De verdige trengende
En av leserne våre fortalte nylig på sosiale medier om sitt møte med en Erlik-selger. Vi delte historien videre med leserne våre på nett. Den unge jenta fortalte om en gatemagasinselger som ikke stemte overens med bildet hun hadde av disse. Mannen var ikke i aktiv rus, og han hadde heller ingen fortid med rusbruk. Han hadde en familie å forsørge, han var velutdannet og han var ikke ufør. Selgeren var sympatisk, veltalende og lavmælt, og han fortalte at alt han ønsket seg var en jobb. Som servitør, museumsvakt eller hva som helst egentlig. Lavtlønnet eller lavstatus, det spilte ingen rolle. Han prøvde aktivt å komme i arbeid, men møtte veggen gang på gang. Han hadde heller ikke krav på økonomisk støtte fra NAV-systemet. Så han solgte gatemagasiner. Ofte solgte han dem fra ni om morgenen til elleve om kvelden for å tjene nok til husleie på en hybel og mat på bordet samt forsørge en ufør ektefelle. Før han oppdaget Erlik plukket han tomflasker, ofte døgnet rundt. Hans historie var gripende, og hans situasjon fortvilt. Allikevel kom det ingen jobbtilbud i kommentarfeltet. Veldig få ble egentlig engasjert i ungareren Tibors skjebne.
Noen måneder tidligere delte vi en annen historie. Denne handlet også om en mann i krise. Jevnaldrende med førstnevnte, men tung rusmisbruker. Han bodde på det tidspunktet på gata i Oslo. Sammen med hunden sin sov han i parkeringshus og på varmerister. Akuttovernatting eller hospits var ikke aktuelt, fordi de ikke tillot hunder på disse stedene. Responsen på hans historie var enorm. Hundeeieren ble tilbudt husly, mat, klær, hundemat og hundeutstyr. Mange ønsket å møte ham og hans firbeinte venn. Vi fikk henvendelser fra presse og fra politikere. Forbudet mot hunder på hospits og lignende steder ble tatt opp i bystyret, og saken ble flittig debattert på nettet. Til slutt ble det hele nesten for mye for både oss som jobber på Erlik, og for selger Hans-Jostein fra Hokksund.
Spol tilbake igjen, til sommeren 2013. Osloavisene er fulle av overskrifter om tiggerinvasjon, avføring i parker, måkespising og en strøm av jobbsøkere fra Sør- og Øst-Europa i kjølvannet av finanskrisen. Det er snart stortingsvalg. NRK-mann Leo Ajkic lager en serie for nett-TV om aktuelle temaer i forkant av valget. Denne dagen skal han ta for seg tigging i hovedstaden. Han har bedt Erlik om hjelp med å finne noen som har lang erfaring med tigging og gatemagasinsalg. Jeg og Erlik-selger Knut møter TV-teamet på Karl Johan for intervju og diskusjon. Det er der Ajkic kommer med en observasjon som har fulgt meg siden. Han sier: «folk vil heller gi til noen som skyter pengene opp i åra for å bli rusa, enn å gi til noen som trenger pengene til å forsørge ungene sine.» Dette provoserte meg, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Kanskje fordi de trengende jeg jobber blant stort sett er i førstnevnte gruppe? Kanskje fordi jeg selv så på disse som mer verdige trengende? Eller var det bare fordi det er sant?
Og kanskje må det være sånn. I hvert fall i følge min venn =Oslo-selger Olav. Han ser helt pragmatisk på saken. Olav sier: «giverviljen i folket er ganske konstant. Du kan kalle den for veldedighetskapitalen. Jo flere aktører det blir på gata som ønsker at du skal tilgodese dem med noen kroner, jo mindre av veldedighetskapitalen tilfaller den enkelte. De som kommer hit fra utlandet for å tigge eller spille på gata har ikke behov for like mye penger som oss norske narkomane. Tiggerne har lave levekostnader og de sender pengene til steder med enda lavere levekostnader. Allikevel betyr hver utenlandske tigger eller gatemusikant på gata at potten tynnes ut. Derfor ser vi som livnærer oss på gata på disse menneskene som en trussel mot vårt levebrød. Derfor er vi tjent med de fordommene som finnes blant kundene.»
Jeg kommer aldri til å si meg enig med Olav. I hvert fall ikke med hans konklusjon. Lager vi et godt nok magasin, så kjøper folk det fordi de ønsker å lese det, ikke for å forsørge selgeren. Da er det å selge et gatemagasin en jobb som alle andre, ikke veldedighet. Hvis dyktige og arbeidsomme folk som Tibor får en sjanse til å vise hva de kan, så trenger vi ikke lenger veldedighetskapitalen. Tilbyr du en tjeneste det er behov for, så er ikke lenger bakgrunn, nasjonalitet, eller hva pengene går til så viktig lenger. Jeg har ingen illusjoner om at vi klarer å oppheve det skillet som finnes i manges hoder mellom de verdig og uverdig trengende. Men jeg har tro på at svært mange mennesker kan gå fra å være trengende til å være ressurser. Fra en uverdig livssituasjon til et normalt liv. Gjennom ærlig arbeid. Så neste gang du kjøper et nummer av Erlik, kanskje av Olav, Hans-Jostein eller Tibor, så håper jeg du først og fremst kjøper det fordi du trenger godt lesestoff. Men slå gjerne av en prat for det.
