Både Olafiagangen og Olafiaklinikken er oppkalt etter henne, men hva Ólafia Johannsdóttir gjorde i Oslo, er ukjent for mange. Den gang gatepiker led av syfilis i et alkoholisert miljø, ble hun en reddende engel. 

Tekst: Kari Bu
Foto: Wikimedia commons

«Jeg gikk bortover Vaterlands­torgene og videre ned over de kjente gatene. Menn og kvinner sto i klynger, forfrosne og  berusede, halvvåte eller gjennom­ bløte – en kunne høre sølen klaske inni støvlene. Det rappe ordskiftet skar en i ørene – gatefolkets eget språk, råvittig, hensynsløst, men uhyre treffende.»

Det kunne vært skrevet i dag, men ordene er over hundre år gamle og kommer fra boka «De ulykkeligste» av Ólafia Jóhannsdóttir. På Grønland i Oslo er gatestubben Olafiagangen oppkalt etter henne. Hun har også gitt navn til Olafiaklinikken, der tusenvis av osloborgere hvert år tester seg gratis for seksuelt overførbare sykdommer. Hvem var denne kvinnen som brydde seg om berusede, prostituerte og hjemløse i Oslo sentrum tidlig på 1900-tallet?

Første kvinnelige gymnasiast

Ólafia ble født på Island i 1863, der faren Jóhann Knútur Benediktsson var prest i Nedre-Mosfjell utenfor Reykjavik. To år senere fikk han et prestekall lenger øst. Reisen dit var lang og uegnet for et lite barn, så han og Ólafias mor, Ragnheiður Sveinsdóttir, etterlot Ólafia hos en dame de stolte på, fru justisråd Sigrid Stephensen.

Hun tok seg godt av jenta, inntil Ólafia som femåring flyttet inn hos morens søster, Þorbjörg Sveinsdóttir. Hun var jordmor i Reykjavik og bodde sammen med Ólafias bestemor, som var enke. Tante Þorbjörg var travelt opptatt med arbeid, men Ólafia fikk et nært forhold til bestemoren, som lærte henne å lese før hun begynte på skolen. Hun forsikret henne også om at alt som sto i Bibelen var sant.

Bestemoren hadde hatt lite anledning til å følge sin egen lærelyst, og nå var det viktig for henne at Ólafia fikk følge sin. Også tanta var ambisiøs på jentas vegne og ville at hun skulle lese til artium. Det var slett ikke vanlig for islandske jenter på den tiden, og Ólafia måtte søke om tillatelse til å ta eksamen.

Det fikk hun lov til, men hun fikk ikke være til stede ved undervisningen. Dermed måtte hun studere på egen hånd, som Islands første kvinnelige gymnasiast. Etterpå begynte hun som lærerinne ved Reykjavik folkeskole. Foreldrene så hun bare én gang etter at de flyttet fra henne, da hun som 19-åring tilbrakte sommeren hos dem.

Ólafia ble en aktiv folketaler og avisdebattant, som kjempet mot dansk overherredømme i et Island som siden 1200-tallet hadde vært i union med nettopp Danmark. 29 år gammel dro Ólafia selv til Danmark, og ble elev ved Askov højskole. Senere ville hun besøke sine forfedres land i nord, og endte opp i Oslo i 1892.

Der fikk hun rimelig losji på Herberget for unge Kvinder i Keysers gate 5, og møtte en dansk prestedatter, søster Marie Bagger. Marie hadde startet en norsk avdeling av avholdsforeningen Hvite Bånd i Oslo, en sak Ólafia støttet helhjertet. I Reykjavik hadde hun sett alkoholens herjinger, med slåsskamper og til og med drap blant fulle sjøfolk.

Syke gatepiker

Ólafia engasjerte seg så sterkt i foreningen at hun dro tilbake til Island og startet en avdeling der. Senere reiste hun rundt i både Europa og USA som foredragsholder for Hvite Bånd. Under foreningens årsmøte i Edinburgh i 1900 ble hun overtalt til å komme tilbake til Norge, noe hun gjorde allerede samme høst. Men hun var mye syk, og kunne ligge til sengs i månedsvis.

