De glemte slavene

I over 500 år holdt kirken og adelen slaver i hjertet av Europa. Sterke krefter jobber den dag i dag for at historien om det romske slaveriet skal forbli ufortalt, men stemmene som vil fortelle, blir stadig flere.

De fleste er i dag klar over at europeiske nasjoner muliggjorde og profitterte på den transatlantiske slavehandelen. Historiebøker, skjønnlitteratur og film har lært oss om den umenneskelig brutale praksisen, om bomullsplantasjene sør i USA og sukkerplantasjene på karibiske øyer. Men blir det snakk om slaveri i vår egen verdensdel, går tankene fort et årtusen eller mer tilbake i tid. Til Romerrikets ufrie menn og kvinner, eller vikingtidens treller.

Men slaveriet på europeisk jord ligger like nært i tid som slaveriet i Nord-Amerika. Og da snakker vi om mennesker født inn i slaveri. Mennesker som kunne kjøpes og selges som eiendeler. Som på den andre siden av Atlanteren har også arven etter slaveriet preget etterkommeres liv i Europa i generasjoner. Likevel er dette kapittelet i vår nære historie så godt som fraværende i skolens historiebøker – og i den kollektive europeiske bevisstheten.

En mørk arv

Solvor Mjøberg Lauritzen jobber som forsker ved Södertörns högskola i Stockholm og ved MF Vitenskapelig høyskole i Oslo, hvor hun i september blir kollega med Maria Dumitru. Dumitru er selv rom fra Romania og har årelang erfaring fra den romske rettighetbevegelsen. Nå skal de to jobbe sammen i et forskningsprosjekt om det de kaller det romske slaveriet.

– Vi forsker på arven etter slaveriet og ringvirkningene inn i vår egen tid, forklarer Lauritzen.

– Nesten ingen vet at romene ble holdt som slaver. Jeg tror at det å gjøre historien kjent, vil skape større forståelse for romers situasjon i dag.

I Romania ble romer kalt «tsigani» – rumensk for «sigøyner», et ord som etter hvert ble brukt som synonym til slave. Røttene til ordet sigøyner antas å være det greske ordet atsingani, som betyr «de som ikke får røres» eller «gudløse». Bildet av det romske folket som fiender av gud ble brukt som begrunnelse for forfølgelse i hele Europa. Men arnestedet for den romske historien i Europa, er det samme området som mange assosierer med folkeslaget den dag i dag.

Postslave-syndromet

Hvorfor og hvordan romene endte opp i det som i dag er Romania, er usikkert. Men de fleste forskere er enige om at de utvandret fra Punjab-regionen i Nord-India på 1000-tallet. Årsaken kan ha vært uår, en naturkatastrofe eller at de var kontraktsoldater og håndverkere som søkte seg lenger ut i verden. Sikkert er det i hvert fall at en del av dem raskt ble tatt som slaver av regentene i fyrstedømmene Valakia, Moldavia og Transilvania, som hadde stort behov for mer arbeidskraft. Dette slaveholdet skulle vedvare i over 500 år og har hatt store konsekvenser for romer langt inn i vår tid, forteller forskerne.

– Vi bruker begrepet postslave-syndrom for å beskrive virkningene på det psykologiske planet. Når familier er holdt som slaver i fem århundrer, vil en mentalitet forplante seg gjennom generasjoner. Mange romer har for eksempel en følelse av å være mindre verdt enn andre, forteller Lauritzen.

Dumitru forklarer at slaveriet i like stor grad har påvirket majoritetsbefolkningen i Romania, hvor ikke-romer har arvet en mentalitet som slaveeiere:

– Rasismen mot romer ble plantet i slavetiden. Den dag i dag blir vi romer sett på som «parasitter» mens den rumenske majoritetsbefolkningen blir sett på som «de gode». Den urettferdige fordelingen av ressurser lever også videre. Majoriteten av romer i Romania lever i fattigdom og marginalisering og har dårligere tilgang på ressurser som helsehjelp og skolegang.

Verdien av tre bøfler

På 1800-tallet ga den rumenske politikeren Mihail Kogălniceanu følgende beskrivelse av forholdene for slavene i landsbyen han vokste opp i: «De var lenket på hender og føtter, noen hadde jernbånd rundt panne, andre rundt halsen. I tillegg til pisking, inkluderte straffemetodene å bli hengt fra bena over åpen ild, å måtte stå naken i snøen eller i isvannet i elven og utsulting.»

