De ble stemplet som «narkofamilien»

Da Heidi Aastad mistet sin kjære bror, tenkte bygdefolket: Jaja, han narkofyren er borte. Tre år senere kåret de henne til Årets Aurskoging.

Heidi Aastad viser fram mennesket bak dopet, gjennom kunst og foredrag. Det er livsviktig, for det var ikke narkotika broren Geirr døde av i 2010. Heidis «Prosjekt Narko» begynte da hun fant ut at lillebroren var avhengig av amfetamin. Han var 15 år, og hadde nettopp kommet hjem fra folkehøyskole. Han var sint og søkte ikke kontakt med henne som før. Hun spurte rett ut om han drev med stoff. Han nektet for det.

Andre metoder måtte til for å få ham til å åpne seg. I skjul la Heidi to striper med melis på et sminkespeil. På film hadde hun sett hvordan sentralstimulerende stoffer ble inhalert gjennom nesa. Hun rullet sammen en tohundrelapp til sniffingen, og fikk en venninne til å fotografere henne. Bildene ble fremkalt og arrangert «tilfeldig» på stuebordet hjemme.

– Broren min var veldig nysgjerrig, så jeg visste at han ville se på bildene. Jeg lot som det ikke var meningen at han skulle se dem. Han fikk sjokk og trodde det hadde rablet for meg. Jeg hadde jo en liten datter. Hvordan kunne jeg begynne med narkotika?

Dermed fortalte han om alt han selv hadde prøvd. Det var det meste, bortsett fra heroin. Det var vanskelig for ham å innrømme, og han forsto at søsteren hadde lurt ham.

Vi blir med Heidi til Aursmoen skole. Der skal hun holde foredrag for de eldste elevene på barnetrinnet. Bilen er full av hennes egne kunstverk. De viser mennesker i situasjoner knyttet til rus. Mange er malt etter fotografier hun har fått av rusavhengige.

53 elever går nesten lydløst inn i et klasserom. Heidi stiller opp bildene der kateteret sto i gamle dager. Hun har selv gått på denne skolen i Aurskog, fem mil øst for Oslo. Det har broren hennes også. Hans gamle lærerinne sitter blant elevene. Hun sier hun ikke opplevde at Geirr hadde det vanskelig som barn. Han var veldig smart. Han kunne blitt hva han ville, og det plaget ham senere, forteller Heidi. Han følte at han hadde kastet bort livet sitt.

– Geirr følte seg litt annerledes, sier hun til forsamlingen. – Selv om han var populær blant damene og ikke ble mobba, så følte han seg ikke hjemme noe sted. Etterpå har vi fått vite at han var manisk depressiv. Det er slitsomt å leve sånn opp og ned i humøret. Han tok narkotika for å føle seg bedre. En av ulempene ved narkotika er at det er dyrt.

Hun forteller at broren lånte penger av en MC-klubb. Da gjelda kom opp i 200 000, fikk hele familien drapstrusler. Fra politiet var det ingen hjelp å få. Til slutt ga foreldrene etter og betalte.

– Vi ble stemplet som narkofamilien. Det var veldig vondt. Folk tenkte ikke på at vi var veldig glade i Geirr. Mange snakket stygt bak ryggen hans.

Heidi viser fram et bilde av en annen fra bygda som fikk problemer med narkotika.

– Denne gutten var bare ni år da han begynte å drikke. Han ble veldig mobba fordi han hadde Tourettes. Til slutt dro han til Oslo og skulle ha heroin. Han fortsatte ganske lenge med det. Det er ikke så lett å komme ut av det, så det er bedre å aldri begynne.

Tine Enger er utekontakt i kommunen. Hun er med Heidi rundt på foredrag. Hun sier at en god selvfølelse kan forebygge rusavhengighet. Å føle seg bra nok akkurat som man er, gir trygghet til å ta egne valg. Hun påpeker at nesten alle som prøver narkotika for første gang er påvirket av alkohol. Da er de ikke så nøye med hva de gjør.

– Man får en lykkefølelse av å bruke narkotika, men nedturen blir verre. Kroppen klarer ikke å produsere stoffene så du blir glad naturlig. Du får enda mer problemer. For Geirr var det vanskelig å komme tilbake i et vanlig miljø. Foreldrene til de som ikke ruser seg forbyr barna å være sammen med narkomane, og samfunnet har dømt dem. De er ikke dårlige mennesker selv om de ruser seg. Det er lov å komme tilbake. Vær raus! Ta dem imot!

En gutt i klasserommet tar ordet:

– Moren min rusa seg. Det var ikke gøy. Hun har slutta nå.

