De ulovlige må også ha legehjelp

Er du sjuk så er du sjuk. De som oppholder seg i Norge ulovlig må også ha lege. I ei gate i Oslo ligger virkelighetens «Valkyrien».

Mange fikk med seg dramaserien som gikk på NRK sist vinter, om den desperate legen Ravn (Sven Nordin) og dommedagsfantasten Leif (Pål Sverre Hagen). De to inngår en allianse, og etablerer en illegal klinikk på den nedlagte T-banestasjonen Valkyrien i Oslo. Klinikken tilbyr hjelp til dem som av ulike grunner må unngå kontakt med det offentlige helsevesenet.

Serien var fri fantasi. Men jeg fikk nylig høre om et «anonymt helsesenter» i Oslo, som hjelper mennesker uten papirer. Jeg ble umiddelbart nysgjerrig. En rekke spørsmål dukket opp i hodet mitt. Ikke minst ville jeg vite mer om denne problemstillingen, som jeg ikke hadde tenkt på tidligere.

I dagens nyhetsbilde hører vi ofte om asylsøkere som får avslag på søknaden og migranter som forsvinner «under jorda» før de i det hele tatt har registrert seg i Norge. Men hva skjer når mennesker som oppholder seg ulovlig blir sjuke?

Jeg ankommer en adresse i Oslo. Jeg møter Frode Eick i inngangen. Den daglige lederen viser meg straks rundt. På et helt vanlig legekontor med venterom, undersøkelsesrom og kontorer.

– Her holder vi åpent to ganger i uka og pasientene som oppsøker oss trenger ikke vise noen papirer, forteller han.

Helsesenteret for papirløse migranter driftes av Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo og Oslo Røde Kors. Helsetilbudet har vært i gang siden oktober 2009. Det startet i det små med én kveld i uka. Siden det åpnet, har det hatt 3800 pasienter.

Tiltaket ble satt i gang for å hjelpe dem som ikke får hjelp noe annet sted. En hovedvekt av menneskene som oppsøker senteret har fått endelig avslag på asylsøknaden.

– Vi har ikke kapasitet til så veldig mange flere enn de pasientene vi tar inn nå, cirka 900-1000 pasienter i året, sier Eick.

Uten de til sammen 170 frivillige som jobber her, hadde mennesker som trenger det stått uten et tilbud om helsehjelp.

– Det viktige for oss er at folk skal ha tilgang til helsehjelp, uansett hvilken situasjon de er i.

Nå har helsesenteret åpnet. Frode Eick følger meg ut til venterommet. Det har blitt fullt av pasienter. Jeg kommer ganske fort i kontakt med Murtaza Aqa Pegah (30). Hun er fra Iran, og forteller at hun har vært i Norge i 12 år.

– Jeg mangler oppholdstillatelse, men venter på en avgjørelse, sier hun.

Hun har med seg sønnen Ari (2) og sin mor, som er på besøk i Oslo.

– Dette er det eneste helsetilbudet for meg, forteller Murtaza videre.

Hun forteller at hun tidligere har slitt med panikkangst, men har fått mye hjelp av spesielt Røde Kors.

– Der er de alltid veldig positive. Hvis jeg mangler mat eller klær går jeg alltid dit.

Uten opphold eller inntekt får Murtaza bo hos barnefaren, selv om de ikke har et forhold lengre.

– Det siste mottaket jeg var på lå på Rognan, men det var ikke bra der. Altfor trangt, forteller hun.

Den iranske jenta er fortvilet over at hun ikke får barnehageplass til sønnen sin.

– Han er en veldig aktiv toåring, og vi bor i en liten leilighet. Han er veldig sosial og trenger å være sammen med andre barn, sier hun.

Hun har søkt flere ganger, men får bare beskjed om at gutten må være fylt fire år før han får plass.

Murtaza fikk Ari med en mann fra Irak. Om hun blir returnert til Iran vil ikke sønnen få oppholdstillatelse der, på grunn av farens nasjonalitet. Han vil i tillegg få en vanskelig oppvekst.

Den lille gutten sitter i barnekroken og leker. Han er blid og full av energi. Det er snart Murtazas nummer som ropes og jeg takker så mye for praten.

