De fattiges kvartal

Midt i Oslo sentrum, bak høye murer, finnes det et helt spesielt lite samfunn. I over 200 år har det vært befolket av mennesker ingen hverken vil se eller høre. Vi har blitt med inn porten til «de fattiges kvartal».

Området var lukket, ikke kun for at de som var satt til tvangsarbeid eller bodde på asylet ikke skulle slippe ut, men også for at borgerskapet ikke skulle ha innsyn. De skulle slippe å forholde seg til menneskene her inne. Drukkenbolter og sindsyke, som de kaltes den gang, forteller Olav R. Thelle og peker mot den gedigne jernporten ut mot Storgata.

Olav jobber selv med det vi i dag heller kaller rus og psykiatri, på det samme området som han nå viser oss rundt i. Prindsen, eller Prinds Christian Augusts Minde som det egentlig heter, er fortsatt «de fattiges kvartal», slik det har vært i over 200 år. Olav er virksomhetsleder på Aktivitetshuset Prindsen og har også en mindre stilling som leder i arbeidstiltaket Spenn i nabolokalet. Han er brennende opptatt av Prindsen-kvartalets historie og framtid:

– Den eldste bygningen, Mangelsgårdens hovedbygning, ble bygget på 1670-tallet, som et fornemt landsted. Den gang var jo dette på landet. Det var et ordentlig fjongt sted, med barokkhage, karpedammer og appelsinlunder som strakte seg helt ned til Akerselva. Når de danske kongelige var på besøk i Norge, var det her de bodde. Området er oppkalt etter den danske prinsen Christian August. Han hadde ikke noe å gjøre med stedet direkte, men var godt likt i Norge, forklarer han.

Fra arbeidshus til aktivitetssenter

Mangelsgården, den mest tilgjengelige delen av Prindsen, har et stort gårdsrom mot Storgata og huser restauranter og utesteder. Her finner du utepils, DJ-er og festglade, ressurssterke Oslo-folk. Lenger inn i kvartalet, der Olav nå viser oss rundt, møter du fortsatt dem Prindsen alltid har vært til for.

På aktivitetshuset kan mennesker som lever i utenforskap få føle seg innenfor. Tilbudet driftes av Kirkens Bymisjon på oppdrag av bydel Grünerløkka og har som mål å skape et sosialt nettverk for mennesker med rus- og psykiatriutfordringer. Aktivitetshuset Prindsen tilbyr felles måltider, turer og kunst- og håndverksaktiviteter. Stemningen i sola foran lokalene i den store, hvite mursteinsbygningen er rolig og harmonisk. Olav hilser på de nyankomne brukerne og forbereder dagens lunsj mens han fortsetter på Prindsens historie:

– I 1809 opprettet en gruppe rikfolk og adelsmenn den veldedige stiftelsen Prinds Christian Augusts Minde. Den skulle hjelpe byens fattige og arbeidsløse, som det ble flere og flere av på denne tida. Det fantes et tukthus i byen som var ment som arbeidsanstalt, men nå var blitt et rent fengsel, og dette ønsket stiftelsen å gjøre noe med.

Løsningen ble å kjøpe Mangelsgården. Fattigvesenets spinnerier flyttet ble flyttet inn først, og i 1819 ble stedet offisielt et arbeidshus, hvor fattigfolk uten jobb kunne tjene noen kroner. Selv om ordningen i utgangspunktet skulle være et frivillig tilbud, akkurat som Kirkens Bymisjons Spenn er i dag, ble det etter hvert et sted hvor mennesker ble plassert med tvang. De fleste var hjemløse og rusavhengige, men også mennesker med funksjonsnedsettelser, psykiatriske pasienter og foreldreløse barn havnet bak murene i «de fattiges kvartal».

Det meste av arbeidet fant sted i det store murhuset midt på området, kalt Fabrikkbygningen. I dag er det den lille bedriften Indre Oslo matforedling som har tatt over det gamle Prindsen-kjøkkenet, og det strømmer en lett gjenkjennelig lukt av kokte pølser opp fra kjelleren der det en gang ble laget mat til de innsatte på tvangsarbeidsanstalten og pasientene på asylet. Bygningen huser ellers i dag alt fra sykkelverksted til atelierer, men veveriet i første etasje er ikke leid ut, forteller Olav idet vi låser oss inn i rommet i første etasje:

– Her er alt fredet. De store, gamle vevemaskinene gjør det umulig å drive annen virksomhet her. Problemet her, som ellers på eiendommen, er at bygninger og inventar fredes, men ikke følges opp med midler til å bevare og vedlikeholde. Deler av Prindsen kunne vært et museum, så folk fikk et innblikk i denne delen av byens historie, men det har det foreløpig ikke vært noen vilje til.

Kistene på loftet

I andre etasje er det fortsatt snekkerverksted, slik det har vært i nesten 200 år. Dette er også et arbeidsmarkedstiltak for mennesker som av forskjellige grunner står utenfor det normale arbeidslivet. Her lages de fleste benker som står i parker og på plasser i bydel Grünerløkka.

