Den lange veien til renslighet

Da bading ikke lenger var syndig, skulle det norske folk rengjøres. Offentlige bad fridde til arbeidere, og det kom mange kommunale toalettanlegg. Likevel tok det lang tid å nå målet om bedre hygiene.

Hadde Årets Osloborger blitt kåret i 1862, er det store sjanser for at Thorvald Meyer ville vunnet. Vel å merke med tittelen Christianiaborger. Da Torggata ble opparbeidet i 1840–1860-årene, sikret forretningsmannen seg et større areal. Der lot han oppføre en vaske- og badeanstalt etter engelsk mønster. I 1862 ga han den bort til Christiania kommune. Gaven hadde en ganske annen betydning den gang enn den ville hatt i dag.

Offentlige bad hadde sin storhetstid i det gamle Romerriket. Der var de et sosialt samlingspunkt, hvor kvinner og menn gjerne badet sammen. Det var både store basseng og individuelle badekar. Badehusene kunne også ha bibliotek og spisesteder. Etter hvert kom kritikken fra kristent hold: å vise seg naken var en farlig inngangsport til usømmelighet. Bad var verdslig kroppsglede, og dermed syndig. Vannet ble også beskyldt for å spre sykdom.

Det tok en stund før badingen gikk av moten, men etter reformasjonen var det slutt. Da fordømte også legestanden badelivet. På 1600-tallet sa den franske legen Théophraste Renaudor: «Ikke nok med at det er helt unødvendig å bade, det er også svært skadelig. Det fyller hodet med damp og er en fiende av både nerver og muskler, som blir løse, noe som igjen fører til gikt.» Det ble anbefalt å bruke en tørr klut til ansikt og hender, og gni håret inn med pudder.

Den industrielle revolusjon førte med seg støv, skitt og trangboddhet i byene. Det ga en hygienisk opprustning i Storbritannia. Industribyen Liverpool var den første som fikk en offentlig anstalt for bading og klesvask. På 1850-tallet ble det diskutert å opprette noe lignende i Christiania. Her trakk kristendommen det lengste strået, og planen ble skrinlagt til fordel for den svært kostbare Trefoldighetskirken.

Da tok Thorvald Meyer saken i egne hender. Han samlet nødvendig ekspertise, og i desember 1861 åpnet Christiania bad og vaskeanstalt i Torggata 16. Tusen kvadratmeter rommet 28 baderom med kar, fire venteværelser, to personalrom og ett billettkontor. Hovedfløyen inneholdt også boliger for inspektøren, billettrisen og fyrbøteren. Vaskeriet lå i en sidefløy ut mot bakgården.

Kommunen overtok driften våren etter, og i sitt femte år solgte anstalten 37 439 badebilletter. De fleste kundene var menn, som benyttet hoved­inngangen ut mot Torggata. Kvinner hadde en egen inngang i bakgården. Eilert Sundt beskriver miljøet i boka «Renlighedsstellet» fra 1869:

«Om Lødagene pleier Søgningen være størst; da vasker Arbeidsfolk Sveden og Støvet af sig. Især nævnes de mekaniske Fabrikkers Arbeidere som faste Kunder. Det mærkes ganske vel, at Anstalten er bleven en fornødenhed for en anseelig Del af Befolkningen.»

Dyrt med arbeiderlønn

På slutten av 1800-tallet ble det klart at mange alvorlige sykdommer skyldtes bakterier, og at disse kunne bekjempes med bedre hygiene. Dermed ble legene bitt av badebasillen. Nå var det plutselig moralsk høyverdig å bade. I en kampanje het det at bad kunne gi «Formindsket sygelighed, mere ordenssans og renlighed, mindre drukkenskab og en større moralitet» i arbeiderbefolkningen. Arbeiderstrøk, med sine overfylte boliger med dårlig tilgang på rent vann, var hardest rammet av livstruende epidemier.

