De selger sex

Året er 2009, og forbudet mot å kjøpe sex skyller inn over prostitusjonspolitikken. I år fyller loven ti år. Hvordan rammer den personer som selger sex? I denne saken får du møte tre ulike mennesker med erfaring fra sexsalg.

«Hannah» og jeg drikker kaffe på en hipp kafé på Grünerløkka. Det spilles høy musikk i lokalet. Hannah er ikledd en sort cardigan og mønstret t-skjorte.

Ansiktet hennes er ramma inn av kortklipt, mørkt hår. Hannah er 30 år, ser mye på Netflix, går ofte turer, drar på konserter, tegner og drikker store kopper med te. To ganger i uka selger hun også sex.

– Det er viktig for meg å få fram at vi ikke er en gjeng med voldtatte horer. Sexarbeidere er i stand til å ta valg på lik linje med andre. Vi trenger ikke fordømmelse, vi trenger støtte, sier hun.

Hannah vil være anonym. Hun forteller at hun ikke vil bli nekta arbeid av en fremtidig arbeidsgiver. Hun vil ikke at huseieren skal kaste henne ut. Hannah vil ikke bli stigmatisert og hengt ut. Hannah har vært i bransjen i sju år, og sier hun er drittlei av folks mangel på kunnskap om salg av sex.

– Når ordet horekunde blir brukt, blir vi kalt horer. Da kaller du meg hore, som også er det mest brukte skjellsordet i skolegården. Vi er mennesker. Det er ingen som tjener noe på å omtale oss på den måten, slår hun fast.

Denne dagen har Hannah en avtale på kvelden. Hun har en annonse liggende ute, og har blitt kontakta på nett. Tidligere hadde hun en nettside hvor hun skreiv om erfaringer og livet som sexarbeider, men den ble gjentatte ganger tatt ned etter masserapporteringer.

– Nettsiden min fikk over 500 rapporteringer på 24 timer. Jeg har en mistanke om at radikalfeministene gikk sammen om å rapportere den.

Uten nettsiden, med kun vanlig annonsering, får hun mellom ti og tjue henvendelser daglig. Omkring én av dem er seriøse kunder. Hannah sjekker alltid opp bakgrunnen til de nye kundene før hun treffer dem. Googler navnet, sjekker opp Facebook- og LinkedIn-profil.

Hun har flere faste kunder, men mannen hun skal treffe i kveld er ny. Planen er at de skal møtes over et glass vin på en bar for å se om det er en god match. Han betaler. Om det virker lovende, blir Hannah med ham hjem. Da må han legge mer penger på bordet. Det hører ut som hvilken som helst annen date, bortsett fra pengeutvekslinga.

– Jeg tar alltid cash, og jeg teller pengene foran kunden. Jeg har aldri opplevd ikke å få betalt, muligens fordi jeg er så kresen på kundene mine, sier hun.

Hannah er klar over privilegiet hun har. Hun veit at andre kan stå i en vanskeligere situasjon enn henne fordi de ikke kan velge annet arbeid. Mennesker som kanskje overskrider egne grenser, mot litt ekstra penger.

– Jeg er hvit, har alternativer og kan ta meg råd til å være selektiv i valg av kunder. Jeg tror ikke et øyeblikk at alle har det sånn som meg. Det er forskjell på meg og en som står på gata aleine og selger sex for å overleve, understreker hun.

Hannah sier at hun ikke trenger å selge sex. I sju år har hun valgt å selge sex i stedet for å arbeide i en mer konvensjonell jobb. Tidligere har hun jobba som renholder og på gatekjøkken. Det var ikke noe for henne. På grunn av en muskel- og leddsykdom, er det vanskelig for Hannah å arbeide normalt.

– De dagene jeg har energi, kan jeg jobbe i to timer og tjene 5000 kr. Minimal innsats, maks utbytte. Jeg velger å selge sex fordi det er det beste alternativet for meg, sier hun.

«Sofia» (23) har en annen historie. Vi møtes en solfylt dag i Oslo. Hun hilser på meg med fast håndtrykk og rak rygg, før hun setter seg ned. Sofia forteller at hun er livredd for å bli gjenkjent av en mann. Mannen som tidligere var halliken hennes. Mannen som låste henne inne og tvang henne ut i prostitusjon. Mannen hun rømte fra. Derfor vil hun være anonym.

