De ordene endret alt

Morten Sommerbakk (50), musiker

La meg fortelle deg om de viktigste ordene i mitt liv, ordene som endret alt. De gjorde meg rusfri. Men først må jeg fortelle litt om hvem jeg er.

Jeg vokste opp i Bergen. Jeg var veldig vill og ustyrlig som liten, laget mye bråk og slikt. I dag har jeg diagnosen ADHD. På den tiden var det jo ikke snakk om slike ting. Jeg var bare en vanskelig unge, rett og slett. Senere ble jeg pønker. Bandet mitt het Tause Tystere. Vi fikk navnet vårt av bassisten i pønkbandet Alle Tiders Duster. Det var han som lærte meg å spille bass. Det var en del rus i musikkmiljøet, men jeg holdt meg unna.

Det var ikke før jeg ble yrkesmilitær at jeg prøvde narkotika.

Som 19-åring vervet jeg meg til Sjøforsvaret. En dag kalte sjefen min meg inn på kontoret sitt for å ta en prat. Inne på kontoret hans sa han at jeg måtte jo være en røyker. Altså en som røykte cannabis. Så spurte han om vi skulle ta en joint sammen. Det var første gangen jeg prøvde narkotika. Det var selvfølgelig ene og alene mitt ansvar at jeg gjorde det, men det var ikke så enkelt å si nei. Jeg var redd for at et nei fra meg ville gjøre at han fikk panikk, og det kunne være kroken på døra for karrieren min. Så jeg sa ja.

Jeg gjorde det stort de neste årene. Fikk en god stilling, giftet meg og hadde mange venner, men en kveld ble jeg og noen andre tatt for cannabisbruk. De neste årene raste alt sammen, litt etter litt. De andre på arbeidsplassen mistet tilliten til meg. Vennene trakk seg unna. Jeg fikk trøbbel på hjemmebane, og ble skilt. Da jeg sluttet i jobben, følte jeg meg helt fortapt. Jeg hadde ikke noe igjen. De eneste folkene jeg kjente, var pønkerkompisene fra gamle dager, så jeg oppsøkte dem.

Det hadde ikke gått så bra med ungdomsvennene mine: De fleste hadde gått videre til tyngre stoffer. Jeg hengte meg på. Der og da tenkte jeg at det ikke fantes noen annen fremtid uansett. Jeg hadde jo rotet til alt.

Det finnes mange typer narkomane, ikke bare dem som går rundt med knekk i knærne, helt i sin egen verden. Se bare på musikk- og treningsmiljøet, der er amfetamin langt mer utbredt enn mange tror. Heroin er «siste stopp», noe man går over til når man er sliten. På 80-tallet var det ikke så mye heroin i Bergen, men til gjengjeld hadde vi mye amfetamin. Vestlandsbyene har alltid vært veldig isolerte. Det gjorde at billig amfetamin kunne selges dyrt vestpå, så en vanlig heroinist på Østlandet kunne fort finansiere noen ukers heroinforbruk ved å ta en kjapp tur med billig amfetamin i sekken.

Jeg husker godt den første gangen jeg prøvde amfetamin. Kompisene mine ble helt elleville av det. Jeg, derimot, fikk en underlig ro i kroppen. Jeg hadde aldri vært så rolig før i hele mitt liv. De andre ville fly på byen og herje, mens jeg sneik meg unna og satte meg til for å lese en god bok i stedet. Før det hadde jeg ikke klart å lese et helt Donald-blad en gang! I dag vet vi jo at det gjerne er slik folk med ADHD reagerer på amfetamin, men den gangen trodde jeg bare at jeg var veldig hardfør. Derfor brukte jeg gjerne tre til fire ganger så mye stoff som kompisene mine, i håp om at det ville få meg på samme nivå som dem. «Morten Aldrinok», kalte de meg. Jeg ble fort kjent for å tåle veldig mye.