Under en slik periode fikk hun et kall fra Gud. Det slo henne at syndere ikke bare er de som gjør det onde, men også de som ikke gjør det gode. Hun ble sterk i troen, og begynte å gi bort verdisaker, som gamle smykker og et stort sølvbelte fra den islandske festdrakten sin, til de fattige.

Ólafia ble en hyppig gjest i byens kvinnefengsel, og kvinner fra Hvite Bånd besøkte også syfilissyke på Ullevål sykehus. Etter hvert ønsket de en fast person til å ta seg av de unge gatepikene når de kom ut fra sykehuset, og det ble Ólafia. Hun ville bo midt blant dem hun skulle hjelpe, og flyttet til en falleferdig rønne i Lakkegata 21 på Grønland. I 1908 ble hun endelig frisk nok til å følge sitt kall for alvor.

På denne tiden var Oslo i sterk vekst, og titusener av kvinner fra bygda jaktet desperat på arbeid. Noen endte opp med å selge kroppen sin. De sminket seg som fornemme borgerfruer, så de rike kundene slapp å tenke på hvor fattige kvinnene egentlig var.

Disse mennene var redde for å støte på de prostituerte når de var ute og spaserte med konene sine, derfor ble gatepikene pålagt å holde seg borte fra visse steder i byen til visse tider. Lovverket beskyttet kundene, mens få brydde seg om kvinnene.

Ble bestyrerinne

Søster Bagger leide på denne tiden et hus av kommunen i Smalgangen 4 på Grønland. Dit flyttet også Ólafia, til et værelse med kjøkken på loftet. Bak huset rant den stinkende Akerselva, som tok opp i seg innholdet fra byens kloakker. Gårdsrommet var leid ut til en mann som solgte grisunger, og i bryggerhuset kokte han grisemat.

Inne sov Ólafia helst i en stol, mens hun overlot sin egen seng og en feltseng i gangen til trengende. Hun og Marie Bagger var to dannede kvinner som levde i selvvalgt fattigdom. Det ble sagt at Ólafia levde av avsilt havresuppe, mens Marie levde av grynene. Marie arrangerte en mødregruppe annenhver uke, og var særlig opptatt av å bekjempe vold i hjemmet. Hun kunne slå flaska ut av hånda på fulle fedre.

I 1912 var vinteren i Oslo uvanlig kald, og tre forfrosne, unge kvinner oppsøkte Ólafia hjemme. Alle var gravide, og ingen eldre enn 19. Da fikk hun ideen om et herberge for hjemløse og arbeidssøkende kvinner, og Hvite Bånd nedsatte en huskomité.

Langgata 35 på Rodeløkka var til salgs – et toetasjes tømmerhus med hageflekk. Gjennom lån og gaver skaffet foreningen penger. Innboet kom fra Hjemmet for enligstillede kvinder, som skulle legges ned. Herberget var grunnlagt av Nanna Storjohann, som døde i 1898, og Ólafia ønsket å videreføre arbeidet hennes.

Det nye herberget fikk derfor navnet Nanna Storjohanns Minde, og Ólafia jobbet som bestyrerinne. Da helsa igjen sviktet i 1915, flyttet hun inn på en hybel i huset ved siden av, hvor hun skrev boka «De ulykkeligste».

I forordet tilstår hun at hun verken hadde lyst eller evne til å skrive, men at indre nødvendighet tvang henne til å spre ordet om «de ulykkeligste av alle mennesker». Boka ble første gang utgitt i 1916, med et samlet opplag på 15 000 eksemplarer.

«Intet sted har jeg sett på eiendommelig utpregede skikkelser som nede i Vaterland», skriver hun i innledningen. Hun skildrer en skitten og fillete kvinne, blå i ansiktet, halvdrukken og i følge med en liten, skjeggete mann med fillesekk.

