Den siste kaffen i Akersgata

Utenfor settes både snø- og kulderekorder, men bak den tunge glassdøra i Akersgata 32 i Oslo er det både lunt og folksomt. Summingen av prat mellom bordene forstyrres kun av lyden fra ei kaffekvern nå og da. Det er januar 2024, og snart låses døra til =Kaffe-filialen for godt

Tekst: Even Skyrud

Illustrasjon: Anders N. Kvammen

Klokka er 8.45 denne første fredagen i 2024.

I Akersgata er gjengen på plass ved stam­bordet sitt – bordet nærmest disken, det med en gul post-it-lapp med «Reservert Friday ladies» på. Helt siden =Kaffe åpnet sin første filial her i juni 2017, har Camilla, Mona og Thone møttes her hver fredag for å oppdatere hverandre på uka som har gått. Om tre uker stenger =Kaffe-filialen i Akersgata dørene for godt.

Barista Liza benytter pusterommene mellom kunder til å komme bort og ta del i koret. Sånn har det alltid vært her, forteller Camilla:

– Jeg har hatt utallige fine samtaler med folka bak disken her. Jeg husker spesielt de fine stundene med Christer, som døde i 2018. Han kjente jeg litt fra før, fordi han var en venn av broren min. Frank har jeg snakka masse med, og Liza her er jo helt fantastisk. Og Anniken, da. Hun var også med fra starten. Jeg har et stort hjerte for dem alle. Og for Erlik.

Kaffekos oppå bordene, bikkjer under

Det er bikkjekaldt ute og flere bikkjer inne. Rett som det er stikker noen huet inn og spør om det er lov med hund. Det er det, og det er Liza glad for:

– Kan jeg hilse på? Å, så fin. Hvilken rase er det?

 Sånn går morgenen i det smale lokalet. Friday ladies må snart være på jobb, men strekker tida så langt det går. Å snakke om at stedet snart er borte, det sitter langt inne:

– Det har skjedd, ikke ofte altså, at det har vært stengt når vi kom hit på morgenen. At noen har forsovet seg eller vært sjuke eller noe. Da har vi vært nødt til å teste andre kaffebarer, men fytti katta, det blir ikke det samme, altså. Ikke atmosfæren og ikke kosen. Det er bare her det blir kaffekos. Vi mister kosen vår, men det er ikke oss det er mest synd på. Det er folka bak disken dette er verst for. Men fytti katta, det blir ikke lett for oss heller, oppsummerer Camilla mens hun tar på skjerfet.

Friday ladies forsvinner ut døra til 18 blå grader og speilblanke fortau. Inne i varmen står nyklemte Liza igjen.

– Jeg kommer til å savne dem. Savne alt sammen, sukker Liza.

Det forbannede lokalet

I tillegg til baristaene Liza og Anniken, er også Anna på plass bak disken i dag. Hun har jobbet som miljøterapeut i Akersgata de to siste åra, og antyder at det hviler en liten forbannelse over dette lokalet.

– Én ting er pandemien, graving i gata og brann i nabohuset, men det er mye småtteri også. Kaffekverna ryker regelmessig, kaffemaskinen lekker vann og i det hele tatt.

Siden Anna er den eneste som også har jobba i andre kaffebarer, lurer vi på om det er noe mer enn forbannelsen som er annerledes her i Akersgata.

– Mye. Ta kundene, for eksempel. Andre steder jeg har jobba har det alltid vært en del sure kunder og klaging. Her finnes ikke sure kunder. Det er litt spesielt. Og så er jo de som jobber her litt annerledes, da. De mister blant annet mobiler og nøkler litt oftere enn andre. Én av baristaene mista tre telefoner på én måned. Da blir det vanskelig å få tak i folk.

Alle slags folk

Anniken er veteranen i rommet. Før hun fikk skikkelig orden på livet og flytta fra Oslo til Askim, var hun ofte å se bak disken her. Nå tar hun noen timer iblant og har lyst til å få jobba litt før stedet stenger for godt. Få sagt farvel til stamgjester og venner.

– Det er mye mer enn en kaffebar, det her. Ikke bare for oss bak disken, men for alle som har vanka her gjennom åra. Det er kjendiser og politikere, folk som ikke har følt seg hjemme andre plasser og pårørende av folk med rusproblemer som har vanka her for å støtte oss og Erlik. Turister og studenter. Alle slags folk fra alle plasser og klasser.

