Den mannen hadde et annet ærend

I over ti år var Camilla Svingen miljøterapeut og daglig leder i =Oslo. Nå har hun sluttet, og forteller om ett av de viktigste møtene hun opplevde i jobben.

Det var en dag jeg sto i =Oslos salgslokale, dit selgerne kommer for å kjøpe magasiner og ta seg en pause fra gatas kjas og mas. Det var kjølig ute, så mange selgere var innom for varme seg. Denne ettermiddagen var det kaotisk i lokalet, noen satt og duppet av og noen hadde vært våkne for lenge.

Døra gikk opp og en ukjent mann kom inn. Han ble stående i hjørnet ved inngangen og se seg forskremt rundt. Jeg skjønte fort at han ikke tilhørte det åpne rusmiljøet. Han var velkledd og utstrålte på et vis at Skippergata ikke var hans gate. Jeg spurte om jeg kunne hjelpe ham med noe. Han kikket usikkert på meg. I øynene hans kunne jeg se en sorg. Noe var ikke som det skulle.

Jeg tilbød ham kaffe. Siden salgslokalet var litt urolig denne dagen gikk vi utenfor. Før jeg hadde lukket inngangsdøra bak oss, begynte han å unnskylde seg for at han hadde kommet hit. Han fortalte videre at han hadde en god jobb og at rusmiljøet ikke var noe han kjente til. Han virket stresset. Etter hvert skjønte jeg at datteren hans tilhørte det åpne rusmiljøet. Han fortalte at hun endelig var kommet hjem. De hadde ikke hatt kontakt på lenge. Nå lå hun hjemme og var abstinent.

Jeg spurte hva han gjorde i Skippergata. Det viste seg at han hadde reist til byen for å kjøpe heroin til datteren. Han visste bare ikke hvordan han skulle gjøre det. Det han visste, var at han ikke kunne sende henne til byen selv. Han var livredd for at hun nok en gang skulle bli slukt inn i byens ruskjør. Hun hadde fått plass på avrusning, og han ville gjøre alt som sto i hans makt for at det skulle gå bra denne gangen.

Han ville ha råd fra meg om hvem som solgte heroin, hva det kostet og hvordan handelen foregikk. Jeg syntes situasjonen var vanskelig. Flere ganger under samtalen tok han til tårene. Fortvilelsen og skammen i denne mannen traff meg langt inn i hjertet. Selv om jeg jobbet gatenært og på mange måter skulle klare å distansere meg, gjorde møtet noe med meg. Dette har jeg tenkt mye på i ettertid: Hvor langt er man villig til å gå for å beskytte dem man elsker? Ofte er det mye lengre enn man skulle tro at man var i stand til.

Faren klemte meg og takket for samtalen. Synet av den skamfulle mannen som gikk nedover Skippergata på jakt etter heroin til datteren, er noe jeg aldri vil glemme. Jeg kjente datteren hans som =Oslo-selger. Hun var ung, og hadde ikke solgt bladet så lenge. Etter dette så jeg henne aldri igjen. Jeg håper det betyr at det gikk bra med henne.

Skammen som kom fram i dette møtet for mange år siden tror jeg fortsatt er svært levende hos pårørende som lever tett på rusavhengige. Ofte går tankene mine til alle dem som sitter rundt omkring i landet og er urolige. De har dager med usikkerhet og angst for den ene telefonen som kan fortelle at denne gangen gikk det ikke bra. De har mange tanker om at de ikke strekker til. De spør seg om det er noe de har oversett, som kunne endret utfallet.

Vi må aldri glemme å lytte til de pårørende. Ofte er det mye skam og fortvilelse under en perfekt maske.

Foto: Shkelqim Bunjaku