– Jeg var bare 18 år gammel da jeg først blei manipulert av en hallik. Drømmen om å reise til utlandet for å jobbe, endte med prostitusjon.

Sofia forteller at hun har vært offer for menneskehandel to ganger. Hendene hennes skjelver når vi kommer inn på bakgrunnen hennes. Tårene triller nedover kinnet. Den utadvendte og pratsomme jenta med «bad ass»-framtoning, synker litt sammen.

Hun forteller at hun har utvikla posttraumatisk stresslidelse (PTSD), og psyken styrer hverdagen. Hun ville gjerne valgt en «normal» jobb, men hun klarer ikke komme ut av prostitusjonen. Traumer, dårlig konsentrasjon og forestillingen om at prostitusjon er det eneste hun er flink til, stopper henne.

– Ingen i den bransjen har det bra psykisk. Ingen normale folk selger sex. Du må være psykisk skada på en eller annen måte, sier hun.

Sofia kaller seg luksus-eskorte. Hun har kommet seg vekk fra hallikene, men den psykiske terroren sitter fortsatt i kroppen. Hun blei nedbrutt så kraftig psykisk, at det eneste som betydde noe var å gjøre halliken fornøyd. Den dag i dag kan hun ta seg sjøl i å tenke på den første halliken og håpe at han er stolt av henne.

Hun forteller at hun ivrer etter å være den beste eskorten. Det beste hun veit er at kunden forteller henne hvor flink hun er. Anerkjennelsen gir et selvtillitsboost som hjelper henne inn i en periode hvor hun orker å jobbe mye. Psyken styrer hvor mange kunder hun har. For henne er det viktig å være en «perfekt eskorte» når hun møter en kunde.

– Jeg kan forberede meg på møte med en kunde i timevis. Jeg vasker hele leiligheten, tenner duftlys og sminker meg omhyggelig. Det er det kundene mine krever. De ønsker seg noe helt annet enn kona de har hjemme.

Sofia forklarer at hun kun tar «incalls», det betyr at kunden kommer hjem til henne. Her føler hun seg tryggest. Hjemme veit hun hvor hun har peppersprayen og voldsalarmen. Hun veit at det ikke er noen andre i leiligheten. Da hun tidligere jobba fra hotell, kjente hun seg ikke trygg nok.

Sofia forteller at utleieren hennes ikke veit at hun selger sex i boligen. Han kan bli anmeldt for hallikvirksomhet om politiet finner det ut. Hallikbestemmelsene handler om å straffe den som fremmer andres prostitusjon, eller leier ut lokaler som blir brukt til prostitusjon.

Mens Sofia blei tvunget inn i prostitusjon i Norge, var det annerledes for Hannah. Hennes første erfaring med sexsalg var da hun fikk tusen kroner for å se en mann runke på web-kamera. Hun kjente hvor lett det var, og flytta sexsalget til den fysiske virkeligheten. De møttes i en bil, da fikk hun mer penger.

I løpet av Hannahs sju år i bransjen har hun jobba på strippeklubb og bordell, vært eskorte og «sugarbaby». Hun sier at før hun kontakta bordellet, dreiv hun med research på sexarbeid i tre år. På den tida bodde hun i Australia og jobba som stripper.

– Jeg har aldri følt meg så trygg som da jeg jobba på bordell. Det var en så stor sikkerhet for meg at jeg kunne jobbe sammen med andre, forteller hun.

Hun forklarer at bordellet fungerte på en måte som en liten fagforening, der de kunne snakke med hverandre om erfaringer og dele kunnskap. På bakrommet satt folk og hekla, så på serier, studerte, og hørte på musikk. Bordellet hadde kameraer ved inngangen, en resepsjon, tilgang på kondomer, telefon og dusj på rommet.

Når en ny kunde kom inn i resepsjonen, gikk de ansatte bort og hilste på. Kunden forklarte ønskene sine, og bordellet fant en som kunne være en god match. Hannah kunne velge sjøl hvilke kunder hun ville ha.

– For meg var god kommunikasjon viktig. Om de lukta øl eller om fingerneglene var skitne, blei det et nei fra meg. Jeg brukte magefølelsen, og var ikke snau med å avslå kunder.

– Tok eierne av bordellet mye av pengene du tjente?

– Jeg synes ikke de tok mye av pengene, gitt hva de tilbød meg. Jeg slapp markedsføring, telefonsamtaler og drit. I dag er jeg aleine på jobb hele tida, og må svare på alle slags henvendelser.

Hannah tar kun såkalte «outcalls», og møter kunden på hotell eller hjemme hos dem. Hun kan ikke ta med kunden hjem til seg sjøl, fordi hun leier et rom i kollektiv. Om politiet får tips om at Hannah selger sex fra denne boligen, kan utleieren bli anmeldt for hallikvirksomhet, jamfør hallikparagrafen.

– Selv en taxisjåfør kan ansees som halliken min. Det er jo helt sjukt! Jeg kan ikke komme meg trygt hjem fra en «outcall» med taxi, sier Hannah.

Bjørg Norli er leder for Pro Sentret, som er et kompetansesenter og hjelpetilbud for personer med erfaring fra å selge eller bytte sex, i regi av Oslo kommune.

Norli mener at dagens hallikbestemmelse er så vid at den kan ramme mange som, med eller uten fortjeneste, bistår personer som selger sex, dersom man vurderer at det bidrar til å fremme prostitusjon. Samtidig er sexkjøpsloven bare en liten del av det som påvirker hvordan personer som selger sex har det i dag, forteller hun.

– Etter mitt skjønn så går dagens ulike måter å regulere prostitusjonen på hardest ut over de som selger seksuelle tjenester. I dag står ulike lover, reguleringer og innsatser på feltet i motsetning til hverandre. Det er fordi man ikke har hatt en helhetlig tilnærming til prostitusjon som samfunnsfenomen. Det er ingen enkel løsning på dette, men jeg tror en avkriminalisering av prostitusjon, uten spesifikke modeller, ville passa best for personer som selger sex i dag, sier hun.

Luksuseskorten, Sofia, vil ikke at sexkjøp skal bli legalisert. Da mister hun all makt. Hun forklarer at hun bruker sexkjøpsloven som beskyttelse mot kunden, i tillegg til voldsalarmen og peppersprayen.

– Takk Gud for sexkjøpsloven. Den bruker jeg som maktmiddel om kunden er ubehagelig. Det er han som gjør noe ulovlig, ikke jeg. Jeg bruker loven for alt den er verdt, sier hun.

Sofia sier også at hun hater ordet sexarbeider. Hun vil heller bli kalt hore enn at prostitusjon skal kalles «arbeid». Hun vil heller ikke skatte av pengene hun får for å selge sex. Sofia sier at når hun setter livet på spill for hver kunde hun møter, skal hun faen meg beholde pengene sjøl.

Sofia er ekstremt opptatt av at vi ikke lukker øynene for menneskehandel. Hun mener at menneskehandel er mye mer utbredt enn folk flest er klar over. Menneskehandel er når noen tvinger et annet menneske inn i prostitusjon, arbeid, tigging eller liknende, ved bruk av vold, trusler, eller misbruker mennesker i sårbare situasjoner.

– Om halliken min slo meg, gjorde det ikke noe. Jeg har aldri vært redd for fysisk vold. Det jeg blei utsatt for psykisk, var mye verre. Han manipulerte meg så mye at jeg fortsatt tenker på ham og håper han er stolt av meg.

John Magnus Brekken Løkenflaen er leder for Seksjon for etterforskning av organisert kriminalitet i Oslo politidistrikt. Han forteller at i over halvparten av anmeldte menneskehandelssaker i Oslo politidistrikt i 2018, var utnyttelse til prostitusjon et tema. Men året før blei 43 av 44 saker om menneskehandel på landsbasis henlagt. Det går fram av «Rapport fra Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel».

– Alle henleggelsene fikk en del oppmerksomhet, med god grunn. Det viser hvor komplekst og vanskelig dette feltet er. Det skal veldig mye til for å ta ut en tiltale for brudd på menneskehandelparagrafen. Menneskehandel er en meget alvorlig handling som er vanskelig å etterforske, sier han.

Løkenflaen forklarer videre at flere av sakene som blei anmeldt i 2017, hadde skjedd flere år tilbake i tid. En del tekniske og taktiske bevis finnes ikke lengre, noe som gjør politiets etterforskning vanskeligere.

Løkenflaen sier også at flere av ofrene har en kulturell bakgrunn fra andre land enn Norge. Det kan også komplisere. Flere mangler tillit til politiet, fordi de er vant til at politiet oppfører seg annerledes i hjemlandene.

– Vi er mye ute i byen og jobber hardt for å få jentenes tillit. Vi forteller om interesseorganisasjoner og hjelpetiltak, slik at de som trenger det veit hvor de kan gå. I tillegg er det viktig at jentene veit at de kan komme til politiet og fortelle sin historie. Ofrene for menneskehandel trenger et storsamfunn som bryr seg, understreker han.

Fransiskushjelpens Sykepleie på hjul kjører rundt i Oslos gater. De møter byens rusavhengige og personer som selger sex, daglig. Gunnar Thingnes er fagansvarlig og forteller at de i dag møter færre personer som selger sex på gata nå enn da han starta i jobben i 2013. Han sier at den gangen var det også norske kvinner i rusmiljøet som solgte sex på gata. Det ser han lite til i dag.

– For noen år siden møtte vi flere kvinner fra rusmiljøet som solgte sex på gata. Nå ser vi først og fremst kvinner fra Øst-Europa, og jeg tror de tenker lite på sexkjøpsloven.

Thingnes forteller videre at han veit at det foregår bytte av dop mot seksuelle tjenester i rusmiljøet. Sjukepleieren forteller om en episode hvor Sykepleie på hjul er hjemme hos en eldre mann, og det dukka opp en yngre rusa kvinne.

– Sånne sammensetninger får oss til å tenke at det byttes tjenester. Eller når folk ringer oss for å få reint utstyr, så blir en ung jente i rusmiljøet kjørt av en eldre mann, forklarer Thingnes.

26 år gamle «Adrian» jobber til daglig i helsevesenet. Han har solgt seksuelle tjenester siden 2012, og håper på en avkriminalisering av sexkjøp. Han forteller at han aldri tar «incalls» i frykt for å bli kasta ut av hjemmet sitt.

– Jeg tror det blir lettere å anmelde voldelige kunder om sexkjøp blir avkriminalisert. I hvert fall hvis hallikparagrafen blir endra på. Det er kjempeskummelt at den kan brukes for å kaste deg ut av leiligheten din. Adrian begynte å tilby seksuelle tjenester gjennom skeive datingsider. Da blei han kontakta av menn som ville betale for sex.

– Jeg hadde dårlig råd på den tida, så jeg sa ja. Det var helt ok. Jeg hadde en del seksuell erfaring, særlig med eldre menn. Mye av den tilfeldige sexen jeg hadde hatt tidligere var dårlig, så jeg kunne like gjerne få betalt for det, sier han.

Adrian forteller at det er vanlig i det skeive miljøet å selge sex. Da Adrian begynte å selge sex, sleit han psykisk og fysisk. Han hadde ingen utdanning, og tenkte det var bedre å jobbe et par timer og tjene godt, enn å stå på beina hele dagen for å tjene en slikk og ingenting. Møtene med kundene varte ofte ikke lengre enn en halvtime.

– Sexsalg var hovedinntekta mi før jeg begynte å studere. Jeg hadde alt fra to til seks kunder i uka. Da fikk jeg mellom 1000 og 1500 kr per kunde.

Møtene mellom Adrian og kunden skjedde helst hjemme hos kunden eller i en lånt leilighet.

– Jeg tilbød aldri «boyfriend-experience» med vindrikking og kos. Det var rett på, «tøm og røm». Jeg har aldri opplevd at det hele tok mer enn 45 minutter.

Adrian mener at de som selger sex, er redde for å komme i kontakt med politiet, inkludert ham sjøl. Derfor har han flere ganger gått med på ting han ikke synes er greit.

– Jeg vil ikke ringe politiet om kunden er ekkel eller ikke betaler. Det er ikke verdt det, med mindre kunden prøver å drepe meg. Den beste måten å beskytte meg sjøl mot kunden, er bare å bli med på kundens krav. Hvis ikke, kan situasjonen eskalere.

Adrian har aldri hatt lyst til å anmelde noen av kundene. Likevel skulle han ønske han hadde hatt større mulighet til å kreve ekte navn og adresse av dem. Da kunne han fortalt venner hvor han dro med kundene, for å være på den sikre siden.

