De usynlige
Blant gode nyheter om nedgang i antall bostedsløse i Norge finnes det også en langt dystrere fortelling. Hjelpetiltak opplever nå en økning i antallet utenlandske borgere som lever i Oslo uten et sted å bo, blant annet som følge av utstrakt arbeidslivskriminalitet. Vi har fulgt en av dem fra morgen til kveld.
Tekst: Even Skyrud
Foto: Leikny Havik Skjærseth
Illustrasjoner: Aina Kristiansen
Kl. 08.10
Blå Kors Gatenært, Mariboes gate
Utetemperatur : -19 grader
– Jeg er glad jeg ikke måtte sove ute i natt, sier Tytus.
Han ønsker ikke at vi bruker det virkelige navnet hans, så vi blir enige om at jeg skal kalle ham Tytus. Nå sitter han foran meg og tar en bit av en kraftig blings med en tjukk skive leverpostei og rødbeter. Han skyller den ned med svart kaffe. Rundt ham fylles det kantinelignende rommet med høye stemmer på mange språk. Mange av dem polske, som hans. De fleste her er preget av livene de har levd. Alkohol og hjemløshet har satt spor. Tytus er annerledes. En 31 år gammel velstelt, kjekk fyr. Han er ganske høy og kledd i streite, nøytrale klær. Han kunne sittet på Kaffebrenneriet uten å skille seg ut fra resten av klientellet. Men stedet Tytus sitter på denne desember-morgenen er ifølge Blå Kors «et tilbud for deg som sliter med rus, spillavhengighet eller er hjemløs, og er registrert i Oslo med omegn».
– Jeg har aldri slitt med rus, hverken alkohol eller annet. Jeg er ikke en vodka-polakk. Det hender at jeg røyker litt cannabis før jeg skal sove på en av akuttovernattingene. Det er nesten umulig å få sove ellers.
Tytus forteller at han ble vekket klokka syv i Templet, Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo. Når gradestokken kryper under 10 minus, åpne de dørene på nattestid for mennesker uten lovlig opphold eller sosiale rettigheter. Tilbudet kalles Vinternatt.
– Det er roligere i Templet enn på andre tilbud, og det er gratis. Hos Røde Kors koster det 15 kroner for en natt. Da må jeg lete etter flasker eller tigge for å få en seng for natta. De sier det blir mer verdig for oss når vi må betale en symbolsk sum.
Blå Kors Gatenært er er sosialt sted. Stemningen er god. Høy latter og vennlige samtaler. De fleste her kjenner andre som dukker opp for frokost. Bare Tytus har et bord for seg selv. Et par ganger henvender noen seg til ham på polsk, med et spørsmål eller en fleip. Han svarer kort. Forteller at han ikke er i humør. Det har vært et tungt døgn.
– I går forsvant mitt siste håp om å få noen ytelser fra Nav. Jeg søkte om sosial nødhjelp og et midlertidig sted å bo, men fikk avslag etter to timers venting. Du vet, jeg kunne gitt opp. Dratt til Spania og vært hjemløs der i varmen. Men jeg kan ikke dra fra datteren min. Jeg er fortsatt faren hennes og gir ikke opp håpet om å få være sammen med henne. Uten håp kan jeg like gjerne legge meg ned for å dø.
Tytus kom til Norge første gang i 2010. Han og noen venner hadde planlagt å bli en måneds tid og prøve å tjene litt penger. Det ble flere slike turer. De pendlet håpefulle mellom Polen og Norge frem til 2012, da alle bortsett fra Tytus ga opp. Han havnet i en mindre by på Østlandet, hvor han forelsket seg i ei norsk dame. De flyttet sammen da hun ble gravid. Tytus forteller at møtet med Norge ikke levde opp til forventningene:
– Vi hadde hørt at Norge var verdens beste land. At du nærmest kan gå og plukke penger opp fra fortauet. At alle får jobb. Ingenting av det stemte. Men jeg angrer ikke på at jeg kom hit. Det er fortsatt bedre enn Polen, selv om jeg er på gata i øyeblikket.