I dag skal hun bare fornye en resept. Hun er veldig fornøyd med helsetilbudet hun mottar her.

– Jeg har bare 10 kroner i lomma. Likevel kan jeg komme hit og få den hjelpen jeg trenger.

Frode Eick forteller at senteret kan holde det gående fordi det har to solide organisasjoner i ryggen. Dermed får de det de trenger til driften, selv uten øremerkede midler. Budsjettet er lite. Staben består av oppunder fire stillinger fordelt på seks personer.

– Vi er helt klart avhengig av de frivillige som jobber her gjennom året, sier Frode.

De består av sykepleiere, leger, psykologer, tannleger og miljøarbeidere.

Opptil to tredjedeler av dem som behandles her, er mennesker som har fått endelig avslag på asylsøknaden eller gått «under jorden».

– Men vi har også pasienter som har hatt opphold, og mistet retten av en eller annen grunn. I tillegg har vi en del rumenere og polakker som ikke har registrert seg i Norge, sier Eick.

Den daglige lederen mener helsetilbudet de gir burde være et statlig ansvar.

– Vi mener dette burde ligge utenfor de innvandringspolitiske reglene og retningene. At vi skiller mellom politikk og retten til å få helsehjelp. Det blir ikke gjort i dag. Vi blander de to tingene. Det blir feil. Grunnlaget i problemstillingen er tuftet på en feilforståelse. Det er ingen tall som viser til at flykninger kommer til Europa for helseproblemer eller trenger helsehjelp. At de har tilgang til lege for problemer med eksempelvis vorter eller menstruasjonen, gjør heller ikke at de blir, sier han.

Forskriftene bryter med menneskerettighetene, mener Eick. Han sier at han gjerne kan diskutere hvor grensene skal gå, men mener at alle burde ha tilgang til primærhelsetjenester uansett.

– Poenget er at alle mennesker har rett til helsehjelp, uansett hvilken sitasjon de befinner seg i, fastslår Eick.

Medarbeiderne her kommer noen ganger ekstra tett inn på noen pasienter. Frode forteller om en ung afghansk mann ha husker ekstra godt.

– Denne mannen var veldig dårlig og psykisk sjuk. Det var vel ganske klart at han ikke hadde noe grunn til asyl. Men han hadde rømt på grunn av dårlige familieforhold og en onkel som ville ta livet av ham. I tillegg var han blitt misbrukt. Han hadde god grunn til å flykte, men ikke ut fra de offisielle kriteriene for å få beskyttelse. Han levde på gata den perioden han var her, og kom jevnlig til psykolog. En dag kom han ikke lengre. Om han lever eller er dratt tilbake til Afghanistan vet vi ikke.

Eick sier at pasienter som har kommet fast over tid og plutselig forsvinner, er noe de tenker mye på.

– Vi undrer jo på hvor de er blitt av. Men vi er helsepersonell, og vi må fornøyd med å kunne hjelpe mennesker som trenger hjelp der de er nå. Så får vi bare håpe at de får hjelp der de kommer.

Helseplager er mange ting. Senteret fikk i gang tannhelsetilbud etter hvert.

– Det har vært et stort behov hos pasientene, og vi følte vi ikke fikk gitt noe tilbud på tannhelse. Så søkte vi Extrastiftelsen og fikk innvilget et treårig prosjekt derfra. Så nå har vi tannlege her hver onsdag, sier lederen fornøyd.

Personalet prøver å hjelpe samtlige pasienter, men noe kan de vanskelig tilby.

– Vi har våre begrensninger. Alt som har med spesialisthelsetjenesten går utenfor vår kompetanse, selv om vi har gynekolog her, forteller Eick.

I tillegg er det viktig for ham å understreke at helsesenteret ikke er en erstatning for legevakta, så ting som naturlig hører til der sendes dit.

– Hvis det kommer pasienter som har brukket noe, trenger røntgen, sårskift og lignende, blir de sendt til legevakt. I tillegg vil gravide kvinner og barn som trenger vaksine ha rett til oppfølging av helsestasjoner. Vi tar imot pasientene her, men formidler dem videre.

Samtlige pasienter her trenger egentlig mye mer enn bare helsehjelp.

