De verste folka
Troll sprekker ikke i sola, men ler du av dem så kanskje de sprekker av sinne.
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad /byHands
Jeg har et ambivalent forhold til true crime, eller sannkrim, som ingen sier i Norge. I det ene øyeblikket kan jeg nippe til et glass årgangsburgunder, mens jeg nonchalant avfeier hele sjangeren som spekulativ, suspekt og sosialpornografisk – for i det neste å våkne i en ølflekket og ostepopbefengt sofa, med hodetelefonene på, og skjønne jeg må ha sovnet et sted uti den 48. episoden av «Isdalskvinnen».
Men det er jo ikke så rart. Det vi burde kalle sannkrim er jo så mangt. Fra skjellsettende journalistikk, som den første sesongen av podkasten «Serial» eller tv-dokumentaren «The Jinx» (som begge bidro til å forandre utkommet av kriminalsakene de tok for seg) – til ungdommer som leser opp lett omskrevne Wikipedia-artikler over skummel bakgrunnsmusikk.
Monstre i alle formater
Denne endeløse strømmen av bøker, podkaster og tv-serier om oppklarte, uoppklarte og feiloppklarte drap har hatt sin påvirkningskraft på populærkulturen. Fiksjonen tilstreber å ligne mer på virkelighet, og historier fra virkeligheten fiksjonaliseres. Og publikum har skjønt at monstrene i vår egen verden overgår det meste krimforfattere og manusforfattere kan dikte opp.
Denne innsikten har avfødt to relativt nye fenomener: serier om virkelighetens seriemordere, som «Dahmer» på Netflix, og dokumentarer om de verste folka i historien. Fra Karl den store til Andrew Tate. Det kan virke som vi ikke får nok av detaljer om hensynsløse diktatorer, skruppelløse svindlere og deres like. En slags sannkrim på steroider.
Drittsekkeksperten
Robert Evans er krigsjournalist, gravejournalist, humorist, forfatter, podkaster og aktivist med en forkjærlighet for ulovlige rusmidler og kraftige håndvåpen. Mannen har også arbeidskapasitet av en annen verden og står ukentlig bak tre–fire podkastepisoder. Han brukes også mye som kilde i saker om ytre høyre i USA, og det er også i denne rollen han dukker opp i andre sesong av Thomas Seltzers eminente serie «UXA» på NRK. Aller mest kjent har Evans blitt for podden «Behind the Bastards», som siden 2018 har tatt for seg nettopp de aller verste folka gjennom historien.
Hvis du er nysgjerrig på verstinger, er Evans arbeid i en klasse for seg selv. Han er både grundigere og morsommere enn konkurrentene, og har alltid med seg passende gjester. Disse er ikke der for å bidra med kunnskap, men for å reagere på grusomhetene og absurditetene verten møysommelig bretter ut. Noen episoder utarter til mat- og machetekasting i studio, andre ganger bare til eksistensiell angst. Det er i hvert fall aldri kjedelig, og det føles befriende å kunne le av drittsekker, i stedet for bare å bli sint.
De hårsåre
Det er flere som har innsett at humor er avgjørende for å engasjere publikum når du beskriver historiens verste folk og påfunnene deres. Charlie Chaplin skjønte det i 1940, da han fikk folk til å le av Hitler med «The Great Dictator». Taika Waititi skjønte det samme 79 år senere med sin «Jojo Rabbit».
Humor har også vist seg å være den beste måten å få reaksjoner fra nettopp de kjipeste av de kjipe på. Som da skuespillerne Seth Rogen og James Franco pekte nese til Nord-Koreas Kim Jong-un i komedien «The Interview» i 2014, og diktatoren reagerte med en cyberkrig mot filmselskapet og trusler om et mini-11. september mot enhver kino som våget å vise filmen. Å bli ydmyket på lerretet fremprovoserte kraftigere reaksjoner enn tiår med fordømmelse og sanksjoner fra (nesten) alle verdens land. Én forklaring kan være at Kim, i likhet med Stalin i sin tid, elsker Hollywood-filmer.
Et nyligere eksempel, er da komikeren Jan Böhmermann fremførte en nidvise over Tyrkias sterke mann Recep Tayyip Erdogan på tysk tv, og med det både utløste en diplomatisk krise og ble anmeldt for majestetsfornærmelse. Anmeldelsen vant faktisk helt frem til tysk høyesterett, og Böhmermann ble nektet å fremføre noe lignende igjen. Heldigvis ble loven opphevet to år senere. Også i nyere tid har Erdogan vist seg som en av de mer hårsåre statsmenn, noe som er en sterkt medvirkende årsak til at et av våre naboland i skrivende stund ennå ikke er NATO-medlem.
Latterlig mørkt
Når det gjelder Robert Evans og «Behind the Bastards», kan det virke som deres nålevende ofre ikke er trofaste lyttere. Jeg kan ikke se for meg noen annen grunn til at Henry Kissinger ikke har beordret napalmbombing av studioet, etter at hans livshistorie og krigsforbrytelser ble brettet ut over seks timelange episoder. Jeg tror heller ikke Steven Seagal kan ha fått med seg episoden «Steven Seagal is so much worse than you’d ever imagine». Han er tross alt bestekompis med godgutter som Putin, Lukashenko og Kadyrov, som sikkert ikke ville latt en frekk journalist komme unna med slikt.
Humor kan eksponere hvor forfengelige og lettkrenkede diktatorer, presidenter, skuespillere og andre monstre er, og kanskje til og med svekke dem. Det kan også slå helt feil, som under det amerikanske presidentvalget i 2016, hvor vi var mange som satte både vitsene og latteren i vrangstrupen da resultatene kom. Hvis humoren ikke er smart nok, føles som et spark nedover eller ikke er helt berettiget, kan flere enn de verste folka føle seg ledd av. Og det kan gå skikkelig galt.
Så oppfordringen er: Fortsett å gjøre narr av dem som fortjener det, men vær sikker på at de fortjener det. Få oss til å le av det mørkeste, nå når det er som mørkest. Vi trenger det.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 3/2023.