Nå på vinteren innebærer det å være på gata å måtte finne ut hvor det til enhver tid er mulig å oppholde seg innendørs. Hvor det er mulig å få seg et gratis eller billig måltid, og hvor det deles ut varmt tøy. Blå Kors Gatenært er det første som åpner hver dag. Her får Tytus spist frokost og pusset tenner. Maten er god, og toalettene er nye og rene. Men han kan ikke bli lenge.
– Jeg må på Frelsesarmeens Migrasjonssenter på Majorstua før tolv. Trenger en dusj. Jeg tror ikke de liker meg så godt der. De synes jeg klager for mye på de andre gjestene. Spesielt rumenerne. De kan være uhøflige og respektløse.
Tytus har bestemte meninger om andre hjemløse i Oslo. Han skiller mellom dem som har vært i arbeid og ønsker å jobbe, som ham, og dem han mener har valgt hjemløshet for å leve billigst mulig. Det er disse folk flest ser, forteller han. Selv mener han at han er usynlig.
Kl. 10.40
Migrasjonssenteret Frelsesarmeen,
Kirkeveien
Utetemperatur: -12 grader
– Vi kan snakke mens Tytus dusjer. Jeg har ti minutter. Jeg skal egentlig ha ferie fra i morgen, og ting har hopet seg opp.
Aleksandra Czech-Havnerås snakker hektisk på vei opp trappa til kontorene i tredje etasje på Migrasjonssenteret. Vi har forlatt varmestua i etasjen under, hvor Tytus ble registrert i døra. Denne lignet på varmestua hos Blå Kors, bare mindre og mer spartansk. Dusjene er i kjelleren. Aleksandra slenger seg ned bak skrivebordet, og forteller:
– Mye av jobben vi gjør her i tredje, er å prøve å holde folk unna andre etasje. Sørge for at de ikke havner på gata og får behov for nødhjelp. De menneskene vi ikke klarer å hjelpe, ender fort som hjemløse. Disse bunkene her på skrivebordet er for det meste timelister vi går gjennom før vi anmelder arbeidsgivere for lønnstyveri. Vi har levert et titall sånne anmeldelser i år. Jeg tror ikke folk har anelse om hvor mye arbeidslivskriminalitet det finnes i Norge.
I 2022 hadde migrasjonssenteret totalt 13 303 avtaler og besøk fordelt på 1322 personer. 816 av disse benyttet seg av nødhjelp, altså varmestua, mat og dusj. Det er 816 mennesker som nok i stor grad er i en lignende situasjon som Tytus er i nå. De andre har henvendt seg for råd og veiledning om rettigheter i møte med blant annet Nav, politiet og arbeidsgivere. Nå har Tytus funnet veien opp til kontoret, fortsatt våt i håret og ivrig etter å ta del i samtalen. Etter litt vennlig småkrangling med Aleksandra på polsk, forteller han:
– Jeg hadde tjent nok og jobbet lenge nok til å ha krav på dagpenger, men Nav var uenig. De fant alltid en ny grunn til å avvise kravet. Det kunne være et dokument som manglet. Gjennom hele 2020 kjempet jeg for å få utbetalt dagpenger. Aleksandra prøvde å hjelpe meg med dette, men kom ingen vei. Det var avslag på avslag. På slutten av året gikk jeg til et advokatfirma som tok Nav-saker pro bono. Da gikk det ikke lang tid før jeg fikk et brev fra Nav hvor de beklaget det hele, innrømmet feilen og etterbetalte meg dagpenger. Hele året hadde jeg bodd på gata.
Tilbake i varmestua sitter vi overfor et bud med rosa uniform og en stor Foodora-boks på stolen ved siden av seg. Han forteller at han også benytter seg av akuttovernatting og varmestuer. I likhet med Tytus ser han ikke på seg selv som en typisk hjemløs. Det er bare det at han vil bo i Oslo, og akkurat nå tjener han ikke nok til å kunne betale depositum og husleie her. Han forteller at flere av kollegene i budfirmaet også er hjemløse for tiden.
