Rikke Eriksen og Dimitri (ill. foto)" />

2 kommentarer

  • Rikke Eriksen

    En stund siden denne var på trykk…
    jeg har heldigvis kommet meg enda lenger fremover, med egen leilighet og et begynnende rusfri nettverk…

    Hva samhold innad I miljøet angår har jeg inntrykk av at det bare blir verre og verre og verre… Ingen vet feks hvor man finner ut-boer-folka fordi (nesten) ingen plasser er fredet og man blir jaga overalt… Da jeg dro fra hjem fra hytta med bussbytte i sentrum påtreffes jeg noen gamle travere og det ble en 5 minutters prat – på en bussstopp ble vi/de jaga/bedt løsemidler opp grupperingen (vi var 3 stk) ved siden av var en venninnegjeng med beilere som fikk være i fred. Etter en diskusjon med vekteren om temaet ble det til at jeg og hunden min Lukas (skulle med buss derifra jo…) stående, de to andre måtte gå… ikke vet jeg om jeg får se dem igjen-mange av veteranene og de yngre (kjenner ikke så mange av dem lenger når jeg ikke er fast sentrums-inventar -forlater oss for godt – syntes jeg får dødsbudskap hver gang jeg treffer gamle kjente..

    «Trist» , kan man kanskje si. «Men man har valgt selv valgt hvor veien går» Jada. Ingen andre kan klandres for at man blir narkoman/ikke forlater miljøet.
    men bedre blir det ikke av å behandle folk som man Gjør. Følelsen av å Være uønsket, bli jaget fordi jeg er meg,og en plage for andre «normale/nyktre/de som ikke er hekta» er noe av det som Gjør det vanskelig for meg å klare å leve som en «hvem-som-helst) og for alle del – de fleste av vekterne er forståelsesfulle,greie folk men det er jobben deres å jage oss bort «holde plassen rein» mange av dem står faktisk på samme side som oss hva meninger om temaet angår. Men «de der opp- som styrer og bestemmer» får da heller ikke møkkajobben med å gjentatte ganger fortelle slitne/syke/bostedsløse mennesker som IKKE HAR NO PLASS Å GÅ, at de ikke kan stå der eller sitte der, fordi de Gjør at fasaden slår sprekker…
    jeg kommer nok aldri – fullt ut – til å føle at jeg er en av de normale,vanlige mann i gata. Det at jeg fremdeles føler at jeg er stemplet og uønsket er noe av det jeg har størst problemer med å komme over..

    Fortsatt føler jeg meg som en av de utstøtte, en av dem. Kan jeg noen gang få lov å føle noe annet? Kjære DU SOM BESTEMMER- Hva må en «tidligere»rusavhebgig gjøre for å bli en av folket? Hvor lenge skal dette stempelet stikke kjepper i hjulene og få behandling på lik linje som «folk flest». Å bli rusfri er en mangeårig (livslang) kamp der det å bli kvitt abstinensene/bli rusfri bare er en dråpe I havet av utfordringene. Det er mange fjelltopper igjen når man har kommet ditten at man er klar for å bli «normal». Definer normal. Og KJÆRE DU SOM BESTEMMER : hva nå? Jeg har fått avklimatisert meg, fått uføretrygd, startnummer og eier bolig for første gang i livet. Angst har jeg hatt så lenge jeg kan huske (lenge før rus ble livet mitt). Jeg har det jeg trenger for å møte verden som en x-misbruker (selvom tenne tannlegen laga til meg ikke er annet enn til pynt- spise med dem går ikke, og den protesen som er ment å Være nede skal visstnok passe perfekt den – men jeg klarer ikke engang å ha dem på I et kvarter, fordi jeg føler jeg blir kvelt… jeg er veldig veldig heldig som har hunden min Lukas. For uten han ville jeg ikke klart å ta kollektivtrafikk eller gå ut I det hele tatt. Siden jeg har kuttet ut på egenhånd nærmest har jeg ikke noe opplegg I ryggen. Jeg har familie og noen ytterst ytterst få venner/bekjente som ikke ruser seg. Psykologen mistet jeg samtidig som uføretrygd og leilighet var på plass (falt bare tilfeldigvis I samme periode. Med stemmen som sier jeg er uønsket syngende I underbevisstheten til enhver tid har jeg tolka de dithen at nå venter de bare på at jeg skal
    1. Dette på kjøret igjen
    2. Dø. Sittende I leiligheten min. Uten nettverk eller nerver som Gjør det mulig å danne et trygt og godt nettverk. Ingen som føler seg uønsket går frivillig inn I situasjoner (I fall ikke helt alene) som ville gitt meg flere venner/aktiviteter… siste beskjed var at nå går sobrilen min til h…. hvorfor? Lar ønsker ikke at brukerne skal Være avhengig av ben (avhengighetskapende det vettu) det at jeg VIRKELIG SLITER BIG TIME med både sosial angst, panikkangst og stressrelatert ang var noe å snakke om (=uviktig) sånn jeg tolker det… Selvom de (lar/lege++) ber meg huske at jeg selv velger å gjøre ting til et problem når jeg sier det vil gå rett vest uten sobril-krykke mi.. og da er sobril det mildeste jeg kommer til å Være hekta på -tilogmed mitt tilbud om å halvere metadon-dose fra 80mg til 40mg er noe som kan gjøre at jeg vil få noe mot den angsten som hele livet har holdt meg vekk fra å oppnå mine mål og å gjøre virkeliggjøre noen av drømmene min, som å gi ut bok/holde foredrag osv..
    Er jeg fortsatt fratatt retten til å leve et verdig liv?
    For -som en god del av befolkningen har jeg psykiske lidelser som er såpass omfattende at medisinering er nødvendig.

    Så.. Derfor må jeg forberede meg på å miste sobrilen og muligheter til ivafall enkelte dager tørre møte nye folk. Oppsøke nye forer. .

    For jeg har prøvd uten beroligende hundre ganger før. Det Gjør at alt floker seg. Og at jeg må lete på det illegale markedet for å finne medisiner jeg trenger. Og der det er piller flommer dop og macca og gamle venner. .

    Tar de fra meg de pillene vil jeg for aller første gang I livet virkelig frykte at jeg ikke vil klare stå I kampen lenger. .. for jeg orker bare ikke det evige kjøret. Ei heller å bli rusfri nok til å leve I egen leilighet igjen..

    Men det er vel det de ønsker da. At jeg blir borte. Er. Ruser meg I hjel av fri vilje. ..

    • Kari Bu

      Hei Rikke! Interessant med oppdatering fra deg. Jeg la inn et nytt bilde til denne teksten som jeg syntes var finere. I oktober skriver jeg om «Byen som ikke vil se de rusavhengige» i =Oslo. Artikkelen handler om noe av det du nevner her.

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *