Den siste festen

Ikke alle husker at Skandinavia mot slutten av nittitallet var episenteret for en global rockerevolusjon. For mange kan nok dette skyldes utstrakt inntak av pils og Fernet Branca.

Det er fredag kveld, 18. desember 1998, på den kortlivede klubben Mars i Storgata i Oslo. Lufta i lokalet er stinn av sigarettrøyk på et vis det er umulig for yngre generasjoners konsertgjengere å forestille seg. Røyklukta blander seg med lukta av krutt i det den skjeggete, kraftig sminkede mannen på scenen fyrer av raketten han har plassert i sin egen rumpe. Salen er i ekstase og allsangen når nye høyder. «I got erection» brøles det, og for deler av publikum tror jeg det stemmer. Oslo-bandet Turbo­negro spiller sin avskjedskonsert. Det er høytid for Skandirock-menigheten.

A Dazzling Display of Talent

Som med de fleste musikksjangre er det vanskelig å definere skandirocken, men noen ting enes de fleste om: Sjangeren har sitt opphav i Sverige med bandene Hellacopters og Backyard Babies og hadde sitt glanstiår i perioden 1997–2007. De fleste ser også ut til å være enige om at de to fremste norske eksponentene var Turbonegro og rivalene Gluecifer. Sistnevntes album fra 1998 «Soaring With Eagles at Night to Rise With the Pigs in the Morning» var det definitive soundtracket til Oslo-natta mot slutten av forrige århundre, og inspirerte utallige unge musikere til å innta en bredere beinstilling. 

Deadend beat

En ny gjennomhøring gjør det klart at lyden av skandirock-bandene ikke var så ensartet som en kunne få inntrykk av. Inspirasjonskildene spente fra punk og 1960-tallets garasjerock til mer melodisk «myk» rock, som Tom Petty og The Byrds. Det skandirock-bandene hadde til felles, var et engasjement for, og en optimisme på vegne av, den klassiske, gitarbaserte rocken. En livsglad og utadvendt motreaksjon til den deprimerte og innadvendte indie-rocken som lenge hadde dominert.

Denim demon

I 1998 (et hektisk år, dette) lanserte også Turbonegro sitt legendariske album «Apocalypse Dudes», i kjelleren til en av kleskjeden Carlings’ butikker i Oslo. Denim i alle varianter var å regne som skandirockens uniform, og et utall av de norske bandene var faktisk sponset av nettopp Carlings. Og når jeg skriver uniform, er det ikke kun i overført betydning. Turbonegro hadde en dedikert fanskare i mange land, etter hvert kjent som Turbo­jugend. Olabukse og olajakke med jakkemerker var obligatorisk antrekk, gjerne kronet med matroslue, som på bassist Happy Tom (Thomas Seltzer). Dette er en gjeng det fortsatt er lett å gjenkjenne, fra Tokyo til Tromsø.

Mobile Home

Ground zero for den norske avdelingen av skandirocken ligger i Rosenkrantz gate 22. Her fant du i årene 1990– 1995 den knøttlille, men svært så populære og innflytelsesrike rockebaren Planet Rockall. Dette var stedet som både introduserte grungen til Norge i starten av 1990-tallet, og senere var en inkubator for musikkmiljøet som eksploderte i Oslo mot slutten av samme tiår. De fleste norske bandene som senere skulle puttes i skandirock-sekken, spilte sine første konserter her. Da stedet kasta inn i håndkleet, flyttet miljøet over til den ikke veldig mye større puben Last Train i Universitetsgata, og her forble det. Mange vil påstå at det fortsatt er der.

Rockthrone

Det er umulig å overdrive Last Trains betydning for norsk musikkliv generelt. Når jeg innledningsvis snakker om skandirock-menigheten, så er det Last Trains skyld. I boka om utestedet fra 2012, siteres stamgjest, skribent og kulturarbeider Julie Forchammer: «Hvis skandirock var en religion, var Last Train dens kirke i Oslo». I tillegg har stedet blitt et pilegrimsmål for musikkentusiaster fra flere land. Folk som ønsker å suge inn atmosfæren som inspirerte favorittplatene fra 1990-tallet.

Head to Head Boredom

I motsetning til Mars, hvor jeg overvar Turbonegros avskjedskonsert i førjulstida 1998, lever Last Train videre den dag i dag. Mimrefaktoren er kanskje høyere enn kulhetsfaktoren, og matrosluene er i stor grad bytta ut med glisne skaller, men det er fortsatt det beste stedet i verden for en snitt øl og en Fernet. Turbonegro så jeg på scenen en gang til, i Oslo Spektrum i 2003. Gjenforent. Den svære hallen var fullsatt, og showet var proft gøy, men jeg kjedet meg tidlig i settet. Savnet dunkel belysning, trengsel og en vegg av tobakksrøyk. Det var den dagen jeg skjønte at rock er mer enn musikk og sceneshow.

[UNDERSAK]

Flere skanbefalinger:

Cato Salsa Experience

Bandet var representanter for den mer skranglete delen av skandirocken. Selv om hovedreferansen var amerikansk garasjerock fra gullalderen på 1960-tallet, blanda CSE inn elementer av soul og funk og laget mer dansbar musikk enn de fleste samtidige bandene her nord. Utover 1990-tallet utforsket de enda flere sjangre, blant annet gjennom et samarbeid med den norske jazztrioen The Thing.

Sahara Hotnights

Det må innrømmes at skandirock var ekstremt mannsdominert – om ikke publikum, så i hvert fall bandbesetningene. Et av få unntak var svenske Sahara Hotnights, et rent jenteband med beintøffe Maria Andersson i spissen. Beste (og mest kjente) låt: «Alright Alright (Here’s My Fist Where’s The Fight?)».

The Good The Bad and The Zugly

Hvem sa at skandirocken er død? TGBZ fra Hadeland startet så sent som i 2011, og har siden vært Norges fremste eksponenter for riffbasert, svett punkrock som holder arven fra 1990-tallet i hevd. 2020-utgivelsen «Algorithm and Blues» er et foreløpig høydepunkt, og en av korona-årets beste skiver, uansett sjanger. En av bandets best kjente låter bærer navnet «Who Will Wave Scandirock?».

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 7/2021. Bildet øverst viser Turbojugend, fanklubben til Turboneger.