Kl. 12.08
Hertzberg kro, Tøyenkirken, Herslebs gate
Utetemperatur: -11 grader
«Her er alle velkomne», står det på Kirkens Bymisjons nettsider. Tøyenkirken ligger midt mellom Tøyen og Grønland, gjemt i en rekke av bygårder. For å se at det er en kirke der, må du løfte blikket opp mot blyglassvinduene i andre etasje, der kirkerommet er. I første etasje ligger blant annet Hertzberg kro, hvor alle altså er velkomne. Her er kaffen gratis, og suppa koster fem kroner. Det er et varmt sted, på flere måter. I kjelleren er det billige oppbevaringsbokser og vaskeri for gatas folk. De fleste av brukerne er fattige tilreisende fra Romania, og de fleste av disse igjen tilhører roma-minoriteten. Et vanlig argument i den offentlige debatten har vært at man skal hindre at det kommer flere fattige tilreisende ved ikke å legge til rette for at de får dekt basale behov som toalett, dusj og overnatting. Kirkens Bymisjons forståelse har vært og er at fattige tilreisende vil komme til Norge uansett så lenge det er muligheter for å tjene penger på å tigge eller samle flasker. De er engasjerte i kampen mot diskriminering av roma i Norge og har hatt flere prosjekter og tilbud rettet spesielt mot denne gruppa. Men dette er ikke samtaleemnet i kroa, der Tytus nå er i gang med å fortelle om jobbene han har hatt i Norge og mulighetene for igjen å komme seg ut i jobb.
– Bemanningsbyrået jeg jobbet for har sagt at jeg er velkommen tilbake når de har en ledig jobb. Problemet er at dette som oftest er snakk om hardt fysisk arbeid. Da er det viktig å ha et sted å hvile ut, ta en dusj, spise, sove godt. Som hjemløs har du ingen av disse tingene. Du har heller ingen penger før lønn, så du kan ikke kjøpe lunsj eller betale for transport til jobben. Hadde jeg fått arbeid, hadde jeg heller ikke hatt mulighet til å benytte tilbud som dette stedet, for jeg ville vært på jobb. Det er mange hindre for å komme seg ut i arbeidslivet igjen når du først er hjemløs. Det er som en ond sirkel.
Vi har fått selskap ved bordet av Marit Nybø. Hun er leder for avdeling Fattige tilreisende i Kirkens Bymisjon og en av mange ansatte og frivillige som beveger seg mellom bordene og slår av en prat med både kjente og nye fjes på Hertzberg kro. Marit kjenner godt til den onde sirkelen Tytus beskriver:
– Jeg opplever at denne gruppa hjemløse er usynlig for folk flest, men dette er også et av hjemløshetens ansikter. Mennesker som jobber i korte perioder på dårlige kontrakter og pendler mellom dårlige bosteder og gata. Det er ikke en stor gruppe, men den er voksende. Staten har satt så høye krav for å få tilgang til velferdsstaten, at du må ha en fast stilling i over et år for å ha en sjanse i det hele tatt. De som jobber for bemanningsbyråer eller kun får små stillinger i korte perioder, faller utenfor. Likevel har jeg et håp om bedring nå. Det virker som regjeringen tar opprydningen i arbeidsmarkedet på alvor.
Tytus og Marit er ganske enige om hva som skal til for å bedre situasjonen: Boliger man får disponere i en overgangsperiode, og enklere tilgang til sosial nødhjelp. Med tak over hodet og penger til det nødvendigste, skapes en plattform for å ta steget inn i arbeidslivet. Tytus peker mot en gjeng høylytte polakker rundt et av bordene på kroa:
– De gutta der har ytelser fra Nav og en plass å bo. De har rett på trygd, og de får helsehjelp. Jeg vet at flere går inn og ut av rusbehandling. De kom til Norge på det rette tidspunktet. Da det var mulig for EU-migranter å bli ansatt og jobbe lenge.