– Da kunne jeg sagt «kom og hent meg om jeg ikke er tilbake innen én time». Hvis ramma rundt sexsalget hadde vært tryggere, hadde jeg satt tydeligere grenser og kunne unngått situasjoner hvor jeg går med på ting jeg ikke er komfortabel med, sier 26-åringen.

Jobben i helsevesenet tar i dag opp det meste av hverdagen til Adrian. Han selger ikke sex så ofte lenger, fordi han ikke trenger pengene. Men hvis han kommer i snakk med noen han synes er hyggelige og ålreite, kan det hende han tar godt betalt for massasje med «happy ending». Adrian sier han verken har veldig gode eller dårlige følelser rundt det å ha solgt sex. For ham kan det være lærerikt og tidvis veldig hyggelig.

– Det er annerledes å selge sex når det haster å få penger enn når livet mitt er mer avslappa. Jeg er glad for at jeg har hatt erfaringa. Og jeg er glad for at jeg ikke må selge sex for å tjene penger.

I dag bor han sammen med kjæresten. Adrian er engasjert, og brenner for at sexarbeidere skal få bedre forhold. Han er lei av den polariserte debatten og mener det er umulig å si noe kritisk om salg av sex uten at det blir misbrukt av prostitusjonsmotstandere. Da refererer han spesielt til kvinnebevegelsen, som kjemper for å opprettholde forbudet mot kjøp av sex.

– Om slike som jeg skal mene noe om kjøp og salg av sex, så må jeg framstille det positivt. Det presser meg og andre inn i en situasjon hvor vi ikke tør å snakke om også de vanskelige sidene ved å selge sex. Det får oss til ikke å ville snakke i den offentlige debatten, sier han.

30 år gamle Hannah gir radikalfeminister skylda for de dagene hun ikke trives som sexarbeider. Hun skulle ønske det var mindre moral og ideologi og at man heller diskuterer hvordan man kan øke støtten, få bedre kunnskap, hjelpetiltak og flere exitprogrammer for mennesker som vil ut.

– Ni av ti dager trives jeg med å selge sex. Den siste dagen er det radikalfeminister som gjør at jeg får lyst til å spy galle. Hvorfor snakker de på vegne av oss? Vi kan snakke sjøl. Ingenting om oss – uten oss!

I samarbeid med PION arbeider Hannah med en rapport. Denne skal kartlegge sexarbeideres erfaringer med vold, sosiale nettverk, tillit og opplevelser med offentlige institusjoner. Hun forteller at det er flere som er mer redd for radikalfeministene enn voldelige kunder.

– Jeg har opplevd å bli skjelt ut av enkelte radikale feminister. Jeg får høre at det går utover andre kvinner når jeg selger sex, at det er usolidarisk. Jeg sliter med å forstå logikken i det, sier hun undrende.

Astrid Renland er daglig leder for PION – sexarbeidernes interesseorganisasjon. Hun mener frykten for å bli forfulgt av politiet er en mulig forklaring på hvorfor personer som selger sex holder seg unna politiet.

– Sexarbeidere blir mål og middel for politiets arbeid i jakta på illegale kunder. De utgir seg for å være kunder og møter opp hos sexarbeiderne og kaster dem ut av hjemmene sine, etter hallikparagrafen.

Løkenflaen forteller at dette er en praksis politiets Menneskehandelsavsnitt ikke benytter, og han er heller ikke kjent med at andre bruker denne metodikken.

– Det er ikke sånn vi opererer, vi er avhengige av et godt samarbeid med de personene som selger sex. Det går ikke an å lure dem med den ene hånda, da blir det vanskelig å skaffe tillit. Sexsalg er jo lovlig, og vi er nødt til å være i kontakt med dem for å avdekke menneskehandel, sier seksjonslederen.

Renland forteller at flere personer som selger sex er i landet ulovlig, og er redde for politiet og utkastelse av Norge. Utvisning fra Norge kan få konsekvenser for opphold til andre Schengen-land. For dem som blir kasta ut av egne hjem, er det vanskelig å finne seg et nytt sted å bo. Dette kan gjøre sexarbeiderne avhengig av kriminelle miljøer, ifølge Renland.