– Da har du opplevd det samme som meg, sier Heidi. – Å se at en person du er veldig glad i blir annerledes når de er rusa. Det var tøft gjort av deg å dele. Jeg vil at man skal prate mer om dette, for det gjelder veldig mange.

– Mange i familien min gjorde det, sier en annen gutt. – Og så drakk de mye.

Heidi forteller at broren klarte å slutte med rus. Han avruste seg selv på gutterommet, så han må ha vært sterk. Han fikk to barn som han var veldig flink med. Han pusset opp huset og fikk jobb. Alt så ut til å gå bra.

– Men han hadde det ikke så godt med seg selv, sier Heidi. – Hadde du et problem da du begynte å ruse deg, blir det enda større senere. Du kjenner mer på det når du blir rusfri.

Geirr tok sitt eget liv bare 31 år gammel. Heidi var ute og handlet da hun fikk beskjeden.

– Pappa ringte da jeg sto på Hennes & Mauritz med en handlekurv. Jeg datt ned på knærne og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av kurven. Pappa orket ikke å fortelle det til mamma. De er skilt, og jeg måtte ringe henne. Jeg ringte også sykebil og politi. Da jeg kom fram til huset hans, hang han fortsatt i gangen. Jeg ville se ham, men jeg ble stoppet.

En jente i klasserommet rekker opp hånda.

– Naboen min tok selvmord dagen før bursdagen min. Det var veldig stort for meg, for jeg var vant til å se henne hele tiden. Hun tok en overdose av sovepiller.

Etter foredraget får vi høre om en episode mot slutten av Geirrs liv. Han skulle feire bursdagen til en kamerat i bygda. De var på et utested, og en av gjestene plaget Geirr hele kvelden. «Sånne som deg skulle ikke hatt unger,» sa han. Da tippet det over for Geirr, som slo ned mannen.

– Broren min ble utestengt fra stedet på livstid, men det var jo ikke det verste. Det verste var snakket i bygda og vissheten om hva han hadde gjort. Dette plaget ham veldig.

Da Geir døde, hadde han vært rusfri i fem år, men i bygda var han fortsatt stemplet som narkoman. Heidi ville gjøre noe mer med «Prosjekt Narko» enn å male bilder. Hun begynte å holde foredrag. Hun samlet inn penger så hun kunne gi bort bilder til skoler. Prosjektet fikk sin egen Facebook-side. Allerede som liten følte Heidi at hun kom til å miste broren tidlig.

– Han hadde en sårhet over seg som gjorde vondt i hjertet. Jeg husker en gang han pakket sekken sin, dro avsted og la seg i fosterstilling foran et tre fordi han var lei seg. Etter at han begynte med rus, gikk han hos en psykiatrisk sykepleier, men han synes ikke det hjalp. Han snakket henne etter munnen. Dagen før han døde skjønte vi at han var veldig dårlig, og ringte 113. De sendte en politimann til en psykisk syk person. Politimannen fortalte oss at Geirr hadde det bra. Noen timer senere hang han seg.

Heidi skulle ønske foreldrene hennes hadde trodd henne første gang hun fortalte at broren brukte narkotika. Isteden ble de sinte på henne for å tro noe slik om deres sønn.

– For pårørende kan det være kjempevanskelig at barnet kalles narkoman. Man tenker at det bare gjelder folk på Plata. Geirr mente selv han ikke var ordentlig narkoman, siden han ikke brukte heroin.

Heidi kjemper for pårørendes rett til å hjelpe sine kjære.

– Jeg skjønner at ingen vil tvinges til noe. Men rusavhengige må forstå at de har tvunget pårørende inn i en vanskelig situasjon. Da synes jeg pårørende må ha større rett til å tvangsinnlegge personen. Når du ødelegger livet ditt uten å se det selv, bør myndighetsgrensen strekkes til 25 år. Vi ville ha akutt hjelp til Geirr, og fikk vite at det var fem ukers ventetid!

Tine fra Utekontakten er enig i at grensen for tvangsinnleggelse er for høy. Hun mener også at mer kan gjøres for å forebygge rusproblemer. Hun liker dårlig at fritidstilbud ikke er lovpålagt i kommunene. Det er for lett å legge ned fritidsklubber. Heidi vil ha avhengighet som et eget fag på skolen. Hun ønsker seg også et bedre ettervern. Hun synes større bedrifter skal ha plikt til å ta imot eksnarkomane som prøver å få livet sitt tilbake.

Stadig oftere blir Heidi bedt om å holde foredrag. På litt eldre klassetrinn er det alltid noen som gråter, forteller hun. Mange vil komme og gi henne en klem, og mange takker.

– De er takknemlige for at jeg viser narkomane respekt, sier Heidi. Hun vet at det kan bidra til å redde liv.

Teksten sto på trykk i =Oslo april 2014.