Vi går opp trappene til loftet i Fabrikkbygget. Rommet som ble kalt Himalaya av beboerne, er i dag fylt av lester og annet skomakerutstyr, møbler og gammelt verktøy fra snekkerverkstedet og en gammel, slitt flosshatt man levende kan se for seg på hodet til en «drukkenbolt» i Christiania på 1800-tallet.

– Dette er gjenstander som er samlet fra området. Mye ble ikke fredet før i 2009, og det er trist å tenke på alt som ble kastet og ødelagt før den tid.

Vi løfter vekk en tung, gammel sofa, og til syne kommer tre enkle, hvite barnekister. Olav forteller at barn ble født og levde hele livet innenfor Prindsens murer, og på begynnelsen av forrige århundre var disse livene ofte korte. Vi setter sofaen tilbake foran hylla.

– Vi dekker dem til, fordi noen av brukerne synes synet er ubehagelig, forteller Olav.

De gales hus

I forlengelse av den staselige Mangelsgården, ligger det vakre, kritthvite Dollhuset. Huset med det spesielle navnet har, som alle bygningene her inne, en mangslungen historie:

– Ordet dollhus kommer av det tyske doll, som betyr gal. Dollhuset lå opprinnelig i Oslo Hospital, som den gang lå utenfor byens grenser, i Aker. Kapasiteten der var sprengt, og i 1829 ble Mangelsgårdens nordfløy til Christiania dollhus, forklarer Olav.

Også på dette dollhuset, eller sindsygeasylet som det etter hvert skulle skifte navn til, ble kapasiteten raskt sprengt, og allerede i 1834 ble det bygd en ny etasje. Det finnes lite dokumentasjon på behandling som ble gitt her inne, noe som antagelig skyldes at den var ganske fraværende. Dollhusenes funksjon var først og fremst å oppbevare de mest ustabile pasientene, i ugjestmilde celler. I 1848 ble Norges første lov om psykisk helse, den såkalte sinnssykeloven, vedtatt. Denne stilte krav om at anstaltene skulle tilby medisinsk behandling og ledes av en lege. Dollhuset måtte utbedres betydelig før det ble godkjent til slik bruk i 1850. Christiania kommunale Sindssygeasyl var en del av Prindsen-kvartalet fram til 1908, da alle pasientene ble flyttet over til Dikemark sykehus i Asker.

– En kort periode var det et pleiehjem i bygget, men i dag huser det 25 omsorgsboliger for bydel Grünerløkka. Disse er til for mennesker med rus- og psykiatriutfordringer, som er for dårlige til å bo i egen leilighet. En av de gamle cellene er bevart som den var, men denne er avlåst for offentligheten, forteller Olav.

Tørka før og nå

Olav tar meg med opp i andre etasje i Vaskeriet, bygget som har vært arbeidsplassen hans i mange år. Han forteller underveis:

– Dette var klestørkerommene, kalt Tørka. Det navnet beholdt stedet da det senere ble brukt til avrusning og akuttovernatting. På 1950-tallet lå det 50 alkoholiserte menn til «uttørking» på rekke og rad her. Lukta var så intens at de fyrte med svovel i ovnene, i håp om at det skulle gjøre det mer levelig.

I dag er Tørka flerbruksrom for brukerne av Aktivitetshuset Prindsen. Her er det keramikkverksted, staffelier og lenestoler hvor man kan sitte og ta seg en hvil eller kanskje spille noe sammen. Vi hilser på Andy, som viser oss hvordan han myker opp leire til keramikken. Han er alene der inne idet vi kommer på besøk, så han har skrudd stereoanlegget på fullt. I dag er det ganske idyllisk her oppe på tørka, og vanskelig å forstille seg rommet fylt av senger med syke menn, tett i tett. Selv om Prindsen nå er et mer harmonisk kvartal enn i gamledager, er Olav glad for at stedet fortsatt er til for sårbare og utsatte grupper.

– En av grunnene til at Prinds Christian Augusts Minde ble fredet i 2009, var at stedet er unikt, ikke bare i norsk sammenheng. Det er det best bevarte av denne type steder i Norden som fortsatt er i bruk. Også lukketheten er unik, og mange kjemper for at også denne dimensjonen skal bevares, forteller han.

En dårlig kombinasjon

Prindsens beliggenhet midt i Oslo er svært attraktiv for utbyggere og utelivsentreprenører. Når Olav ikke er på jobb for Kirkens Bymisjon, er han en ivrig forkjemper for Prindsen og stedets brukere og beboere. Han har skrevet leserbrev og kronikker om hvordan hensynet til dem settes til side når kommersielle aktører får leie areal innenfor murene. Den største striden har stått om ute­stedet Prindsens Hage, som har etablert seg på området hvor barokkhagen opprinnelig lå.