Selv om Tytus holder seg unna disse veteranene, har han møtt andre folk på gata han liker å henge med. Ved et lite bord i et hjørne av kroa sitter en distingvert gråhåret mann i 60-årene. Han og Tytus lyser opp da de får øye på hverandre. De utveksler noen spydigheter, før Tytus introduserer Nick fra Manchester i England.
– Nick er en bra fyr. Han er annerledes, som meg. Det går an å snakke med Nick. Han har kunnskap og god humor. Hjemløshumor er mørk og enkel. Noen ganger når vi småkrangler, sier jeg bare: «Go home, man!» Så ler vi litt.
Nicks historie er vanskelig å få grep på. Han har bodd og jobbet i Norge en årrekke, men unngår å snakke om hvordan han havnet på gata. Og Tytus har rett i at han er en smart og morsom fyr. Før vi går videre utveklser Nick og Tytus tips om hvor det er mulig å skaffe ullpledd, innleggssåler og vanter.
Kl. 17.14
Underetasjen Deichman Bjørvika,
Anne-Cath. Vestlys plass
Utetemperatur: -12 grader
Nederst i Deichmanske biblioteks storstue i Bjørvika finnes en liten oase. Der resten av etasjene er fylt opp av aktiviteter for barn, skrivende studenter og nysgjerrige turister, er underetasjen underlig tom for mennesker. Det er ikke mange sitteplasser her, men de få vi finner er til gjengjeld ganske behagelige. Tytus har slengt seg ned på et sjeselong-lignende møbel, blant rekkene med bøker fra Deichmans gamle magasiner.
– Jeg liker meg godt her. Jeg ville ikke dra hit da jeg hadde en svær ryggsekk og et telt å dra på, men nå har jeg alle tingene mine i en oppbevaringsboks i Tøyenkirken og kan gli inn. Jeg føler fortsatt på en skam når jeg tror mennesker ser at jeg er hjemløs. En uteligger. Jeg bruker dette som et venterom. Holder meg varm fra Tøyenkirken stenger til Maritakafeen åpner.
Samtalene blir mer personlige her. Et spørsmål som melder seg, er et Tytus også før har fått, på Nav-kontoret og på gata: Hvorfor reiser han ikke bare hjem?
– Det ville ødelagt meg fullstendig å vende tilbake til Polen. Først og fremst fordi jeg ville savnet datteren min. Og så ønsker jeg ikke å være i nærheten av familien min. Den er giftig. Jeg har kun kontakt med mor en sjelden gang.
Etter hvert som Tytus snakker, danner det seg et bilde av en oppvekst i et dysfunksjonelt hjem preget av krangler, alkoholisme og fysisk avstraffelse. Han er redd for å ende som dem, sier han. Heller ikke på skolen eller i vennegjengen, følte Tytus seg hjemme.
– Jeg var annerledes enn vennene mine i oppveksten. De syntes jeg var feminin, og at jeg tenkte for mye, kledde meg feil. I Polen kan du bli mobba for å gå i trange bukser, hvis du er mann. Hvis jeg satt med bena i kors slik jeg gjør nå, ville de kalt meg homo.
I roen blant bokhyllene i kjelleren senker Tytus skuldrene enda et hakk og vender tilbake til den delen av historien det er aller vanskeligst å snakke om. Den han startet på da vi møtes på Blå Kors i dag morges. En liten evighet siden.
– Jeg har ingen rettigheter overfor datteren min. Jeg frasa meg farskapet for å gjøre livet lettere for henne og moren hennes. Selv om de er norske, føltes det ikke som om jeg hadde noen rettigheter da vi levde sammen heller. Jeg gikk til Nav hver dag og bønnfalt dem om hjelp til å skaffe arbeid. Jeg ba aldri om sosiale ytelser, bare arbeid. Kanskje det var en tabbe.