– De kriminelle kan tjene grovt på å leie ut til sexarbeidere. Kriminelle som er villige til å ta risikoen ved å leie ut bolig til personer som selger sex. De veit at sexarbeiderne har vansker med å skaffe seg et sted å bo, og det utnytter de, forteller hun.

Renland forteller at i 1999, da sexkjøpsloven blei innført i Sverige, blei det hevda at den var en strategi i likestillingsarbeidet. I Norge skulle forbudet ha som målsetting å bekjempe internasjonal organisert kriminalitet og menneskehandel.

Renland mener at i både i Sverige og Norge har personer som selger sex fått en offerposisjon, men at konsekvensene av forbudet har satt dem i en mer utrygg situasjon. For eksempel opplever en del sexarbeidere som jobber utendørs at kundene krever å kjøre langt vekk for å ikke å bli tatt.

Nå må sexarbeiderne ta ansvar og beskytte kunden fra politiet. Det betyr at om en sexarbeider står på gata og en kunde kommer kjørende, må sexarbeideren hoppe inn i bilen så raskt som mulig – før politiet ser det. Da har man kortere tid på å vurdere om dette er en kunde man vil sette seg aleine i bilen med.

Rapporten som PION skal gi ut til sommeren har samla inn svar fra rundt 70 sexarbeidere. I undersøkelsen var følgende spørsmål: «Om du opplever vold, hvem kontakter du først?» I følge Hannah var det omtrent ingen som svarte «politiet». De kontakter en annen som selger sex.

– Vi trodde det bare var de utenlandske som var redde for politiet. Det viser seg at flesteparten av de norske har like liten tillit til politiet. Hvorfor statistikken viser at vold mot sexarbeidere har gått ned? Jo, det er jo fordi ingen vil anmelde, sukker Hannah.

Løkenflaen er av en annen oppfatning. Han jobber spesielt retta mot menneskehandel, men prostitusjon er ofte et tema.

– Et godt eksempel på at flere har tillit til politiet, er når vi hører om ran av personer som selger sex. Det er noe man kan anta at skjer, men når politiet får vite om det, tyder det på at de som selger sex har en viss tillit til oss. Eksempelvis ved at de forteller om hendelser og at de ønsker at politiet engasjerer seg på deres vegne. Hvis du kommer til oss med en historie, så kommer vi til å møte deg med respekt, men vi er også nødt til å stille oss objektive, forklarer han.

Olav Lægdene er leder for Kirkens Bymisjons hjelpetiltak Nadheim. Senteret er for mennesker som selger eller har solgt sex. Han forteller at de har en liste hvor folk kan skrive opp kunder som er voldelige, eller som ikke betaler. Han mener at et stort problem i tillegg til volden, er diskrimineringa og stigmaet sexarbeiderne blir utsatt for.

– Her på Nadheim er vi opptatt av at folk ikke skal gjøres om til offer. Mange sitter i en sårbar situasjon, men flere jeg har møtt her er de flotteste, sterkeste menneskene jeg har møtt i mitt liv. De har sjøl tatt valget om å selge sex.

På Nadheim har de satt sammen et brukerråd med personer som har vært eller er i prostitusjon. Brukerrådet møtes og diskuterer problemer og utfordringer. Lægdene forteller at brukerrådet er spesielt opptatt av vold og diskriminering. Noen blir utsatt for vold fra kunder, andre er utsatt for vold fordi de oppholder seg i gatebildet nattestid.

Norli fra Pro Sentret forteller at flere personer som selger sex fra gata oppgir at de i økende grad utsettes for uønska oppmerksomhet fra forbipasserende, som kroppskrenkelser og skjellsord. Personer i prostitusjon har alltid vært voldsutsatt, og de har ikke blitt noe mindre voldsutsatt etter sexkjøpsloven.

23 år gamle Sofia forteller at hun ikke har vært redd for fysisk vold fra kunder, eller for å anmelde til politiet. For henne er det viktig ikke å vise det minste tegn til svakhet. Med en gang du viser det, har kunden vunnet.

– Jeg er bitch ass crazy, liksom! Kunden kødder faen ikke med meg, og jeg er sjeldent redd. Vi som er i prostitusjon har ikke hatt et normalt liv med normale relasjoner. Vi har vært i utnyttelsessituasjoner med fysisk og psykisk vold, avslutter hun.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo juli 2019.