Den siste fungerende gjengen
=Oslo-selger Rikke Eriksen forteller om et samhold som ble ødelagt da rusavhengige ble fritt vilt.
Jeg og Lukas, hunden min, bodde i lavvo hele fjor sommer. Det var i en naturbarnehage på Grorud, som har stengt hele sommeren. Det var 20 minutter fra t-banen og som å være midt inni skogen med fiskevann. Det var kjempedeilig. Jeg har bodd ute i mange år, men ikke på den måten. Jeg har bygd mange gapahuker tidligere, men da har de ikke vært ordentlig vanntette. Jeg elsker å fiske. Det gjør Lukas også. Jeg fisker hele tida. Går alltid med fiskestang i sekken. Jeg hadde fått ganske mye ørret i et vann der oppe. Lukas lekte rundt i bekker og sånt. Plutselig stod han med en gjedde i kjeften, som han hadde tatt opp selv.
Det er mange gode sommerminner fra tida vi bodde ute også. Vi var en fast gjeng på 12-13 stykker som bodde ved Vika. Spilte gitar og hadde bål. Vi bodde der hele året. Det var mest om sommeren at vi satt med gitar. Det var kjempekoselig. Fulle folk kom hoppende gjennom hekken, men de hoppa tilbake igjen som om det skulle vært vår hage. Det var jo bare under en bro ved en motorvei, liksom.
Vi var veldig mange. Det er vel den siste fungerende gjengen som var i uteliggermiljøet. Nå finner du ikke folk ute. Man støtta hverandre. Samholdet da var mye bedre enn nå. Det var slik at jeg til tider klarte å holde meg unna heroin, og bare gikk på Subutex. Du trenger folk rundt deg for å klare det.
Politiet jager og jager og jager. Du har ingen steder som friområde, selv om du bare skal sitte å spise og prate. Du kan ikke sette deg noen steder, verken i Slottsparken, Frognerparken eller under Vikabroa. Det gjør at folk ikke kan ha det samholdet. Folk blir borte fra hverandre, dem bøffer hverandre. Mange flere får hospitsmentaliteten.
Jeg vet at samtlige som var i den gjengen fortsatt snakker positivt om dette. Som det beste minnet de har. For da hadde man noen rundt seg, man klarte å holde rusnivået lavere, og var aldri ordentlig sjuke. Hvis noen ble fysisk sjuke, fikk de andre deg på sykehuset.
Den sommeren det regna, tordna og lynte så innmari, sånn at det lyste opp hele byen, satt vi under broa og så på himmelen. Det var kjempefint. Vi var 7-8 folk sammen. Det var tørke på dop, så man var egentlig ikke så veldig friske. Man fikk så vidt det man trengte. Vi satt og så på dette i mange timer. Ingen gikk.
Da hadde vi også gitar. Det var mange som spilte, vi hadde faste sanger som alle kunne. Vi bygde hytte rundt stolper. Det er synd det ikke er noen steder man kan pleie litt samhold lenger. Man har ikke noe felles sted å si «god morgen» og «ha det bra». Jeg har egentlig ikke så mye gode sommerminner utenom miljøet.
Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge juli 2013.
3 kommentarer
Rikke Eriksen
Hei Kari . Lenge siden. Er sjelden i byen lenger. Har nå avsluttet mange år som LAR-bruker. Dessverre vil ikke livet meg vel. Min fortid henger ved meg og de siste åra har tatt mer på psyken enn noen av årene på gata gjorde. Jeg, som ALLTID har styrt vel unna kriminalitet, utover det å være rusmisbruker er nå blitt uforskyldt blanda inn i en større sak, og jeg føler skjebnen kunne latt meg slippe det her. Å lære å leve, er langtfra enkelt. Livskvalitet og riktig hjelp Lara vente på seg. Og selvom jeg reiser meg igjen og igjen, kommer bombene oftere og oftere og slår meg og mine 4beintw venner i senk. Igjen og igjen. Samt denøkonomiske tilstanden, for alle som lever på lite, gjør at stupkanten føles tiltrekkende igjen og igjen. Hvordan finne krefter til å leve, når ingen traumer rekker bearbeides før nye kommer? Hvordan leve etter et liv som mitt, om jeg ikke klarer det. Ikke at jeg ser meg selv som noe mer/bedre enn andre. Men jeg har hatt flere interesser å “bygge noe ut fra” og har kommet langt. Alikevel har jeg ingen sjanse.
Rikke Eriksen
En stund siden denne var på trykk…
jeg har heldigvis kommet meg enda lenger fremover, med egen leilighet og et begynnende rusfri nettverk…
Hva samhold innad I miljøet angår har jeg inntrykk av at det bare blir verre og verre og verre… Ingen vet feks hvor man finner ut-boer-folka fordi (nesten) ingen plasser er fredet og man blir jaga overalt… Da jeg dro fra hjem fra hytta med bussbytte i sentrum påtreffes jeg noen gamle travere og det ble en 5 minutters prat – på en bussstopp ble vi/de jaga/bedt løsemidler opp grupperingen (vi var 3 stk) ved siden av var en venninnegjeng med beilere som fikk være i fred. Etter en diskusjon med vekteren om temaet ble det til at jeg og hunden min Lukas (skulle med buss derifra jo…) stående, de to andre måtte gå… ikke vet jeg om jeg får se dem igjen-mange av veteranene og de yngre (kjenner ikke så mange av dem lenger når jeg ikke er fast sentrums-inventar -forlater oss for godt – syntes jeg får dødsbudskap hver gang jeg treffer gamle kjente..