Jeg har brukt 28 år av livet mitt på å ruse meg. Nå har jeg vært nykter i to år, men veien hit har vært lang og kronglete. Jeg har blitt rusfri flere ganger, for å så gå på en smell igjen kort tid senere. Hver gang jeg sprakk, følte jeg at jeg sank dypere og dypere ned i min egen depresjon. Jeg var blitt diagnostisert som bipolar og følte meg avskrevet av alle. Skammen over å ha mislyktes gjorde at jeg isolerte meg fra omverdenen. Jeg utviklet psykoser, og ble paranoid.

I en periode bodde jeg hjemme hos min mor. Der satt jeg alene i kjelleren hennes, uten noen å snakke med. Det var så stille at jeg kunne høre henne snakke i telefonen i etasjen over; hun skrøt av at jeg var så flink og at jeg hadde det så bra. Slik var det med folk flest. De så bare at jeg var rusfri, men de plukket ikke opp at jeg var fullstendig alene. Andre folk hadde vanlige ting å snakke om, som hus, jobb og unger. Jeg hadde ikke noe å fortelle. Jeg husker at tenkte at jeg egentlig hadde det bedre som narkoman enn som ensom streiting. «Du må finne på noe å drive med» sa alle, men etter så mange år er man så nedbrutt at man ikke bare kan kaste seg ut i en hobby. Man trenger hjelp. Ellers er det fort gjort å tenke at dårlig selskap er bedre enn ikke noe selskap.

Slik fortsatte det lenge.

Så kom dagen da livet begynte å endre seg. Jeg var rundt 35 år. Jeg var på et opphold i Sverige for å bli rusfri – igjen. Jeg hadde holdt meg nykter i seks måneder, men så dukket det opp et tilbud. Da sprakk jeg på nytt. Dagen etterpå satt jeg og strigråt på kontoret til psykologen min. «Hvorfor sitter du her og tuter», spurte han. Jeg fortalte hvorfor, men han skjønte ikke hva problemet mitt var. «Hvor mange ganger har du ruset deg i år», spurte han meg videre. «Én gang», sa jeg. «Og hvor ofte var du ruset i fjor?» «Hver eneste dag». Da fikk jeg streng beskjed om å slutte å grine først som sist, og heller være glad for alt jeg faktisk hadde klart å oppnå.

Psykologen hadde helt rett. Ordene hans endret hvordan jeg så på meg selv. Jeg begynte å bli stolt av meg selv, og det jeg hadde fått til. Rusen forsvant ikke, men det kunne gå stadig lengre tid mellom hver gang. For fem-seks år siden sluttet jeg å oppsøke rusmiljøet.

Jeg har alltid vært glad i musikk. Det var det som gjorde at jeg for tre år siden startet bandet Gatens Evangelium, sammen med noen andre folk som var i samme situasjon som meg. Med oss hadde vi en musikkterapeut. Sammen begynte vi å spille konserter, holde foredrag og slike ting. Jeg kunne ha en sprekk i ny og ne, men bandet ga meg noe å gå tilbake til. Det var så gøy å holde på med musikken og å snakke med folk om ruspolitikk og slikt at jeg sakte, men sikkert sluttet å tenke på rus. Det forsvant liksom bare, midt oppi alt det andre. Jeg hadde ikke tid til rus lenger; det var så mye annet jeg ville drive med i stedet, ting jeg var stolt av.

Bandet betyr alt. Låtene er en form for egenterapi. Like viktig er det å få henge sammen med andre i samme situasjon som meg. De ønsker seg også et liv i rusfrihet. Dessuten får vi reise rundt og fortelle historiene våre på en ny måte. Det hender at folk kommer til meg og takker meg for at musikken og tekstene våre hjalp dem gjennom vanskelige perioder. Da føler jeg at jeg har en verdi som menneske.