Kogălniceanu, som spilte en viktig rolle i avskaffelsen av slaveriet, er en av de få rumenske kildene som beskriver disse forholdene. De fleste nedtegnede øyenvitneskildringene til de romske slavenes skjebne kommer fra reisende, som sjokkert skrev hjem om forholdene for denne gruppa. Offisielle dokumenter forteller oss heller ikke stort om forholdene romene levde under, men de kan likevel si oss noe om menneskesynet til adelsmennene og den ortodokse kirken. Fra slavemarkedenes kjøpskontrakter vet vi at en arbeidsfør romsk slave var verdt det samme som en hest i år 1600, og at tre romer tilsvarte verdien av et hus i 1760. I 1814, da Norge ble en fri nasjon, ble en romsk slave solgt av et kloster i Romania for verdien av tre bøfler.

De tause prestene

Det er i det hele tatt vanskelig å snakke om slavegjøringen av romene, uten å nevne datidens klostre og kirker. Faktisk er det første skriftlige beviset på folkets tilstedeværelse i regionen, et dokument som bekrefter at prinsen av Valakia donerer 40 romske familier til et lokalt kloster. Etter hvert skulle den ortodokse kirken i Romania bli en av kontinentets største slaveeiere. Noe den fortsatt ikke har tatt et oppgjør med, forteller Dumitru.

– De tror at det å fortelle om kirkens mørke historie vil skade deres rykte. De nekter å forske på slaveri, og kirkens ledere forbyr prester å adressere temaet. I den grad de snakker om det sier de at det var gunstig for romer å være slaver, og forsøker dermed å relativisere grusomhetene. Mange har bedt om å få en beklagelse fra kirken, men de nekter å beklage sin fortid som slaveeiere, sier hun.

Lauritzen tillegger at det ikke bare er i mangelen på kunnskap at kirkens holdninger kan merkes.

– Vi har i møte med informanter fått eksempler på at kirken i Romania fortsatt behandler romer svært dårlig. I Transilvania ble en romsk bosetning jevnet med jorden for å lage plass til å bygge en ny kirke. Menneskene som bodde der, ble flyttet til en giftig søppelfylling i utkanten av byen. Vi har også funnet eksempler på at prester nekter romer adgang eller ikke lar romer snakke morsmålet sitt i kirken den dag i dag. Vi ser på dette som en del av arven etter slaveriet.

Den samme kampen

I tillegg til ufriheten og umenneskeliggjøringen av de romske slavene, var behandlingen de fikk så brutal at vi må se til den transatlantiske slavehandelen for å finne noe tilsvarende. Lauritzen mener sammenligningen er relevant.

– Det er lang tradisjon for å sammenligne den romske og afroamerikanske befolkningen. Da Martin Luther King jr. besøkte Stockholm etter tildelingen av Nobels fredspris i 1966, møtte han den svensk-romske aktivisten og menneskerettighetsforkjemperen Katarina Taikon. Under møtet anerkjente han at de to kjempet den samme kampen. Han så de mange parallellene mellom afroamerikanere i USA og romer i Europa. Den store forskjellen er at den sterke borgerrettighetsbevegelsen i USA, som han representerte, aldri så dagens lys her i Europa.

Årsaken til at oppgjørene med slaveriet har tatt så ulik form på de to kontinentene, er sammensatt. Den amerikanske borgerkrigen, den amerikanske grunnloven og utviklingen av sosiale protestbevegelser på 1960-talet ga amerikanerne en politisk kontekst som Romania ikke hadde.

– Rasismen og forskjellsbehandlingen gjennomsyrer fortsatt det rumenske samfunnet. Det er en vanlig oppfatning at Romania har prøvd alt for den romske befolkningen, men at ingenting virker. I stedet for å se på diskrimineringen som brudd på rettigheter, sier folk: «de vil ikke jobbe» eller «de vil ikke gå på skole», sier Lauritzen.

– Det er derfor det er så viktig at vi lærer om slaveriet, legger Dumitru til.

– Vi lærer ikke om slaveriet, om forfølgelsen slavene måtte tåle, voldtektene mot romske kvinner, eller de enorme bidragene fra romske slaver til det vi i dag kaller Romania. Å lære om slaveriet kunne blitt et første skritt for å bekjempe rasisme mot romer og kompensere for den urettferdige fortiden, sier hun.