“Trist” , kan man kanskje si. “Men man har valgt selv valgt hvor veien går” Jada. Ingen andre kan klandres for at man blir narkoman/ikke forlater miljøet.
men bedre blir det ikke av å behandle folk som man Gjør. Følelsen av å Være uønsket, bli jaget fordi jeg er meg,og en plage for andre “normale/nyktre/de som ikke er hekta” er noe av det som Gjør det vanskelig for meg å klare å leve som en “hvem-som-helst) og for alle del – de fleste av vekterne er forståelsesfulle,greie folk men det er jobben deres å jage oss bort “holde plassen rein” mange av dem står faktisk på samme side som oss hva meninger om temaet angår. Men “de der opp- som styrer og bestemmer” får da heller ikke møkkajobben med å gjentatte ganger fortelle slitne/syke/bostedsløse mennesker som IKKE HAR NO PLASS Å GÅ, at de ikke kan stå der eller sitte der, fordi de Gjør at fasaden slår sprekker…
jeg kommer nok aldri – fullt ut – til å føle at jeg er en av de normale,vanlige mann i gata. Det at jeg fremdeles føler at jeg er stemplet og uønsket er noe av det jeg har størst problemer med å komme over..
Fortsatt føler jeg meg som en av de utstøtte, en av dem. Kan jeg noen gang få lov å føle noe annet? Kjære DU SOM BESTEMMER- Hva må en “tidligere”rusavhebgig gjøre for å bli en av folket? Hvor lenge skal dette stempelet stikke kjepper i hjulene og få behandling på lik linje som “folk flest”. Å bli rusfri er en mangeårig (livslang) kamp der det å bli kvitt abstinensene/bli rusfri bare er en dråpe I havet av utfordringene. Det er mange fjelltopper igjen når man har kommet ditten at man er klar for å bli “normal”. Definer normal. Og KJÆRE DU SOM BESTEMMER : hva nå? Jeg har fått avklimatisert meg, fått uføretrygd, startnummer og eier bolig for første gang i livet. Angst har jeg hatt så lenge jeg kan huske (lenge før rus ble livet mitt). Jeg har det jeg trenger for å møte verden som en x-misbruker (selvom tenne tannlegen laga til meg ikke er annet enn til pynt- spise med dem går ikke, og den protesen som er ment å Være nede skal visstnok passe perfekt den – men jeg klarer ikke engang å ha dem på I et kvarter, fordi jeg føler jeg blir kvelt… jeg er veldig veldig heldig som har hunden min Lukas. For uten han ville jeg ikke klart å ta kollektivtrafikk eller gå ut I det hele tatt. Siden jeg har kuttet ut på egenhånd nærmest har jeg ikke noe opplegg I ryggen. Jeg har familie og noen ytterst ytterst få venner/bekjente som ikke ruser seg. Psykologen mistet jeg samtidig som uføretrygd og leilighet var på plass (falt bare tilfeldigvis I samme periode. Med stemmen som sier jeg er uønsket syngende I underbevisstheten til enhver tid har jeg tolka de dithen at nå venter de bare på at jeg skal
1. Dette på kjøret igjen
2. Dø. Sittende I leiligheten min. Uten nettverk eller nerver som Gjør det mulig å danne et trygt og godt nettverk. Ingen som føler seg uønsket går frivillig inn I situasjoner (I fall ikke helt alene) som ville gitt meg flere venner/aktiviteter… siste beskjed var at nå går sobrilen min til h…. hvorfor? Lar ønsker ikke at brukerne skal Være avhengig av ben (avhengighetskapende det vettu) det at jeg VIRKELIG SLITER BIG TIME med både sosial angst, panikkangst og stressrelatert ang var noe å snakke om (=uviktig) sånn jeg tolker det… Selvom de (lar/lege++) ber meg huske at jeg selv velger å gjøre ting til et problem når jeg sier det vil gå rett vest uten sobril-krykke mi.. og da er sobril det mildeste jeg kommer til å Være hekta på -tilogmed mitt tilbud om å halvere metadon-dose fra 80mg til 40mg er noe som kan gjøre at jeg vil få noe mot den angsten som hele livet har holdt meg vekk fra å oppnå mine mål og å gjøre virkeliggjøre noen av drømmene min, som å gi ut bok/holde foredrag osv..
Er jeg fortsatt fratatt retten til å leve et verdig liv?
For -som en god del av befolkningen har jeg psykiske lidelser som er såpass omfattende at medisinering er nødvendig.
Så.. Derfor må jeg forberede meg på å miste sobrilen og muligheter til ivafall enkelte dager tørre møte nye folk. Oppsøke nye forer. .
For jeg har prøvd uten beroligende hundre ganger før. Det Gjør at alt floker seg. Og at jeg må lete på det illegale markedet for å finne medisiner jeg trenger. Og der det er piller flommer dop og macca og gamle venner. .
Tar de fra meg de pillene vil jeg for aller første gang I livet virkelig frykte at jeg ikke vil klare stå I kampen lenger. .. for jeg orker bare ikke det evige kjøret. Ei heller å bli rusfri nok til å leve I egen leilighet igjen..
Men det er vel det de ønsker da. At jeg blir borte. Er. Ruser meg I hjel av fri vilje. ..
Kari Bu
Hei Rikke! Interessant med oppdatering fra deg. Jeg la inn et nytt bilde til denne teksten som jeg syntes var finere. I oktober skriver jeg om «Byen som ikke vil se de rusavhengige» i =Oslo. Artikkelen handler om noe av det du nevner her.