For å forsørge familien dro Tytus tilbake til Polen på jakt etter arbeid. Han fikk en vekterjobb, men lønningene var så lave at det knapt var penger igjen å sende til Norge. Så prøvde han lykken i Tyskland. Etter å ha jobbet knapt to måneder på byggeplasser, sendte kjæresten en SMS. Der sto det at forholdet deres var over. Desperat etter å få henne til å endre avgjørelsen reiste Tytus tilbake på sensommer i 2017. For første gang var han hjemløs i Norge.
– For mange er hjemløshet et valg de har tatt. Noen kommer til Norge for å tjene penger på gata, og vil ikke betale en masse penger på å bo eller spise. Du trenger ikke kjøpe mat eller klær som hjemløs i Oslo. Det kan du få. Mange av dem som lever som hjemløse i Norge, er ikke hjemløse i ordets rette forstand. De reiser hjem til hus og familie i Romania flere ganger i året.
Kl. 19.00
Maritakafeen, Tollbugata
Utetemperatur: -14 grader
Kvadraturen er lansert som Oslos nye restaurant- og motestrøk. Likevel forbinder de fleste fortsatt disse gatene med sosial nød, rus og prostitusjon. Her foregikk gjennom mange år åpenlyst salg av sex på «stripa». Her injiserer rusavhengige åpenlyst eller sover ut rusen på en trapp. Her ligger Kirkens Bymisjons hovedkvarter, og flere tilbud for sosialt utsatte grupper. Maritakafeen er det eneste som er åpent på kveldstid. Her treffer vi på Nick igjen. På menyen er det grønnsakssuppe, pizza og marsipankake. Alt er gratis. Klientellet skiller seg ut fra de andre stedene vi har besøkt. Flere snakker norsk, og flere er rusa. Tytus og Nick skiller seg enda mere ut her, men de er glade i stedet.
– Dette er det eneste tilbudet på kveldstid. Og så har de gratis mat og lav terskel for å komme inn. Mange her, ville ikke sluppet inn andre steder, hvor det er strengere med hensyn til rusnivå. Her stoppes ingen i døra.
Tilbake i 2017, da Tytus for første gang sto uten bolig møtte han Matias her. Matias jobbet som frivillig, og da han hørte Tytus’ historie tilbød Matias ham et rom hos ham. Det var i denne perioden Tytus for første gang fant en jobb i Norge. Gjennom et bemanningsbyrå fikk han en 20 prosent stilling på en byggeplass. Jobben besto for det meste i å bære materialer. Tytus likte seg, men skjønte ikke hvorfor han kun fikk 20 prosent. Eller hvorfor de bare betalte minstelønn for det tunge arbeidet. Det var likevel nok igjen etter skatt til at Tytus kunne leie et rom i en av Oslos forsteder.
– I rundt to år gikk det ganske bra. Jeg fikk mer jobb gjennom et bemanningsbyrå, og jeg hadde en seng å komme hjem til. Så, vinteren 2019, sa det stopp. Når du jobber for et bemanningsbyrå og det ikke er jobb å få, så står du der uten noe. Jeg gikk til Nav for å få dagpenger, men de ba meg reise tilbake til Polen. Det var da kampen for dagpenger startet.
Det blir fort fullt på Maritakafeen, og det lille lokalet blir fort veldig varmt. Nick må gå, og Tytus foreslår at også vi stikker. Han vet om et sted vi kan vente, hvor det er bedre plass.