Ved den digre kaffemaskinen er Anniken tilbake etter dagens tredje røykepause, og lyser opp når hun får øye på en middelaldrende, velkledd herre som trer inn i varmen. De to klemmer lenge. Liza får også en klem, før gjesten spør henne om hvordan jula i Spania har vært. «Og hvordan går det med moren din?»

Anniken introduserer meg for Jan Tore, enda en trofast gjest. Og den eneste som har fått en kaffedrikk oppkalt etter seg, forteller Anniken ivrig og peker opp på tavla. Der lærer jeg at en Jan Tore er en liten americano. Jan Tore bestiller en Jan Tore og skravler videre med de to venninnene bak disken. Når det dukker opp flere kunder, ser jeg mitt snitt til å stjele ham og høre om hans =Kaffe-historie.

– Jeg har sjelden vært i sentrum uten å ta turen innom her for en americano. Da jeg var finansminister, ble dette mitt fristed. En kaffe, gode samtaler og en pust i bakken.

Spektrum neste

Jan Tore forteller at han hvert år har vært med på Annikens feiring av nok et år som rusfri. Inntil for to år siden ble disse holdt i kjelleren her i Akersgata, men etter at

Anniken flytta til Askim, har han tatt turen til Indre Østfold for å feire venninna.

– Det er fint å få lov å være med og feire noe så positivt. Sist gang tror jeg vi var over 40 gjester. Hun har litt av et nettverk, Anniken.

– Neste gang leier vi Spektrum, kommenterer Anniken, mens hun steamer melk og lager hjerter i cappuccinoer.

Jan Tore smiler og ser ut til å føle seg hjemme. Smilet erstattes av en bekymret rynke når samtalen dreier inn på nærmeste fremtid.

– Nyheten om stengning kom som et sjokk. Jeg skjønner jo at det har vært vanskelig å få det til å gå rundt etter pandemien og med avstenging av gaten, men jeg skulle ønske de hadde holdt ut til det nye regjeringskvartalet åpner. Det er jo en perfekt beliggenhet med tanke på alle som skal inn der.

Enda en gjest har slått seg ned ved bordet vårt mens vi snakker om kaffebarens skjebne. Anita har på seg gul refleksvest og holder øye med en tralle hun har parkert utenfor. Hun rydder gater i området for søppel og pleier alltid å ta turen innom for en liten pause og en kopp å varme seg på. Som baristaene har også hun rusbakgrunn, og har fått arbeid gjennom Frelsesarmeens tilbud «Jobben». Jan Tore spør interessert, og får vite at Anita har ryddet gater i 15 år og at hun og kollegaene plukker 80 tonn søppel i året i Oslogatene. Jan Tore er imponert, og Anita er stolt av jobben sin:

– Noen skammer seg over å gå med den tralla, men jeg synes det er ålreit, jeg. Det er en ordentlig jobb. Tenk åssen byen hadde sett ut hvis ikke vi hadde vært på vakt.

Kaffeturistene

Nå er vi fire rundt bordet. Anita, Jan Tore, Lise og jeg. Lise er også fast inventar, forteller hun. Hun har kort, grått hår, briller og smilerynker og har jobbet i barnehage det meste av livet. Nå bruker hun det meste av tida på barnebarn og reising verden rundt. I det Jan Tore må haste videre kommer barista Anniken bort til bordet og hvisker høyt:

– Nå har vi gjester fra Nepal.

I løpet av dagen har det gått sport i å imponere med hvor mange nasjonaliteter som er innom. På et par–tre timer har =Kaffe nå hatt besøk fra Mexico, Peru, Sveits og nå altså Nepal. Sveitserne ga en mango i driks, forteller Anniken og Lise forteller at hun selv opprinnelig er fra Lillehammer. Paret på nabobordet sier de er fra Slitu. Hver gang de er i Oslo, går de hit.

– Hele verden valfarter hit, kommer det himmelfallent fra Liza ved kaffemaskinen.

Det er to årsaker til at kaffebaren i Akersgata gjennom sju år har blitt oppsøkt av turister og andre skuelystne. Den første var tv-stjernestatusen. Et halvt års tid etter åpninga i 2017, slapp TV 2 dokumentarserien «Petter Uteligger – En ny sjanse», hvor seerne fikk være med på både bygging av kaffebar og opplæring av baristaer i Akersgata. Så, i 2020, ble =Kaffe Oslos høyest rangerte serveringssted på Google, med høyere score enn både Maaemo, Statholdergaarden og Egon. Diplomet henger fortsatt på veggen ved disken, og de ligger fortsatt blant de fem høyest rangerte i byen denne morgenen, tre ukers tid før døra låses for godt. Det har Liza akkurat sjekka på telefonen sin. Anniken spør gjengen fra Nepal hvordan de fant frem hit. Ingen blir overraska når svaret kommer. Google.