Blant legene som brant for å rengjøre befolkningen, var lungespesialist Ingebrigt Holm. I 1885 skrev han i boka «Veiledning i Brugen af Bad ved offentlige Anstalter og i Hjemmet»: «Vi finner det nødvendig å vaske vårt ansikt, våre hender flere ganger daglig, hvorfor ikke også vårt øvrige hudsystem minst en gang ukentlig? Vi sender jo våre klær til vask, men de fleste lar skitten ligge på huden sin.»

I Oslo var det enorm forskjell mellom bydelene: På Vestkanten hadde drøyt en tredjedel av leilighetene baderom, tilsvarende ett bad for hver ellevte innbygger. De dårligst stilte bydelene hadde over tre tusen innbyggere per baderom. Christiania bad og vaskeanstalt var ikke bare for arbeidere. Avdelinger på første klasse hadde dobbel pris og høyere komfort. Prisen for et andreklasses bad lå på 25 øre. Med arbeiderlønn på rundt 400 kroner i året, kunne også det bli dyrt. Badet i Torggata hadde sjelden mer enn 200 gjester om dagen, i en by med over 120 000 innbyggere. Først da kommunen åpnet «10-øresbadet» på Enerhaugen i 1891, fikk byen et reelt folkebad.

Tarvelig i Trondheim

I Trondheim sto stadsfysikus Marius Bøckman i spissen for å gi «ubemidlede klasser» adgang til bad i 1888. Det dreide seg om «tarvelige duschbadeanstalter, hvor der kan leveres et stort antal behagelige og fyldestgjørende renselsesbad for en meget billig penge». På den tiden hadde byen to offentlige bad rettet mot høyere samfunnslag.

Det nye folkebadet åpnet i desember 1892, og ble godt besøkt. Østre Folkebad var i drift helt til 1974. I 1899 ble Vestre Folkebad åpnet, i romantisk stil med hjørnetårn. Inngangs­billetten på 10 øre inkluderte et lite såpestykke, en kvast treull til skrubbing og et utlånt håndkle. Badet var i bruk til 1960, og ble revet i 1973.

Fra 1870-årene begynte innendørs svømmebassenger å bli utbredt i Storbritannia og Tyskland. Folkebadene fikk et nytt formål, nemlig å fremme fysisk aktivitet. I 1898 gikk Christiania kommune inn for å bygge et helt nytt bad i Torggata, som skulle dekke behovet for både kroppsvask og mosjon for en billig penge. Med godkjenning fra Thorvald Meyer lanserte kommunen en arkitektkonkurranse, men det såkalte Christiania-krakket i 1899 stanset planene. Byens første svømmehall ble derfor Bislet bad, som åpnet i 1920. Torggata bad sto klart i 1925, etter at bade- og vaskeanstalten var revet.

Å få rengjort de fattige var mer krevende enn Thorvald Meyer så for seg. Selv med sterkt subsidierte priser ble badet hans for dyrt for folk flest. I realiteten ble det et tilbud for de mer privilegerte. Likevel ble Meyer hedret med St. Olavs Orden for «allmennyttig virksomhet» i 1890. I dag er han kanskje best kjent for gata han fikk oppkalt etter seg på Grünerløkka.

Stemplet som griser

I 1922 gikk en rekke organisasjoner sammen om å stifte Norges Badeforbund. Alle forespørsler om bad skulle heretter oversendes forbundet. «Maalet om aa skaffe hvert menneske et bad om uken, er ikke nok. I mine øine er det menneske som ikke bader sig hver dag en gris,» sa formannen, dr. Cato Aall. På den tiden hadde fortsatt bare én prosent av leilighetene i bydel Vålerenga bad. Skitne fabrikkarbeidere vasket seg i utslagsvasken hjemme på kjøkkenet.

