Den dagen ringte Thorvald

Thorvald Stoltenberg kombinerte valgkamp, fredsmegling og det å lete etter sin rusavhengige datter på gata, minnes hans venn, Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitik.

Human-etisk Forbund i Nordland arrangerte et ungdomsseminar på Henningsvær. Nini Stoltenberg og jeg hadde kjent hverandre en god stund, og vi hadde begynt å holde foredrag sammen.

Vi var begge opptatt av pårørendes rolle når det gjaldt rusavhengige. Hva gjør du når noen nær deg har en rusbruk ute av kontroll? Ikke «hva kan behandlingsapparatet eller helsevesenet gjøre?», men «hva gjør du?». Dagen før vi skulle holde foredraget kom Ninis far Thorvald til Henningsvær. Han skulle snakke om det samme temaet på seminaret.

Han gikk umiddelbart bort til meg og introduserte seg selv. Så foreslo han at vi skulle gå en tur sammen i landskapet der oppe.

Han ønsket å snakke litt om foredragene vi skulle holde. Jeg husker jeg følte på det å møte noen med den politiske tyngden, den legendestatusen denne mannen hadde. Som jeg alltid gjorde på den tiden, og egentlig fortsatt gjør, dundra jeg løs med de temaene som opptar meg på rusfeltet: avkriminalisering, legalisering, skadereduksjon, kampen mot moralismen, nytenkning innenfor medisinering og lovgivning og så videre og videre. Jeg snakka meg varm, og husker jeg tenkte: «Hva kommer Thorvald Stoltenberg til å tenke om denne raddisen som går her og snakker om avkriminalisering, og til og med legalisering av narkotika?» Til min store forbauselse stoppet han opp og sa at han var enig i alt jeg sa. Det er ikke noen tvil om at den eneste veien å gå, er å overføre ansvaret for rusavhengige fra justisvesenet til helsesektoren, sa Thorvald.

Som den diplomaten han var, ordla han seg slik. Budskapet var akkurat det samme som jeg gikk og ropte i gatene på denne tida: Legaliser og reguler! Men Thorvald tok budskapet og fremførte det på en måte som gjorde det mer spiselig for det etablerte. Det ble et inkluderende og forståelig budskap hos ham. Spesielt godt husker jeg setningen: «Vi skal erstatte den uniformerte knyttneven med åpne, hjelpende hender». Akkurat den formuleringen dukket opp igjen i fjor, da i et notat til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, et forslag som flertallet i komiteen stemte for. Og du finner det også igjen i den nye regjeringserklæringen, den såkalte Jeløya-plattformen.

Dagen etter holdt jeg det første innlegget var det Ninis tur, og til slutt gikk Thorvald Stoltenberg på scenen. Det ble en legendarisk kveld.

Morgenen etter spurte noen av ungdommene Thorvald om han ville spise frokost med dem. I to timer satt han og fortalte historier fra sitt liv som toppolitiker og diplomat. Jeg tror ingen av dem som var der kommer til å glemme den stemningen, og følelsen av å komme så tett på vår nære historie. Han fortalte blant annet om hvordan han kombinerte valgkamp, fredsmegling og det å lete etter sin rusavhengige datter på gata. Jeg tror dét forresten er det aller viktigste Thorvald gjorde når det gjaldt rusfeltet, det å være så åpen om Nini og hennes avhengighet. Det er kanskje det viktigste noen har gjort når det gjelder rusfeltet i Norge.

Vi holdt kontakten i årene som fulgte. Han verdsatte min erfaring og mine perspektiver som rusavhengig og aktivist. Senere kom Stoltenberg-utvalget, som Thorvald ledet. Det var første gang vi brukerrepresentanter, fra alle organisasjoner, som har vært i behandling og kjenner det livet, faktisk ble hørt. Jeg husker godt hvordan det føltes å høre ham legge frem konklusjonene til utvalget, en politiker med makt og nettverk, som sto og snakket om videreutvikling av sprøyterom til brukerrom, innføring av heroinklinikker og utdeling av brukerutstyr. Det var første gang en politiker snakket om askorbinsyre, røykefolie og kokekar.

Nini døde i juli 2014. Høsten 2016 var jeg så langt nede som jeg aldri hadde vært før. Jeg hadde gått på en gedigen sprekk, var tungt deprimert, og møtet med akuttavrusninga hjalp ikke, for å si det sånn. Jeg hadde behov for riktige medisiner, og for å bli ivaretatt som menneske. Men det som møtte meg var to glassvinduer mellom meg og personalet.

Det kom til et punkt hvor jeg ga opp alt. Jeg la ut en melding på Facebook om at jeg skulle gå og ordne opp i en del ting, for så å gå og kjøpe meg en overdose. Gjøre slutt på det hele. Den dagen ringte Thorvald. Jeg fikk seinere vite at han hadde kasta alt han hadde i hendene, og det var ikke lite. Thorvald hadde alltid tusen jern i ilden. Helt til det siste jobba han lange dager for å prøve å komme i mål. Han hadde fått en telefon fra en venn av meg, for han var ikke på sosiale medier.

Og den stemmen, fredsdiplomatstemmen. Han visste hva han skulle si. Det jeg hadde skrevet, ble ikke nevnt med et ord. Han spurte bare om det stemte at jeg hadde tenkt meg en tur ut den dagen. Hvi det var tilfellet, lurte han så på om vi kunne gjøre en liten avtale oss imellom, om at jeg utsatte den turen. Han visste at hvis vi gjorde den avtalen, så ville jeg ikke bryte den.

Så gjorde han en ny avtale med meg, om at han skulle ringe meg opp igjen litt senere på dagen. Underforstått at jeg skulle bruke den tiden til å tenke litt gjennom ting. Bare holde meg på rommet på sykehuset, og tenke litt. Han minte meg på at det er få steder man har så god tid som når man er på avrusning. Noe med Thorvalds stemme, hele hans vesen egentlig, gjorde at du bare gikk med på planen hans. Og så var han så direkte og ærlig, at det gikk ikke an å komme med noe tull når du snakka med ham.

Han hadde en umerkelig, men sterk påvirkningskraft .

Da han ringte tilbake, var han litt mer direkte, nesten streng. Han visste at hvis han gjorde det personlig, da ville han nå frem til meg. Så han snakket om tapet av Nini, og sa at han ikke orket å miste meg på samme måte. Han snakket også om arbeidet mitt, og menneskene jeg engasjerer meg for, om alt arbeidet som er igjen å gjøre på rusfeltet. Endelig gjorde han en tredje og siste avtale med meg, denne gangen om at jeg skulle dra rett hjem til ham den dagen jeg ble skrevet ut av institusjonen jeg var på.

Igjen var det umulig å ikke gå med på avtalen, så da måtte jeg bare fullføre løpet, da.

Noe som gjør inntrykk på meg når jeg tenker tilbake på den dagen, er at Thorvald ikke dømte på noen måte. Mange reagerer med sinne og fordømmelse i møtet med en så selvisk handling. I en sånn situasjon får du ofte høre at du er egoistisk, at du må skjerpe deg. Han tok aldri sånne ord i sin munn. Selv følte jeg at jeg var en så stor byrde for andre, at det å ta mitt eget liv var det snilleste jeg kunne gjøre. En annen ting jeg husker er at han bare snakket om livet, ikke om døden.

Jeg har aldri sett så mange selfies med en og samme person, som jeg så i dagene etter at Thorvald gikk bort. Han hadde en jovialitet, utstråling, humor og tilstedeværelse som appellerte til de fleste han møtte.

Derfor håper jeg at alle de som var så heldige å møte ham har blitt inspirert av den han var, og bærer det med seg videre. Jeg kommer aldri til å klare det, men jeg kommer alltid til å prøve å være så mye Thorvald jeg bare kan for mine medmennesker.

Fortalt til Even Skyrud. Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2018.