Rehab og kontor

Nå kommer også Richard inn døra. Som Anniken har også Richard vært med på eventyret i Akersgata siden dag én. Richard var den som ble aller mest oppslukt av baristakunsten. Han nerdet med håndbrygg og fancy kaffe­drikker samtidig som han rørte hele Norge ved å være dønn ærlig på tv-skjermen, også om det vondeste i livet. Han ser ikke en dag eldre ut nå, der har setter seg langs veggen i det vesle lokalet, under fotografiene av tidligere baristaer og =Oslo-selgere, men friskere og gladere. Den rutete skjorta er mindre slitt enn den på tv, men ærlig er han fortsatt:

– Jeg var den siste som fikk være med i den første gruppa baristaer og da også i tv-serien. Tror det var noen som trakk seg, så det ble en ledig plass. De sju åra som er gått siden den gang har vært ganske ville, både privat og profesjonelt.

Richard ser seg rundt i lokalet som snart er historie. Vi drikker svart kaffe. Den er mer enn godkjent. Richard tar en svær slurk og fortsetter:

– Den gang var det sprøyta i armen fem ganger om dagen, og livet var bare kaos. I dag er jeg barista, holder foredrag, og har et stort nettverk. Jeg har vært tre runder på rehabilitering på Tyrili, tre runder på avdeling Voksen og to runder på Behandlingstunet på Fetsund og har prøvd det som finnes av substituttmedisiner. Det finnes mange måter å rehabilitere seg selv på, men for meg har det å jobbe på =Kaffe vært den klart beste.

Richard snakker om alt han har fått til og vært med på etter at han fikk sjansen her på kaffebaren. Og ikke minst om alt han har lyst til å få til i framtida. Han forteller om kjæresten han bor sammen med på 25 kvadrat:

– Det er jo litt trangt, derfor har jeg brukt plassen her som stue og kontor. Det er også noe vi mister.

Knut

Og Richard fortsetter å fortelle. Om podkasten han har lyst til å lage, om møtene med ungdomsskoleelever og hvor en ny kaffebar burde ligge, om ADHD, ruspolitikk og viktigheten av å gi folk sjansen til å delta. Folka bak disken og folka i lokalet lytter og kommer med innspill. Samtalen flyter frem og tilbake blant kjente og fremmede, og jeg tenker på noe stamkunde Lise sa tidligere på dagen:

– =Kaffe er ikke som andre kaffebarer. Det er mer som en engelsk pub, et møtested hvor du føler deg inkludert selv om du er der for første gang.

En som ikke er her for første gang, er Knut. Richard introduserer ham som stamkunden over alle stamkunder. Også Knut er glad i å prate. Han blir fort engasjert og har en stemme som automatisk legger seg to hakk over resten av summinga rundt bordene. Knut forteller at han ved tre anledninger har blitt bedt om å dempe seg av baristaene, og har blitt like fornærma hver gang. Men som han sier, høyt:

– Hadde det vært en annen plass, så hadde jeg boikotta den. Men hit må jeg, hver dag. Her ikke noe valg! Beina mine går hit av seg sjøl hver morra!

[FAKTA]

=Kaffe

Kaffebarkjede startet i 2017. Den første avdelingen lå i Akersgata 32 i Oslo sentrum.

Heleid av Stiftelsen Erlik, en ideell organisasjon som også står bak gatemagasinene =Oslo, Erlik, Sorgenfri og =Bergen.

=Kaffe gir arbeid som barista til mennesker med rusbakgrunn. Her lærer de et fag, og får en jobb å gå til.

Siden åpningen har rundt 50 baristaer jobbet over 30.000 lønnede arbeidstimer, fordelt på tre avdelinger.

Avdelingen i Akersgata stengte dørene for godt 30. januar i år. Driften i de
øvrige avdelingene fortsetter som før.

Kaffebaren på Lovisenberg er åpen for publikum.

Serverer også kaffe på ulike arrangementer og hos bedrifter.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 2/2024.

Én kommentar

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *