Annerledes-butikken
Klokka sju på morgenen i den minst hippe delen av Torggata, den mellom GlasMagasinet og Youngstorget, hvor du ikke finner små klesbutikker og kaffebarer, men Jernia, Clas Ohlson og andre trauste travere.
Torggata er full av liv, selv om det er lenge til de fleste butikkene åpner. Den er fylt opp av lastebiler som losser av paller tunge paller med varer. Kun en butikk har åpnet dørene for kundene. Inn en skyvedør og ned en rulletrapp finner du Rema 1000 Torggata, Davids annerledesland.
– Alle er mer enn det du ser, det skjønte jeg ikke før jeg kom hit.
Vijay holder meg fast med mørkebrune, milde øyne. Det er noe mildt hypnotisk med dem og den rolige stemmen med den myke tyske aksenten. Jeg trodde ikke tysk aksent kunne være myk. Vi sitter inne på det trange kontoret, bak det digre lageret, helt innerst i Rema 1000 i Torggata.
– Før tenkte jeg at folk som juger var drittfolk. At de var respektløse. Nå vet jeg at folk kan juge fordi de har for stor respekt for deg. Fordi de ønsker å imponere deg for å få din respekt, eller bare gjøre deg glad. Du lærer sånt når du jobber med mennesker, at det alltid ligger noe bak.
Det var David som ba oss snakke med Vijay. Butikksjef, eller kjøpmann som det heter i Rema-kjeden, David Adampour, rikskjendis og vinner av en mengde priser for arbeidet sitt, blant annet årets Oslo-borger 2018. Du kan se noen av prisene på veggen på veggen rett frem når du går av rulletrappa i kjellerlokalet butikken ligger i. Han er den første vi snakker med, og han er mannen vi trodde var hovedpersonen i denne saken, men noe av det første han ber om er:
– Ikke skriv om meg. Det har vært så mye oppmerksomhet rundt min person, men det er jo ikke meg dette handler om. Skal dere fortelle historien om denne arbeidsplassen, så snakk med dem som jobber her hver dag. Bare å begynne med Vijay her, sier han og peker på den hittil tause andre unge mannen inne på det trange kontoret.
Bakgrunnen for Davids og butikkens berømmelse er mangfoldet du finner i staben. Ideen har fra dag en vært å gi en sjanse til mennesker som har problemer med å få en fot innenfor det normale arbeidslivet.
Mennesker med nedsatt funksjonsevne, store hull i CV-en eller andre utfordringer som gjør at du fort havner nederst i søkerbunken. Ikke minst har David funnet plass til mennesker som er nye i Norge, som ønsker å bidra, og å finne en plass å høre hjemme. Nærmere førti mennesker, fra over femten forskjellige nasjoner, stempler daglig inn i kjellerlokalet. Vijay er født og oppvokst i Stuttgart, Tyskland.
– Du vet, vi tyskere har greie på penger, er svaret når vi spør hvordan han endte som en av to butikksjefer på huset. -Å holde styr på pengene og levere resultater er et stort ansvar, i 2018 hadde vi en omsetning på rundt 79 millioner kroner. Men det største ansvaret er selvfølgelig det vi har for menneskene som jobber her.
Kjøpmann David har ansvaret for ansettelser og oppfølging av arbeidsstokken. Mye av tiden hans går med til en-til-en-samtaler og å tilpasse arbeidsdagen for alle de behovene som finnes her.
Føler David at noen har behov for det, kan han tilbringe timevis med en ansatt etter arbeidstid, eller til og med dra på hyttetur sammen for å bli kjent. Vijay tar seg av det mer praktiske, opplæring i butikkarbeid og organisering av arbeidet på gulvet i sin avdeling. Noen ganger må også han sette seg ned med noen som trenger å snakke, og han innrømmer det kan være tøft:
– Du kan bomme noen ganger, når det gjelder hva ansatte trenger fra deg. Noen trenger strenge rammer og en litt hardere hånd, andre blir skremt av det. Av og til har jeg nærmet meg ansatte på feil måte. Jeg har følt på skyld når noen ikke lykkes her. Når folk ikke passer inn, eller velger å slutte etter kort tid. Men som regel går det bra.
Det er ganske travelt på det trange kontoret, hvor Vijay og jeg tar en prat. Folk kommer innom for å hente vekslepenger, si i fra at de er på plass eller bare spørre sjefen om et eller annet. De fleste er ganske så unge, og alle virker som de har mer enn nok å gjøre.
De rekker allikevel å fleipe og lekeslåss på vei mellom oppgavene. Det er mye energi i lufta. Vijay ber meg hilse på Aslam, som skiller seg ut ved både å være eldre enn snittet, og veldig stillferdig av seg. Han er tett, muskuløs og ser svært alvorlig ut hele tiden. Steinansikt.
