Den siste samtalen med Walid al-Kubaisi

Et møte med tilmålt tid: Den siste samtalen med Walid al-Kubaisi (1958-2018).
 

«Å leve med knapphet gjør at noe står på spill. Din tid skal ta slutt. Din verden skal ta slutt, fordi når et menneske dør tar en verden slutt. Derfor er det så viktig å forvalte det som gir mening til din verden på rett måte».

Min venn Walid al-Kubaisi og jeg hadde en samtale om livets minutter, og hans møte med tid og tilmålt tid – før hans verden stoppet. Walid var innforstått med at dette intervjuet ville bli trykket etter hans død. Intervjuet er også godkjent av hans sønn.

– Hva betyr tid for deg?

– Da jeg var ung hadde jeg ikke tanker om tiden, fordi jeg følte at tiden var absolutt. Tid var noe som er der hele tiden. Da jeg så ble fortalt at jeg er alvorlig syk, og kommer til å dø i løpet av få måneder, oppdaget jeg at tiden var relativ. Tiden var livet for meg.

Forfatter og statsstipendiat Walid al-Kubaisi flyktet fra Irak i 1981, under landets krig med Iran. Han arbeidet flere år som journalist i Syria og Libanon, før han kom til Norge i 1987. Walid var ivrig i samfunnsdebatten, og hadde gjerne et kulturkritisk og religionkritisk perspektiv. Høsten 2016 ble han tildelt Fritt Ords Honnør, sammen med Loveleen Rihel Brenna.

– Du lever nå på overtid.

– Ja, jeg fikk vite at jeg skulle dø i slutten av mars eller begynnelsen av april, men jeg puster ennå.

– Står tiden stille når man får en slik dødsbeskjed?

– Jeg har en egen evne til å tilpasse meg situasjoner hvor jeg ikke har alternativ. Et mennesket som blir født tenker ikke på tiden, men vi har alle et taksameter som vi ikke kan se. Taksameteret går, mennesket lever. Taksameteret stopper, og livet er ferdig. Og hva skulle jeg gjøre med disse månedene jeg har igjen? Så jeg begynte da å sortere tiden min. Laget en plan om prosjekter jeg jobbet med. Ikke den, ikke den, men den og den. Og det jeg da oppdaget var at jeg hadde brukt mitt tidligere liv på en feil måte.

– Hvordan da?

– I løpet av livet mitt tok jeg aldri ferie. Jeg burde ha lært av nordmenn. Reise bort, for så å komme hjem med en ny og mer opplagt ånd. Jeg har også en venn, som ringer meg av og til. Vi snakker fire- fem timer, og spiser middag. Det er prat om ingenting. Bortkastet tid, men jeg ville vise ham at jeg er høflig.

– Hvilke prosjekter er viktigst for deg nå?

– Det er en film om norsk identitet, norske verdier og norsk kultur. Jeg mener Norges fremtid blir bedre hvis man gir den nye norske generasjonen dypere forståelse for sin egen kultur og sine egne verdier. Disse norske verdiene, og denne norske identiteten, er blitt tabubelagt de siste 30 årene. Nordmenn har følte seg marginalisert på bekostning av at offentligheten og politikerne hele tiden har viet sin oppmerksomhet til innvandrere, mot innvandrerkulturen og innvandreres identitet. Dette har ført til at høyreekstremister, islamofober og folk mot innvandring bare har økt, fordi man ikke lenger tør å snakke om nordmenns identitet. Også mediene er med på å dokumentere at nordmenn ikke har noen sterk identitet. Muslimer derimot, har noe å forsvare.

– Hva tenker du om det?

– For meg var det et sjokk. Nordmenn har jo Wergeland, Bjørnson, Munch, Bjørneboe. De har sport, og sterke kvinner som Amalie Skram og mange flere. Jeg beundret disse store læremesterne, som folk fra min kultur beundrer Mohammed. Fremmer man den norske kulturen, vil den kommende generasjonen oppdage det jeg har oppdaget. Da blir ikke nordmenn så skeptiske til innvandrere, fordi de kjenner sin egen identitet. Innvandrere må så lære om denne norske identiteten, for det er jo nå også deres identitet. Da kan de føle samme stolthet som oss nordmenn. Så må vi verdsette innvandrere. Da skaper vi «lim» og fred.

– Så du velger å bruke din siste tid til integrering?

– Ja! Mitt andre prosjekt er spalten jeg fikk i ukeavisa Dag og Tid, hvor jeg skriver hver uke. Jeg tenkte å prøve samle disse eventyrene, fortellingene og historiene jeg skriver i en bok. Kanskje blir det en moderne folkeeventyrbok?

– Du ble torturert i Syria. Hvordan er tidsaspektet da?

– Vanligvis når jeg ser på klokken, går viseren «tikk, tikk, tikk», ikke sant. Livet fortsetter.

Da jeg var i fengsel, og jeg så på klokken: fem på seks. Etter «en time» ser jeg på klokken. Tre på seks, som om viseren ikke beveger seg. Tiden blir veldig lang, fordi det er slik redsel. En time tortur er som fem dager, men det er bare en følelse. Det finnes også folk som ikke ser på viseren i hele tatt. Deres liv, denne tidens dimensjon, er helt fraværende. Som hos nomadefolk som bor i telt i ødemarken. Da jeg var med dem som barn følte jeg også at tiden var borte. De har ikke klokker. De snakker ikke om tid. De lever på samme måte som deres fedre gjorde. Ingenting skjer, ingen skole, ingenting. Mens da jeg var i Bagdad tenkte jeg hele tiden på at jeg måtte studere, ellers mistet jeg dette året, ikke sant? «Mine jevnaldrende på universitetet kommer foran meg.» Du blir hele tiden minnet på at tiden har verdi. Men tiden er relativ.

