet med pasientene. Når noen må skrives ut før avtalt tid, eller selv velger å forlate behandlingen, skal de ønskes velkommen tilbake.

– Vi sier at de er hjertelig velkomne senere, hvis de tenker at vi kan hjelpe dem. Vi skilles aldri i konflikt, selv om de har knust en kaffekopp og truet en av de ansatte. De kan komme tilbake hvis de vil jobbe med et problem sammen med oss.

Noen har kritisert det at rusbehandling er blitt for kortvarig. Høifødt mener det er feil at pasientene skal bo ved en institusjon i flere år.

– Underveis får de kanskje et arbeidstilbud, og blir interessert i å jobbe. Kanskje har de ikke bolig, men vi kan hjelpe dem i samarbeid med ruskonsulenten. Ofte kunne de hatt nytte av å jobbe mer med selvbildet og sosial fungering. Da kan vi avtale en gjeninnleggelse. Eller de kan søke seg inn igjen hvis de føler at de trenger det. Det er helt riktig som det sies, det tar 3–4 år å behandle et rusproblem. Vi mener det er bedre å følge opp pasientene med ansvarsgrupper og så videre, enn å bare ha dem på institusjon.

Et slikt opplegg stiller store krav til samhandling mellom de ulike instansene som skal hjelpe de rusavhengige. På Litteraturhuset ble det sagt at det ikke trengs flere folk på rusfeltet, men mer samarbeid. Jon Storaas etterlyste større vektlegging av dette i dropout-prosjektets rapport.

– Det står mye om hva spesialisthelsetjenesten skal gjøre, men lite om alle de andre. Vi vet at den største utfordringen er samarbeid mellom ulike instanser. Mange brukere faller fra i overgangen mellom tiltakene.

Universitetssykehuset Nord-Norge har seks enheter for rusavhengige. Sykehusledelsen pålegger dem å ha «varme senger». Det vil si at det helst skal være fullt belegg til enhver tid. Hvordan klarer de det, når mange dropper ut eller ikke møter til behandling?

– Vi overbooker med 20 prosent. Det er noe hoteller og flyselskaper også gjør. Hvis alle som fikk behandlingsplass kom, ville det blitt krise, avslutter Reidar Høifødt med et smil.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge august 2016. Materiale fra dropout-prosjektet ligger ulike steder på nett. Søk på «hindre dropout fra rusbehandling» dersom du vil vite mer.