Den konsentrerte flokken
Det er skrevet utallige tegn om hvordan sosiale medier puster på flammene til psykiske lidelser, en polarisert offentlig samtale og generell dumskap. Selv har jeg vært mer bekymra for hva de gjør med kulturkonsumet mitt.
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands
Jeg trodde lenge jeg var immun. At det var de andre som lot dingsen ta over livet. I hvert fall at jeg, i motsetning til dem, var bevisst på hva som skjedde med meg i møte med den nye digitale verdenen. Jeg kunne rasjonalisere det at jeg ikke lenger leste så mange bøker. Det er tross alt vanskelig, og ganske farlig, å lese bøker mens man trener, går tur eller hakker løk. Podkaster kunne jeg derimot kombinere med alt. Jeg fikk jo gjort mye mer når jeg slapp å konsentrere meg. Jeg kunne også rasjonalisere det at jeg aldri kom meg på kino. Jeg kunne jo se de beste filmene fra alle tidsepoker akkurat når jeg ville – på en diger skjerm, i min egen stue. Det jeg ikke ville innrømme for meg selv, var at jeg aldri ble ferdig med bøkene, og filmene så jeg på i ti minutter før jeg satte på pause og kikka på mobilen.
Privilegier og løsninger
En av bøkene i den stadig høyere og truende ustabile bunken på nattbordet, var Eivind Buenes «Nye privilegier – essay om oppmerksomhet» fra 2019. Jeg leste den fragmentarisk, innimellom VGs nyhetsoppdateringer og fremmede menneskers liv på Instagram. Boka bekreftet alt jeg hadde begynt å frykte på glitrende vis. Gjennom tekster om blant annet musikk, litteratur og teater, fører forfatteren et overbevisende forsvar for nødvendigheten av å skru tiden tilbake. Som han skriver i forordet:
«Er det noe vi kommer til å trenge de neste årene, så er det å ta tilbake oppmerksomheten. Jeg opplever at det å frigjøre seg fra strukturer som umerkelig tar over livet, som krever oppmerksomheten vår på måter vi ikke har opplevd før, har blitt et prosjekt som angår veldig mange mennesker.»
Buenes løsning, i hvert fall for sin egen del, var å avstå fra smarttelefon, ikke ha en profil på noe sosialt nettverk og la både apper og delingsøkonomien seile sin egen sjø. Jeg tok meg selv i å bli litt misunnelig på mannen. Han skrev om å lese og skrive uforstyrret i timevis. Minte meg på tilværelsen slik den kunne være for noen tiår siden. Ro, oppmerksomhet, konsentrasjon. Det var selvfølgelig ikke aktuelt for meg å gjøre det samme, men det sådde et frø.
Min egen løsning fant jeg da yngstesønnen fikk seg jobb som kinovakt. Det het i hvert fall kinovakt en gang. I dag gjør de absolutt alt, fra å stå i kiosken til å vaske lokalene, helt i tråd med utviklingen ellers i arbeidslivet. Frynsegodet var at han fikk gå gratis pluss én, på kino. Jeg meldte meg kjapt som «pluss én». Før dette kunne de årlige kinobesøkene mine telles på en slakterhånd, og jeg lette etter måter å få hengt mer med 19-åringen. Jeg forslo at vi kunne spise sammen først, slik at jeg kanskje kunne få noen oppdateringer fra tenåringslivet. Det ble en fin kveld, og jeg ba ham si i fra så fort det dukka opp mer av interesse på kinoprogrammet.
De andres befriende blikk
Det ble en tradisjon. Han «spanderte» kino, jeg middag. Fordi han alltid hadde sett de svære filmene på førpremieren, endte vi opp med smale kunstfilmer som islandske «Beautiful Things» og franske «Natt i Paris», eller obskure grøssere som ferske «Sissy» fra Australia (vær så god, dette var månedens anbefalinger). En type filmer som minte meg om da jeg som ung mann tråkket ned parketten på Cinemateket og andre filmklubber. Ikke én gang i løpet av forestillingene falt det meg inn å ta mobiltelefonen ut av lomma. Ikke én. Løsningen var fellesskapet i kinosalen. Og den sosiale kontrollen. Hvem vil vel være idioten som får ansiktet opplyst av en skjerm midt blant strenge, oppmerksomme entusiaster?
Men det jeg savna aller mest, den digitale konsentrasjonstyvens største kupp, var bøkene. Så jeg bestemte meg for å prøve samme strategi der. Jeg dro med meg bøkene ut på tur. Til kafeer og biblioteker. Steder hvor alle kunne se meg lese, men også se på med forakt hvis jeg begynte å fiske frem mobilen hvert tredje minutt. Så det gjorde jeg ikke. De samme mekanismene tredde i kraft her som i kinomørket. Hvis til og med studentene klarte å konsentrere seg om lesningen og skrivinga, kunne ikke jeg ryke på en mobilsmell.
Om det er skammen eller gleden i å dele en opplevelse, det sosiale aspektet, som gjør susen, er jeg usikker på. Jeg vil anta at førstnevnte spiller en større rolle når jeg leser bøkene på biblioteket, mens sistnevnte slår inn i kinosalen og på teateret. Samme kan det være. Det virker i hvert fall. Og det stopper ikke der. Metoden lar seg helt fint overføre til jobb. Faktisk sitter jeg og skriver dette på mitt lokale bibliotek. Jeg forsøkte å skrive på hjemmekontor, men endte opp med Candy Crush i sofaen etter at jeg låste opp telefonen for å google Eivind Buene. Så jeg holder meg her. Visste du at flere av bibliotekets filialer holder åpent til langt utpå kvelden?
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 10/2022.