– Du traff Saddam Hussein på universitet. Hvordan var han?

– Han var veldig populær på denne tiden. Alle likte han. Ham kom bort der jeg satt på trappen, og spurte meg hvor jeg var fra. Kubaisi, svarte jeg. «Velkommen, du er et godt menneske», fortsatte han. Etterpå var vi så beruset. Vi hadde møtt denne personen som ennå ikke var president. Etter en uke gjør han et kupp. Fjernet presidenten, og henrettet så mange fra Kubaisi. Jeg husker min far og jeg reiste til dit for å delta i begravelser. De var i hver eneste gate. Alle ble rammet av hans ondskap. Da tenkte jeg: «Er det mulig at denne fredelige og hyggelige personen som rørte i teen min, har gjort all denne ondskapen?». Men alle despoter har slike egenskaper. Du ser dem, og de er veldig hyggelige, åpne og sånn. Men de er farlige psykopater.

– Er det noe du skulle ha gjort annerledes når du tenker tilbake?

– Jeg skulle ikke blitt PL- soldat. Men stiller jeg tiden tilbake, hadde jeg ikke den gang noe alternativ. Det er ikke bare meg som bestemmer, og ikke bare meg som velger. Noen ganger finnes det omstendigheter som tvinger deg til å velge.

– For alternativet var å bli drept?

– Ja. Så jeg tror ikke man kan endre skjebnen. Det er noe som foregår i livet. Livet er mystisk, og jeg opplever det som et mysterium. Folk jeg møter, skjebnen, dukker plutselig opp foran deg. Så, i løpet av et øyeblikk, kan hele ditt liv bli forandret.

Det blir stille.

– Men jeg mener likevel at mitt liv har vært veldig rikt og mangfoldig. Til og med når det gjelder PLO, eller det å være religiøs. Det finnes negative sider der, men også positive, som gjør at jeg har blitt rikere. Når jeg noen ganger snakker om slike emner, om islamisme, vet jeg at mange norske eksperter er beleste. Men, du forstår: De har ikke innsikt. De forstår ikke disse tingene, hvordan de fungerer. Jeg forstår, fordi jeg har vært en del av dette livet, en del av denne historien. Så til spørsmålet ditt: Ville jeg ha endret på noe? Nei, jeg ville ikke ha endret noe i det hele tatt. Dette er mitt liv, kjære Gud. Dette er mitt liv, kjære Lene. Jeg er stolt av dette livet. Fordi jeg kan ikke fornekte noe. Derfor er denne boken viktig for meg å bruke tid på. Jeg forteller alt det positive, og alt det negative. Ja, de ville forvandle meg til en terrorist, og være en selvmordsbomber. Jeg skriver om dette, fordi de som leser må høre sannheten i sammenheng. Jeg kan ikke lyve for dem.

– Hva er det beste som har skjedd deg i livet?

– At jeg fikk oppholdstillatelse og statsborgerskap i Norge. De fleste av mine venner som studerte sammen med meg er døde. Døde av hjerteinfarkt, fordi det finnes ikke noe medisin. Døde av kreft, fordi ingen behandler dem. Døde i krig, døde på grunn av sekterisme. Krig mellom sjia- og sunnimuslimer. Mine venner, mine sjiavenner og sunni-venner ble drept i denne sekteriske krigen. Jeg er trygg i Norge. Trygghet er det beste, og det må vi bevare. Som utlending, som flyktning, som innvandrer, jeg er privilegert i Norge. Fordi jeg har fått alt dette.

Walid strekker ut hendene, og ser ut av vinduet.

– I tillegg har vi ytringsfrihet. Jeg kan uttrykke meningene mine. Jeg kan til og med diskutere. Så ja, livet i Norge er fantastisk! Det er veldig, veldig viktig å bevare disse gode sidene ved livet; nå, i morgen og i fremtiden. Vi må ikke kompromisse om verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet, menneskerettigheter og demokrati. Dette er viktige verdier. De bevarer det hellige menneske, og verner om det hellige menneske. Når vi klarer det, har vi lykkes. Koranskoler burde også vært borte. Nå er det islamister som lærer ungene om islam. Der forkynnes det nå politikk, fundamentalisme, fanatisme. Det var ikke slik før. Så mener jeg vi burde ha mere kontroll over moskémiljøene. Det gir en trygghet for muslimene og for staten.

– Når er den beste tiden for deg?

– Tiden jeg trives best? Dette er ikke et spørsmål. Vet du hvorfor? Finnes det noe vakrere i denne verden enn Norges sommer? Jeg liker nordmenn, og jeg syns de er veldig kloke unntatt om sommeren, for da reiser de til Syden. Jeg tenker: «De er gale». Her er et paradis. Om vinteren legger jeg meg klokken syv, men sommeren tvinger meg til å se på himmelen. Det er den tiden jeg føler Gud kommer fra himmelen og bor i Norge.

– Når går tiden fort for deg?

– Når jeg snakker om håp. Om litteratur, om reiser, om sommeren. I dag så jeg solen, og jeg tenkte: De fleste verdsetter ikke livet på en riktig måte. Da jeg fikk vite at jeg kommer å dø i mars, eller den første uken i april, spurte jeg mine venner: «Kan dere be til Gud om at jeg opplever bare en sommer til, og så dør jeg?». Bare én sommer. Og for meg var det alt. Jeg bare drømte om sommeren. Kanskje det blir en virkelighet nå.

Walid al-Kubaisi døde 31. juli 2018. Intervjuet sto på trykk i =Oslo, januar 2019.