Det var ikke så enkelt å skulle starte et helt nytt liv etter 28 år i rusmiljøet. Jeg husker godt hvordan Nav forsøkte å plassere meg på rett hylle. De spurte meg om hva jeg ville bruke livet mitt til. Jeg begynte å fortelle om musikken og foredragene, og at jeg hadde en drøm om å vie livet mitt til dette. Jeg hadde tidligere jobbet som kokk, men hadde ikke lenger fysikken eller hodet til å takle den arbeidshverdagen. Da fikk jeg streng beskjed om å legge fra med disse dagdrømmene – ingen kunne leve av det i Norge, sa de. Jeg fortalte om folk som faktisk kunne gjøre dette som fulltidsjobb, men de ville ikke lytte. De skulle bare ha meg rett i jobb med én gang. Oppgitt lente jeg meg fremover og sa: «dette er litt pinlig, men jeg har én annen drøm. Jeg vil bli lege». Da fikk pipen en annen lyd og det var ikke måte på hva slags opplegg de skulle sette i gang. Da sa jeg takk for i dag og gikk hjem. En gammel narkoman som lege – hvor teit kan man bli? Senere holdt jeg faktisk et foredrag for nettopp Nav sentralt, og de ble like oppgitte som meg.

I dag er jeg uføretrygdet. Det var ikke det jeg drømte om da jeg var ung, men jeg har måttet erkjenne at jeg ennå ikke er helt rustet for en vanlig jobb. Det er i hvert fall det staten mener. Jeg må bare innse at jeg ikke er like frisk i hodet som vanlige folk. Rusen har påvirket meg. Men så lenge jeg er klar over – og åpen om – mine begrensninger, tror jeg at jeg kan få til mye.

Som uføretrygdet har jeg ikke så mye å bidra med, i form av skattepenger eller slikt. Tro det eller ei, men jeg vil bidra til samfunnet! De vil de fleste! Hvis du ikke bidrar føler du seg som en parasitt, som en kvise på samfunnets rumpe. Det er den verste følelsen som finnes. Derfor bruker jeg tiden nå til å spille med bandet og å fortelle min historie til alle som vil høre. Jeg bidrar, slik jeg kan best akkurat nå. Du kan si mye om staten Norge, men i det minste blir du fanget opp om du faller utenfor. Jeg tror ikke folk flest vet hvor utrolig heldige vi er her i landet.

Det er ikke fritt for at jeg gjør meg noen betraktninger om hvordan samfunnet behandler narkomane når jeg sitter midt oppi det selv. Først vil jeg gi følgende råd: Si aldri til en som sprekker at du er skuffet. Si heller at du er stolt over hva de faktisk har fått til så langt. De skammer seg nok fra før.

Det andre er at det ikke er så vanskelig å bli rusfri, men det er vanskelig å forbli rusfri. Hvis du kan fylle livet med ting som gjør deg glad, så har du en mye bedre sjanse. Selv opplevde jeg at suget etter rus gradvis forsvant etter hvert som jeg fikk andre ting å holde på med.

Du finner ikke meningen med livet ved å sitte alene i en kjeller mens du kjemper mot abstinensene. Du må møte andre, finne noe å glede seg over. Så kan du heller gradvis begynne å løse de problemene du måtte ha på andre områder. Men først må du ha et grunnlag, noe som gir trygghet og mestringsfølelse, slik at du føler at du står på trygg grunn. Uten slike holdepunkt er det kort vei tilbake igjen til rusen hvis du sprekker.

Og: Ikke stress så mye med å få folk ut igjen i jobb som det aller første. Finn noe de liker, noe som gir dem selvrespekt og verdi. Bruk det som et utgangspunkt for alt det andre. Slipp folk løs. La dem mestre de tingene de trives med. La dem få det godt i livet, og ha noe å gjøre som er verdifullt.

Nå har jeg vært nykter i to år. Jeg treffer fremdeles gamle kjenninger, men alle vet at jeg har sluttet med rus. Det sier jeg gjerne til alle jeg møter. Det er mange som mener at du ikke bør legge listen så høyt, men kjøss meg i ræven: Jeg legger listen akkurat så høyt som jeg selv vil. Da har jeg noe å strekke meg etter. Folk sier så mye dumt. «Ta aldri gleden på forskudd», sier de også. Jeg synes at du alltid skal ta gleden på forskudd. Da får du den i det minste én gang, uansett hva som skjer!

Foto og fortalt til Petter Lønningen. Fra =Oslos julebok 2017.