De er enslige, unge og dømt til undergang

De er bare unger. De kommer fra land langt, langt borte. Nå sover de på gata i Oslo. Ordene «mindreårig, enslig asylsøker» beskriver et menneske som allerede kan ha forlist.

Line Ruud Vollebæk jobber i Uteseksjonen i hovedstaden. Hun er barnevernspedagog. Hun snakker om ungene som har forlatt hjemlandet, og som nå lever og sover ute et sted her i hovedstaden.
– Vi kan hjelpe dem med mye, men ikke med det viktigste: å gi dem et håp for fremtiden, sier hun.

I 2014 traff hun og kollegene 19 mindreårige, enslige asylsøkere. Bortsett fra de tre fra Palestina, Afghanistan og Colombia, var alle fra nordafrikanske land. Alle var gutter. Den yngste var bare 13 år. Flere av dem var rusavhengige.
Vollebæk forteller at de ofte treffer ungdommene på Vaterland, der de i ruspåvirket tilstand omgås andre rusa personer, eller selv selger rusmidler.

Situasjonen har ikke endret seg til det bedre siden i fjor. Vollebæk er bekymret, både fordi barna tilhører et hardt rusmiljø, og fordi de er alene i en storby uten omsorgspersoner.
– De sover ute, eller i utrygge omgivelser. I tillegg har de ikke nok mat. De får ikke alltid dusjet og stelt seg. Dessuten er de ofte involvert i slåsskamper og kriminalitet. Det kan være selvskading inne i bildet. I noen tilfeller har vi også mistanke om prostitusjon og menneskehandel, sier hun.
Barnevernspedagogen forteller at nordafrikanske unggutter og menn selger illegale rusmidler; de har vært en del av rusmiljøene i Norge siden 2008. Asylsøknader fra disse landene blir sjelden innvilget.

De nordafrikanske barna – altså de som er under 18 år – kommer gjerne fra Marokko og Algerie, og fra vanskelige familieforhold. De har kanskje bodd på gata i mange år allerede, før de bestemmer seg. Bestemmelsen er som regel å dra til et annet land, hvor de tror de kan få seg et arbeid og komme ut av fattigdommen og det ofte nedverdigende livet de lever.
– Vi må huske at dette er unger som har «klart seg selv» lenge. De har operert på egen hånd eller blant jevnaldrende i lengre tid. Det er ikke sikkert at vår idealmodell med innpass i en kjernefamilie er det de ønsker seg, påpeker Line Ruud Vollebæk.

Det koster ikke lenger en formue å ta seg over landegrensene. Antall mindreårige asylsøkere øker over hele verden. I 2014 kom over tusen personer under 18 år til Norge alene. Nordafrikanere får sjelden oppholdstillatelse, siden de ikke er å regne som politiske flyktninger. De som er over 18 år blir sendt tilbake til det første europeiske mottakslandet de er registrert i. Barna har krav på større beskyttelse enn de voksne, men lærer raskt at idet de blir atten og myndige, er det rett ut av landet igjen:
– Nettopp dette gjør at mange mindreårige rømmer fra asylmottaket og skjuler seg for myndighetene. De har krav på helsehjelp og et sted å bo. «Men hva er vitsen», tenker de. Da vet jo myndigheten hvor de er, og returnerer dem så snart de fyller 18. De er også redde for å bli sendt til Trandum utlendingsinternat, og bli sittende der til hjemsendelsen. Trandum er regnet for å være strengere enn et fengsel. Der er det utstrakt bruk av sikkerhetstiltak som kroppsvisitering, innlåsing og isolering – nærmest uavhengig av om man har gjort noe kriminelt. Så dit vil de ikke. Da vil de heller gå på gata.

– Hvorfor ruser de seg?
– Noen har flyktet inn i rusen allerede mens de bodde på gata i hjemlandet. Andre bærer med seg så fryktelige opplevelser derfra, eller fra flukten, at de begynner å ruse seg når de kommer fram. Noen ser ikke noen annen løsning for å glemme den håpløse situasjonen de er havnet i. årsakene kan være så mange. Livet de lever i Oslos gater er ikke sånn barn skal ha det. Ikke voksne heller, forresten.

– Hva gjør dere i Uteseksjonen for å hjelpe?
– Det er vanskelig å hjelpe dem som ikke vil bli hjulpet. Vi ser at de trenger omsorg, mat og et sted å bo. Den praktiske hjelpen kan de få på mottaket de rømte fra. Men de færreste vil tilbake dit. Vi tilbyr rådgivning og samtale. Vi kan være et mellomledd til det øvrige apparatet. Her hos oss kan vi ha samtaler hvor vi informerer dem om de rettighetene de har, Vi gir dem en realitetsorientering: Hva kan de forvente i det norske samfunnet? Vi kan henvise, eller følge dem, til helsehjelp. Dersom de ikke benytter seg av tilbudet på asylmottaket, eller har behov for andre typer tiltak, melder vi fra til barneverntjenesten. Noen klarer vi å motivere til frivillig kontakt med barnevernet. Noen blir plassert på barnevernsinstitusjon. Flere hadde nok valgt å ta imot hjelp dersom de ikke hadde behøvd å være redd for å bli kastet ut av landet med en gang de blir myndige. Den frykten er høyst reell, mener Vollebæk.

De mindreårige asylantene er altså i en håpløs situasjon: De har valget mellom å ta imot hjelp og bli hjemsendt, eller fortsette sitt usynlige liv på gata med «hjelpere» som utnytter dem seksuelt og økonomisk. De velger det siste, for å kunne bli i Vesten.
Line Ruud Vollebæk frykter at antallet enslige, mindreårige migranter vil stige:
– Flere flyktninger og arbeidsinnvandrere vil komme over til Norge, også fra land som Spania og Italia. Fattige tilreisende vil oppleve at livet ikke blir enklere her i landet. De vil slite med å få seg jobb og et sted å bo, og noen vil slite med sin psykiske helse. Noen vil ha ruserfaring fra før, andre vil få det her.

Hun har skrevet håndboka «Sosialt arbeid med sårbare migranter» som blant annet gir en oversikt over rettigheter og plikter for forskjellige grupper migranter. Boka er gitt ut av Velferdsetaten i Oslo. Den gir råd til fagfolk som møter denne gruppa. Boka er gratis og kan lastes ned fra nettet.
Mer enn bøker må nok til. Jeg tenker på ei strofe i «Tynn tråd» av Dum Dum Boys når jeg skriver dette: «Den lengste veien går gatelangs, på egenhånd med alt å tape, og ingen sjangs.»

– Hva skulle du ønske for barna som kommer hit?
– At vi hadde kunnet gitt dem et håp om en bedre framtid, sier Line Ruud Vollebæk.