Under et foredrag om boka i Pipervikskirken sa Ólafia: «Meget kan gjøres med penger, men det største gjøres uten penger. Det et ulykkelig menneske trenger aller mest, er et annet menneske. Man trenger ikke være så forsiktig og taktfull overfor en dronning som overfor en gatepike.»

På 1800-tallet var Vaterland et sentrum for bondehandel, med mange skjenkesteder og bordeller. Her foregikk mye kriminalitet, og prostituerte kvinner levde i nød. Bildet viser nedre del av Akerselva mellom Vaterland og Hausmanns bro i 1880. (Foto: Marthinius Skøien / Nasjonalbiblioteket)

En fryktet sykdom

Før første verdenskrig bodde mange gatepiker på Ingebrigtsens hotell i Vognmannsgata på Vaterland. De lå to og to i hver seng, opp til åtte på ett rom, og «sengeklærne forekom en som dyppet i bare sykdom og smitte», skriver Ólafia.

Syfilis var en fryktet sykdom på denne tiden og rammet ofte gatepiker, men også andre folk. Noen kvinner ble smittet av en utro ektemann, og om de hadde en ubehandlet eller aktiv infeksjon, kunne barn bli født med syfilis. Sykdommen kan medføre alt fra sår og utslett til skader på hjerne og nervesystem, hjerte og andre organer. I dag behandles den effektivt med antibiotika, men det ble først produsert i større mengder på 1940-tallet, etter at penicillinet ble oppdaget i 1928.

Én av de syfilissyke Ólafia tok seg av, var Ruth Olsen. I et brev fra sykesenga skrev hun: «Alle som får den sykdommen, avskyes og må stjele seg gjennom verden.» Hun prostituerte seg ikke, men fikk syfilis fra en «fin herre» som forførte henne. Det fins ikke noe frykteligere i verden enn denne sykdommen, mente hun, man blir et utskudd og er farlig for andre.

I 16 måneder lå Ruth på sykehus, men også etter at hun kom ut, tæret sykdommen på kreftene. Hun tjente hos en familie på Kampen, men tilbrakte alle fristunder hos Ólafia. Med henne kunne hun være åpen om hva hun led av, noe hun sjelden var ellers. Ruth døde bare 21 år gammel, ikke av syfilis, men av en blodforgiftning hun fikk etter å ha revet opp hånda på en spiker.

Takket for friheten

I boka skriver Ólafia nesten ingenting om seg selv, men mye om de unge kvinnene som bodde hos henne. Eli Johansen var født i Oslo og hadde en far som forlot familien. Moren fikk en ny mann som drakk og hadde dårlig innflytelse på henne. Vergerådet måtte ta seg av Eli og den yngste broren, som ble sendt på hvert sitt skolehjem. Senere ble Eli plukket opp på gata og satt på diverse «redningshjem». Én gang ble hun innestengt sammen med fulle gutter.

Egentlig ville hun jobbe på fabrikk, men dette var før byen fikk egne hjem for kvinnelige fabrikkarbeidere. Første gang Ólafia så Eli, var hun tverr og lei, men hun lovte å være snill så lenge hun fikk bo hos Ólafia. Eli sto opp klokka seks for å dra på jobb, og når hun fikk lønn spurte hun straks hvor mye hun skyldte Ólafia. Men velstanden skulle ikke vare. Eli involverte seg med menn som behandlet henne dårlig og fikk flere barn med helseproblemer.

Ólafia forteller også om en mørk februarkveld hun gikk ut for å lete etter en ungpike som moren fortvilte over. Ólafia fant ikke piken, men hun fant mange andre som trengte henne. Hun tok med seg én av dem, Maggie, hjem til kvistværelset, der det var varmt og godt.

Maggie var beruset, og det var umulig å få i henne mat. Hun hadde vært i fengsel for drukkenskap, men aldri for noe annet, sa hun. Maggie ble hos Ólafia i to dager, uten å røre alkohol. Hun var rastløs og hadde sterke meninger. Det opprørte henne at det alltid var snakk om «falne kvinner», men aldri om falne menn. Var det slik at menn ikke hadde noen ære å miste?