– De kommer gjerne med hele livene sine. De trenger mat, de trenger klær og de trenger juridisk bistand. Dette kan vi ikke hjelpe dem med. Men vi prøver å gi dem informasjon om hvor de kan få denne hjelpen, uttrykker Frode.

Senteret har lagt vekt på å holde seg til helsetjenester i utvidet forstand, men de er ikke et velferdssenter.

– Vi tilbyr gruppesamlinger, vi har psykososiale tilbud, vi tilbyr noen å arbeide frivillig her, samt i Røde Kors og Kirkens Bymisjon.

Gruppa som oppsøker senteret fordi de sliter med psykiske problemer kan gi grunn til uro.

– Generelt sett har mange av dem traumatiske hendelser bak seg. Noen har fått bedre hjelp til å takle dem enn andre. De som ikke har fått så god hjelp har vi størst bekymring for. De kommer til psykolog her. Men siden tilbudet vårt passeres på frivillighet, har det sine begrensninger, sier Eick, og fortsetter:

– Disse menneskene trenger trygghet og stabilitet, noe helsesenteret ikke kan gi i tilstrekkelig grad. Det er veldig vanskelige rammer for mange, siden de psykologiske problemene er vevd inn i en vanskelig livssituasjon. Mange er blitt sjuke av det. Men vi prøver å være et sted de alltid kan komme til.

I møtet med pasientene prøver fagarbeiderne å hjelpe dem med det de kan gjøre selv for å forbedre hverdagen.

– Selv med en slik påkjenning kan regelmessighet være viktig. Å spise faste måltider, sove når det er natt, fysisk aktivitet og dyrke det sosiale nettverket er viktig.

Uteseksjonen i Oslo kommune er en tett samarbeidspartner til helsesenteret.

– De jobber ute på gata hver dag, og følger pasienter opp hit av og til.

Bakgrunnen for at helsesenteret holder til på en litt diskret adresse, er for pasientenes skyld.

– Vi ønsker å signalisere til pasientene at det skal være trygt å komme hit. Vi tør ikke gi noen garantier, men vi har ikke noe annet alternativ å gi dem. Senteret er synlig og kjent, men vi ønsker ikke å proklamere at vi er her.

Adressen hit er av den grunn ikke å finne på nettet. Men telefonnummer finnes, og opplysninger om veibeskrivelse gis på telefon.

I tillegg er senteret å finne i kommunens brosjyrer på ulike språk.

– Vi ønsker å være synlige for dem som trenger oss. Vi har jobbet mye de siste årene for å være mer synlige i gatemiljøet, melder Frode Eick.

Senteret opplever at pasientene som regel får være i fred.

– Noen er redde for å bli tatt når de reiser kollektivt. Hvis de ikke har kjøpt billett, eller ikke har råd til billett, kan de bli holdt igjen til politiet kommer. Da kan det bli ID-sjekk og oppfølging.

Det finnes eksempler fra Bergen hvor politiet også besøkte akuttovernattingen for slik ID-sjekk.

– Slikt gjør oss urolige, sier Eick.

– Husk at de ikke har den samme rettssikkerheten som vi har når de blir utsatt for ting. I tillegg finnes det eksempel på mennesker som er utsatt for vold, og som oppsøker politiet for å anmelde. Hvor de da risikerer å bli tatt og fraktet med til Trandum.

Generelt må vi ikke gjøre situasjonen verre enn den trenger å være for denne gruppen, fortsetter han.

– Vi ser jo at mange av de som kommer til oss lever fra dag til dag, noen time til time. Siden de har svært få rettigheter og lever i en veldig vanskelig situasjon, har de verken mulighet eller kapasitet til å ta et valg i livet. På den andre siden: Når noen har gått her over en periode og fått god hjelp, hender det at de velger frivillig retur eller har mer giv til å jobbe med saken sin videre.

Klokka nærmer seg fire. Mer personell er kommet på jobb. De gjør seg klar til å ta imot nye pasienter.

Skal det være et helsetilbud for «de ulovlige»? Frode Eick mener man bare gjør vondt verre med å ikke gjøre noe som helst.

– Vi må vekk fra den forståelsen at grunnleggende helsehjelp skal være noe du har opparbeidet deg rett til. Vi må arbeide ut fra menneskerettighetene.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo mai 2017.