Den aksepterte rasismen

Slaveriet opphørte offisielt i Romania i 1856. Klostrene var de siste som ga slipp på praksisen. Rundt 250 000 slaver var ikke lenger noens eiendel, men de fikk ingen kompensasjon, jord eller andre midler for å kunne etablere seg og starte sine nye liv. Derimot fikk de tidligere slaveeierne kompensasjon fra staten for tapt arbeidskraft. Som i de amerikanske sørstatene ble også her det rasistiske bildet slaveeierne hadde skapt av folket de eide, videreført etter at lenkene var fjernet. Det ble etablert som sannhet at du ikke kunne stole på romer, at de var notorisk kriminelle, at de hadde lav intelligens, og at kvinnene hadde en dyrisk seksualitet.

– Vi støter hele tiden på slike oppfatninger om romer, stadfester Lauritzen.

– Spesielt dette med at de er løgnaktige, er en fordom som er så etablert at man knapt tenker på den som rasistisk. Mange mener antisiganismen (hatet mot rom-minoriteter, red.anm.) er den mest aksepterte rasismen, også her i vesten. Det er bare å se til kommentarfeltene når det skrives om fattigdomsmigrasjon og tigging. Det er fullt av dobbeltmoral. På den ene siden sier folk at romene ljuger om at de er fattige. Samtidig sies det at de utnyttes av skumle bakmenn. Hvis folk faktisk tror det, er det utrolig at de ikke viser vilje til å hjelpe disse ofrene fra det de tror er moderne slaveri. Det eneste mange bryr seg om, er å fjerne dem fra synsfeltet.

Vår egen skam

Det finnes utallige eksempler på lover som åpnet for utvisning og forfølgelse av romer, også her i Norden. I Sverige ble for eksempel drap på romer gjort lovlig i 1637. I den norske fremmedloven av 1927 het det:
«Sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket.»

Denne «sigøynerparagrafen», som den ble kalt, ble opphevet først i 1956.

Da 68 romer, de fleste norske statsborgere, ble nektet innreise til Norge i 1934, uttalte Ragnvald Konstad, som var sjef for sentralpasskontoret: «Det er meg en sann fryd å nekte dem adgang.» Paal Berg uttalte om lovgrunnlaget for innreisenekt: «Denne loven er ny, men trenger ingen nærmere begrunnelse.»  66 norske romer ble deportert til Auschwitz-Birkenau, og kun fire overlevde andre verdenskrig. Det eksakte tallet på hvor mange romer som ble utryddet under krigen er usikkert, men 500 000 blir ofte brukt som et referansepunkt. Om denne delen av historien, forteller Lauritzen:

– At Holocaust også rammet romer, er nok mer kjent enn slaveriet. Men det tok lang tid før det romske Holocaust ble anerkjent som det det var: et folkemord. Og det var først fra 1963 at de fikk søke om erstatninger fra Forbundsrepublikken Tyskland. Selv om det snart er 170 år siden de romske slavene ble frigitt, er vi ikke i nærheten av et lignende oppgjør med denne delen av historien.

Kampen har startet

Til tross for at hun i sitt arbeid hele tiden støter på fordommer og kunnskapsløshet, er Solvor Mjøberg Lauritzen optimist. Hun ser at en ny generasjon med romer er i ferd med å stå opp mot tausheten rundt Romanias slavefortid og stille krav om forandring:

– De siste årene har flere og flere romer begynt å kreve at denne historien fortelles. Romske aktivister, akademikere og kunstnere jobber for at sannheten skal komme frem, og for at erstatning skal betales. I Norge fikk norske romer en beklagelse av statsminister Erna Solberg i 2015, samt finansiering av et etterlengtet kulturhus som erstatning for uretten de ble utsatt for under andre verdenskrig. Det er et paradoks at noe lignede ikke har skjedd i Romania.

Maria Dumitru og andre romske akademikere og aktivister har klare tanker om hva som bør skje i Romania.

– Den ortodokse kirken og etterkommerne etter adelen må anerkjenne og beklage at slaveriet eksisterte. Da romene ble løslatt, fikk de ingenting, ingen økonomisk kompensasjon for å starte et liv som frie personer. Nå bør etterkommerne betales for arbeidet forfedrene la ned. Rasismen som ble etablert under slavetiden er rotfestet og utbredt. Nå trenger vi verktøy, retningslinjer og lover for å bekjempe rasismen.

Faktagransket av Jan Selling, lektor i kritiske romske studier og dosent i historie ved Södertörns högskola.