Da Maggie dro fra Ólafia for å finne arbeid, endte hun opp full på Jernbanetorget og ble nok en gang arrestert. Senere bodde hun hos Ólafia igjen. Denne gangen gikk det bedre, og hun strikket og holdt orden i den lille leiligheten. Hun takket Ólafia for at hun lot henne være fri: «Hadde De prøvd å stenge meg inne, da hadde jeg heller fart ut at vinduet enn blitt hos Dem», sa hun. Ólafia fikk skaffet henne tjeneste hos en familie på landet, som ble svært fornøyd med arbeidet hun gjorde. 

Nest etter Kristus

Mange fikk øynene opp for Olafia etter at hun ga ut boka si, og i årene som fulgte bevilget både Stortinget og kommunen henne penger. De kom til nytte for herberget, som trengte større plass. Bare de to første årene hadde de tatt mot 300 hjemløse kvinner.

Dermed flyttet de til Sagveien 28 i 1923. Ólafia var blitt sengeliggende, men venner gjorde alt de kunne for henne, før hun døde ved Meninghetssøsterhjemmet sommeren 1924. Islands regjering ville at kisten skulle føres til Reykjavik, hvor det ble begravelse fra domkirken på statens regning og med stort oppmøte.

Da fangene på Landsfengselet og arbeidshuset for kvinner i Oslo fikk høre at hun var død, gikk de ut i fengselsgården og gravde et blomsterbed på en haug til minnegrav. Ólafias venner samlet inn penger for å få reist en byste av henne. Den 26. juni 1930, på det islandske Alltingets 1000-årsdag, ble den avduket ved Vaterland skole. Kunstneren var Kristinn Pjetursson, og bysten står i dag i Vaterlandsparken på Grønland.

Ved avdukingen holdt fru sogneprest Fleischer en tale hvor hun sa om Ólafia: «Hun åpnet døren for dem som andre lukket den for. Hun hadde det lyttende øre, hun likesom kjente det på sig hvor det var noen som trengte hennes – nettopp hennes hjelp.» Prestefruen benyttet også anledningen til å fremme avholdssaken. Hun mente at alkohol var skyld i omtrent all elendigheten Ólafia hadde sett.

Ólafia Jóhannsdóttir er mindre kjent enn mange andre som er foreviget med skulptur i Oslo, men noen glemmer henne aldri. I 2003 samlet klubben «Islendinger i Oslo» inn penger til en pris for å markere 140-årsdagen for fødselen hennes. Olafiaprisen ble utdelt i Kulturkirken Jakob av Islands tidligere president, Vigdís Finnbogadóttir. Mottakeren var den norsk-pakistanske kvinnesakskvinnen Tahira, som bare sto fram med fornavn i media.

I Klassekampen er Ólafia blitt kalt «Nordens Mor Teresa». Maleren Christian Skredsvik, som også døde i 1924, dro det enda lengre og sa: «Nest etter Kristus, kjenner jeg ingen større enn Ólafia».

Kilder: Mirjam Devold (1930): «De ulykkeliges venn. Hennes livsbillede i enkle trekk», Thronsen & co, Ólafía Jóhannsdóttir (1916): «De Ulykkeligste», Alb. Cammermeyers forlag (sitatene i artikkelen er fra 1947-utgaven, der språket er modernisert), «Det gode menneske Olafia», artikkel av Erik Oluf Melvold i St. Hallvard 3/1994. Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 10/2024.

[FAKTA]

Ólafia Jóhannsdóttir (1863 –1924)

Født i Reykjavik på Island, der hun ble lærer, debattant og kvinnesakskvinne.

Omreisende foredragsholder med avholdsforeningen Hvite Bånd fra slutten av 1800-tallet.

Fra 1904 jobbet hun blant prostituerte og alkoholskadde i Oslo.

Grunnla Nanna Storjohanns Minde i 1912, et herberge for hjemløse unge kvinner i Oslo.

Utga boka «De ulykkeligste» (1916) om sitt arbeid.