Den forliste kroppen kunne ha vært deg

Per Fugelli deltok på markeringen Bortvist Oslo sentrum i september. Der holdt han appell om behandlingen av rusavhengige på gata. Les hva han sa.

Dypt under jorda i New York bor The mole people, muldvarpfolket. Det er rusavhengige, psykisk syke, hjemløse, som er jaget ned i forlatte metrostasjoner, i gamle kloakkanlegg. De er forvist til underverdenen av politi, vektere, gode borgere med frykt og forakt i blikket. Er det slik byborgerpolitiet vil vi skal få det i Oslo, siden de år etter år jager folk som dyr i denne byen?

Vi kan ikke helbrede alle som bruker stoff, men vi kan la være å plage dem, jage dem, skade dem. Kan vi ikke utvikle oss forbi 3. Moseboks omtale av de spedalske, sitat: «Hele den tid han lider av sykdommen, skal han være uren; uren er han, han skal bo for sig selv, hans bolig skal være utenfor leiren.»

Flokken på Guneriushjørnet er rusavhengige. Men de fleste har også meget alvorlige sykdommer. Mange skal snart dø av utslitte hjerter, svarte lunger, ødelagte levere, infeksjoner som følge av knust immunforsvar. Ville vi tåle at politiet jaget parkinsonpasienter, hjerneslagpasienter? Nei. Dødeligheten blant heroinbrukere er 15 ganger høyere enn i befolkningen ellers.

Norge er på verdenstoppen i overdosedødsfall årlig. Lidelsen kan måles i tonn, og sykdommen vet dere godt er en familiesykdom. Hver dag og natt rammes kan hende ett hundre tusen mennesker av skjelvene fra narkomaniens episenter. For enhver annen sykdom med lignende utbredelse og dødsrisiko ville velferdsstaten ha stilt opp med et mektig behandlingsapparat. Andre pasienter med tilsvarende tonnasje av lidelser ville bli omringet med omsorg og medfølelse.

Isteden kaster vi skam og kulde på dem, jager dem ut av menneskeflokken, viser dem bort fra gatene, bevisstheten og samvittigheten. Vi vil helst at de skal bli muldvarper. Den verste dommen I Norge for tusen år siden, var ikke dødsdom. Det var å bli lyst fredløs. Det er det vi gjør med de rusavhengige i Oslo i 2015.

Hva kan vi gjøre? For det første må vi bytte ut forakt med folk. Den franske forfatteren Albert Camus sier: «Det er mer blant menneskene å beundre enn å forakte.» Dette gjelder narkofolket. Vi må arbeide oss ut av denne vrangforestillingen om at rusavhengige er mennesker uten ansvar og vilje. Flertallet av dem har vilje i tonnevis, de har bare hatt så jævlig mye å bruke den opp på: fattigdom, omsorgssvikt, vold, stemplet «ikke god nok» i skolen. Mange, mange av de avhengige fortjener respekt for alt det de tåler og mestrer.

For det andre må vi kvitte oss med vrangforestillingen om at de rusavhengige er av en annen sort. De er ikke aliens, de er ikke fremmedlegemer på jorda. Vi lever i tilfeldighetens rike, mine venner. Forskjellen mellom dem og oss er ørliten, den kan måles i nano. Den forliste kroppen, den jagede sjelen med tiggerkoppen kunne vært meg, kunne vært deg, kan bli barnebarnet ditt. I et ærligere samfunn hvor vi innrømmer egen svakhet og faresone, vil de rusavhengige bli mer som oss, og dermed inkludert i vårt samhold.

Vi må lære av en gammel dame med folkeskikk i Urtehagen forleden. Hun og venninnen satt og koste seg på en benk i høstsolen. Så ble det rabalder og skrik blant noen rusavhengige et stykke borte. «Huff, skal dem nå plage oss her også!», utbrøt venninnen. «Dem er nå folk dem også, et sted må dem få være», svarte læremesteren vår.

Til slutt på min resept: Vi vanlige, bra folk må bli modigere til å gå imellom. Stoppe politi og vektere og røvere når vi ser respektløs, moralsk stygg behandling av narkomane. Vi må ikke være tause vitner, vi må oppdra politi og vektere som mangler folkeskikk. Jeg har bestemt meg for å bruke en metode som barnebarna har lært i barnehagen: Når de ser andre bli plaget eller mobbet, skal de gripe inn, bruke et tegn de har lært av politiet, føre hånden frem og si: Stoppmelding.

Jeg har begynt å trene. Bli med!

Per Fugelli (71) er lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han er viden kjent som forfatter og samfunnsdebattant.