Fra slutten av 1930-tallet begynte Stortinget å bevilge midler til folkebad. Badesaken ble en av mellomkrigstidens store saker. I 1938 kom boka «Bad i bygd og by» av lege Einar Møinichen og driftsbestyrer Einar S. Ween ved Oslo kommunale bad. Her får vi vite at arbeidsløse får et ukentlig gratisbad i Oslos offentlige badeanstalter. Forfatterne skriver også om trender i hjem med eget bad:

«Som bad i private hjem har dusjbadet hittil ikke vunnet nok innpass uten til avskylling og avkjøling etter karbad. Visstnok benytter mange menn som har bad hjemme oftest bare dusjen stående i karret når de efter barberingen tar sin morgenvask eller skyller svetten av sig efter skituren. Badekaret har her sin berettigelse av hensyn til hjemmets kvinner og barn.»

WC møtte motstand

I 1775 tok Alexander Cummings ut det første patentet på vannklosett, men lenge var oppfinnelsen uønsket i Norge. Avføring ble ansett som smittebærende, og det var stor motstand mot å frakte den i rør inne i hus. La man rørene utenpå, ville de fryse om vinteren. Et annet hinder var lobbyvirksomheten fra alle som hadde interesser i avfall fra tørrklosetter – dotømmere, pudrettfabrikker og gartnere.

På Slottet ble dobøtter båret ut gjennom opptil seks rom før vannklosett ble installert i 1906. Først fra 1928, da det ble bestemt at kloakken kunne gå fritt ut i Oslofjorden, skjøt WC-utviklingen fart. De kommunale renseanleggene som etter hvert kom, var for små til å holde tritt med utviklingen før Bekkelagsanlegget åpnet 1963.

Noen måtte vente enda lenger på å spyle ned i egen do. I 1981 hadde byen fortsatt 4300 leiligheter uten vannklosett. Utstillingen «Opplev Murbyen Oslo» forteller om Markveien 20, en bygård med 17 leiligheter. Der delte beboerne på fem utedoer i bakgården. De hadde bøtter som dotømmere tømte én gang i uka. Andre gårder hadde klaskedass, som ble delt mellom naboer i samme etasje. Et trappesystem la opp til ett toalett på hver avsats. Avtrede fra etasjene førtes til samme sjakt. Nede i gårdsrommet var det en luke som renholdsarbeiderne kunne åpne.

Mens hjemmene hadde dårlige doforhold, var det storhetstid for offentlige toaletter. På begynnelsen av 1900-tallet ble det oppført en rekke frittstående, grønne pissoarer av støpejern i Christiania. I 1911 drev kommunen 73 pissoarer og 14 toalettanlegg. I 1966 var det 10 kommunale toaletter og 27 pissoarer igjen, og det skulle bli færre.

Etter klager på fyll og usømmeligheter, vedtok bystyret i 1974 å fjerne de underjordiske toalettene ved Thomas Heftyes plass, Birkelunden og Akersbakken. Siden har folk i Oslo og andre byer klaget mer over manglende domuligheter. «Etter at utestedene har stengt finnes det nesten ikke steder å gå på toalettet i Trondheim», sa natteravn Karl Sellgren i Trondheim Bymisjon til NRK i 2019.

Hadde Thorvald Meyer levd i dag, ville han gjort større nytte for seg ved å donere toaletter enn badekar.

[FAKTA]

1861
Christiania bad og vaskeanstalt åpner i Torggata 16 i Oslo.

1891
Enerhaugen Folkebad, bedre kjent som «10-øresbadet», åpner i Oslo.

1892
Østre Folkebad åpner i Trondheim.

1899
Vestre Folkebad åpner i Trondheim.

1920
Oslos første svømmehall, Bislet bad, åpner.

1922
Norges Badeforbund stiftes.

1925
Torggata bad står ferdig i Torggata i Oslo og erstatter dermed Christiania bad og vaskeanstalt.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 5/2021. Bildet øverst er fra et moderne dusjrom på Bislet bad i 1923.