Kl. 20.24
Oslo sentralstasjon, Jernbanetorget
Utetemperatur: -14 grader
Nærmere 100 000 mennesker er innom Oslo S hver dag. Som regel er de fleste stolene og benkene opptatt. Her venter folk på et forsinka tog som skal ta dem ut av byen, eller på slektninger og venner på vei til den. Men det er også mange som venter på helt andre ting. Som Tytus og Nick. Nå venter de på at akuttovernattingene skal åpne for kvelden. I et litt bortgjemt venteområde i andre etasje viser de to frem den enorme stasjonsbygningens hemmelige liv. I tillegg til hjemløse vi kjenner igjen fra tidligere på dagen, er det mange svært unge mennesker her. Kirkens Bymisjon og Bane Nor har opprettet tilbudet Sporet, som tilbyr samtaler og veiledning for dem som ønsker det. Tytus har aldri snakket med dem, forteller han. Han liker å finne ut ting selv.
– Første gang jeg var hjemløs, brukte jeg lang tid på å finne et sted å sove. Det måtte være stille og bortgjemt. Gjerne med tette busker som skjulte meg godt. Jeg var bekymra for å bli sparka våken og jagd av politi eller vektere. Nå tenker jeg ikke på det. Det har skjedd at jeg har blitt bedt om å forlate et sted, men ingen har sparka meg. De fleste mennesker er snille. De kan komme med noen oppmuntrende ord, til og med en kopp kaffe på morgenen.
Tytus vil ikke avsløre stedene han pleier å sove ute, men han foretrekker Oslo vest. Oppover i åsen og i utkanten av Nordmarka. Der er det fredelig, forteller han. Må han sove sentrumsnært, velger han også vestkanten.
– Jeg har ikke opplevd vold. Jeg tror det kunne skjedd hvis jeg sov på østkanten, særlig nær sentrum. Ikke misforstå, det handler ikke om fordommer eller rasisme. Men gjenger av ungdommer får dumme ideer noen ganger. Det meste av gatekriminaliteten foregår øst i byen. Men det finnes verre ting enn fysisk vold. Dette livet er verre. Hver gang jeg innser at jeg ikke kommer til å kunne betale husleie lenger, at jeg er på vei ut på gata igjen, er det som et knyttneveslag i ansiktet.
Kl. 22.05
Templet Frelsesarmeen,
Kommandør T.I. Øgrims plass
Utetemperatur: -15 grader
Den lille gruppa av mennesker foran Templets dører venter stille. Alle har med seg eiendeler i poser og nett, og inngangsområdet kan minne om en liten leirplass. Tytus står et stykke unna og nyter kveldens siste sigarett. Noen prøver å bomme en av ham, men han rister på hodet. Pakka er tom. Av alle som venter på å komme inn i Templet, er det bare Tytus som ikke snakker rumensk. Han forteller at Frelsesarmeen også har ansatte som snakker språket.
– Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og alle disse organisasjonene er veldig opptatt av rumenerne, spesielt de som er roma. Jeg skjønner at de vil hjelpe, men ikke hvorfor de tror det hjelper å gjøre det enklere for dem å bli i Norge. Hva løser det egentlig? Og de fleste har som sagt et hjem der de er fra.
Det er kaldt i Templet. Den store salen som brukes til Vinternatt minner om en krysning mellom en gymsal og et kirkerom. Det er rundt 20 feltsenger der inne, ingen madrass, ingen dyne, kun et pledd. Her sover alle med klærne på. Tytus har med et ekstra pledd. Han har lært hva som skal til for å få tilstrekkelig med søvn. I kveld har han fått den senga han ønsket seg, midt i salen. Nå sitter han på den, ettertenksom og stille.
– Det her er ikke sånn det skal være. Det er ikke her jeg skal være. Jeg skulle ha ligget på en sofa og spilt Playstation, så gått og lagt meg i passe tid, stått opp og gått på jobb. Men jeg måtte vite at det ville vare. Jeg vil heller sove ute enn et par netter i en leilighet eller på et hotell. For jeg tror ikke jeg ville taklet å bare få en smak av det normale, for så å måtte ut igjen. Det må være et liv.
Det er bare noen minutter igjen til lyset skrus av i Templet. Så ni timer til Tytus vekkes. Ti timer til Blå Kors igjen åpner dørene.
Teksten sto på trykk i Oslo nr. 2-2023