– Det ble solgt inn som et familievennlig sted med aktiviteter for alle, men viste seg å være en stor biergarten
med 20-årsgrense fra ettermiddagen, lange køer og innleide sikkerhetsvakter. Da inngangen var fra Storgata, kunne køen strekke seg gjennom hele området, og folk som bodde i omsorgsboligene opplevde å bli stanset av sikkerhetsvakter på vei hjem fordi de så for frynsete ut. Fulle, feststemte folk og mennesker som sliter med angst og kanskje forsøker å bli rusfrie, er også en dårlig kombinasjon, mener Olav.

Han viser frem en kronikk han har skrevet, som ennå ikke er publisert. Der utdyper han: «At Oslos største vann­hull er blitt etablert midt i dette, kan ikke beskrives som annet enn malplassert. De fleste som kjenner historien om ‘de fattiges kvartal’ og sannheten om dem som fortsatt har tilhold der, forstår hvor absurd det er at en biergarten er anlagt midt i bakgården. Latterlig, hadde det ikke vært så tragisk.»

De nye og det gamle

Historien om Prindsen er ennå ikke ferdigskrevet, og selv i vår tid føyes stadig nye kapitler til, med nye grupper rusbrukere og fattige i hovedrollene. Da det i 2007 ble vedtatt at byen skulle få sitt første såkalte sprøyterom, et trygt sted for rusavhengige å injisere preparater, holdt dette først til i midlertidige brakker inne på området. Det samme gjorde akuttovernattingstilbudet for den samme gruppa, forteller Olav.

– Det var ingen ideell løsning, særlig med tanke på brannsikkerheten. Det var ment som en midlertidig nødløsning, men ble her helt til 2013, da begge tilbudene flyttet lenger opp i Storgata, til Gassverksbygningen, som ikke er en del av Prindsen-kvartalet. Likevel har tilbudet beholdt navnet Prindsen.

Vi går gjennom den store porten og ut i Storgata, hvor trikkene dundrer forbi med jevne mellomrom. Her er det ikke mye landlig idyll igjen.

Nordover, i retning legevakta, ser vi folk som har samlet seg ved sprøyterommet. I motsatt retning skimter vi byens åpne rusmiljø nede ved kjøpe­senteret Gunerius. Denne ansamlingen har blitt jaget fra sted til sted i Oslo siden 1970-tallet – handelsstanden og nåtidens borgerskap ønsker dem ikke i nærheten av sine virksomheter og hjem.

Ikke alt har forandret seg siden arbeidsanstalten og dollhusets dager.

[Fakta]

Prindsen

Prinds Christian Augusts Minde, eller Prindsen, har adresse Storgata 36.

Eiendommen ble bygd ut gjennom 1800-tallet og har vært brukt som tvangsarbeidsanstalt, fattigsykehus, galehus, asyl, vernehjem og mye annet innen fattigpleien.

Asylet ble avviklet i 1908 og tvangsarbeidsanstalten nedlagt i 1915. Bygningsmassen og grunnen er eid av kommunen og forvaltes av Omsorgsbygg KF.

Området har i dag inngang både fra Storgata og Christian Krohgs gate.

Mangelsgården ble fredet i 1927, og resten av eiendommen i 2009.

Antikvariske myndigheter har bestemt at den historiske lukketheten er en del av eiendommens bevaringsverdighet.

Albertine på Prindsen

Store deler av 1800-tallet hadde også byens politi­lege visitasjonslokale for prostituerte innenfor Prindsens murer. Ordet visitasjon henviser i denne sammenhengen til den obligatoriske gynekologiske undersøkelsen alle byens prostituerte måtte gjennom hver åttende dag. Christian Krohgs berømte maleri «Albertine i politilægens venteværelse» har høyst sannsynlig hentet sitt motiv fra lokalet her. Også andre deler av Prindsen var godt kjent for Kristianias sexarbeidere. Mange sonet månedsvis på arbeidsanstalten etter at fattiglovene kom, for løsgjengeri og drukkenskap.

Dømt til tvangsarbeid

Historien til én av dem som ble sendt til Prinds Christians Augusts Minde er dokumentert på Digitalt Museums hjemmesider. I november 1901 ble den 24 år gamle typografen Oskar Jakobsen Tappio ble dømt for tigging, noe de såkalte «Fattig­lovene» gjorde forbudt i 1845. Disse lovene var mye av årsaken til at Prindsen alltid var fylt opp med arbeidskraft, da de tillot innsettelse for drukkenskap og løsgjengeri på administrativt vedtak, altså uten domfellelse. Oskar Jakobsen Tappio kom fra en fattig kvensk familie i Nordland, og som så mange andre unge menn, søkte han lykken i hovedstaden, men mistet jobben etter et krakk i 1899. Han ble dømt til to måneders tvangsarbeid, som besto av alt fra å bære tungt på pukkverket til å lage tau på stedets reperbane.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 6/2022.