– Aslam er en god representant for folka som jobber her, og dessuten er han Kung Fu-mester, forteller Vijay.
Aslam har jobbet i Rema-butikken i kjelleren her i Torggata i fem år. Han ble først ansatt av kjøpmann David som vaskehjelp, men gjorde et så godt inntrykk på den unge butikksjefen at han snart fikk en stilling som butikkmedarbeider.
Norsken var ikke helt på plass, men så lenge han viste at han jobbet hardt med den biten, mente David dette skulle gå fint. Og det gjorde det, jo. Nå har Aslam ansvaret for tørrvareavdelingen, men han er nøye med å påpeke at han kan butikken ut og inn, og kan trå til der det trengs.
– I dag er en kollega syk, så i dag har jeg ansvaret for melk og meieri, forteller han.
Da han var en sped elleveåring i hjemlandet Afghanistan, dro en kamerat Aslam med på Kung Fu-trening. Han elsket sporten, og ble fort den dyktigste og mest hardtarbeidende av elevene. Såpass god ble han, at han selv snart hadde egne elever. Lidenskapen ble en jobb, en han tok med seg da han valgte å legge på flukt fra det krigsherjede landet.
På veien mot Norden hadde han et lengre opphold i Iran, hvor han startet opp et stort kampsportsenter, og trente nærmere tusen elever i løpet av årene han tilbragte der. Det var mindre forhold på asylmottaket på Geilo, hvor han bodde og jobbet i to år, etter ankomsten til Norge. Men også her klarte han å få lånt et klasserom hvor han kunne trene beboerne i hans kjære Kung Fu. Femtito elever ble det der. Jeg lurer på hvorfor han ikke har fortsatt som trener i Oslo?
– Jeg har selvfølgelig lyst, men må tenke på familien, og ikke ta sjanser. Det er ikke sikkert man tjener penger i starten, og det går ikke. Derfor er det så godt å ha fast jobb her.
Aslam og Vijay er enige om at å jobbe på Rema i Torggata ikke bare er en butikkjobb. Du jobber også med mennesker her. Kollegaene dine trenger ikke bare at du gjør oppgavene dine, men at du virkelig ser dem. Er der for dem, hvis det trengs. Vijay forteller at han ikke hadde klart jobben hvis ikke hadde vært en god menneskekjenner, og også veldig god til å tilpasse seg menneskene han møter. De evnene forteller Vijay at han opparbeida seg i Stuttgarts gater, i sine unge år:
– Jeg var en del av et tungt kriminelt miljø i Tyskland. Det var mye vold, våpen og den sterkestes rett. Jeg var hverken størst eller sterkest, så jeg måtte hele tiden lese folk, tilpasse meg de andre, forteller han.
Detaljene om akkurat hva han gjorde i gatene han vokste opp i, vil Vijay holde for seg selv. Han vil ikke at familien skal vite alt, selv han er åpen om at han brøt loven hver dag. Da han var 25 år gammel hadde Vijay valget mellom en fremtid ut og inn av fengsel, eller å starte helt på nytt.
Han valgte det siste, og flyttet til faren som bodde i Norge. Helt tilfeldig møtte han David, som så et potensiale Vijay selv ikke hadde sett. Selv om han ikke snakket et ord norsk fikk han ansettelse, og etter bare et år på gulvet var hadde han aspirert til butikksjef. Vijay oppsummerer livet sitt i dag, fem år senere, slik:
– Jeg har en jobb jeg elsker, har akkurat kjøpt min første leilighet og neste år skal jeg gifte meg. Jeg tok det rette valget, kan du trygt si.
Det er fortsatt tidlig på morgenen, men femten medarbeidere er allerede i full sving rundt i lokalene. Utløpsdatoer blir sjekket, varer tatt ut av hyllene, varer fylt på og bestilt. Det er en jevn strøm av kunder, men allikevel en nærmest harmonisk stemning. Alle ansatte virker dypt konsentrert om oppgavene, og det sitter langt inne å forstyrre folket for å spørre dem ut om jobben og livet.
Det på tross av at både David og Vijay har forsikret meg om at det er helt i orden om de som ønsker å snakke, tar seg tid til det. Vi hilser på mange, og finner ut at det er veteranene som ønsker å åpne seg om jobben og livet. Unntaket er Iselin. Hun fyller snart 21, har bare vært i Torggata en måneds tid, og får opplæring i å styre frukt- og grøntavdelingen. Egentlig skulle Iselin vært frisør nå, hun har nesten fullført utdannelsen og har hatt praksis i flere salonger. Det var bare det at:
– Jeg fikset ikke alt dramaet i frisørsalongene. Det var baksnakking, misunnelse og mye styr.
Iselin vil ha minst mulig drama i livet sitt nå. Barndommen var tøff, og mye ansvar ble lagt på henne altfor tidlig. Ansvaret for sin egen oppdragelse, utdannelse og overlevelse, men også for de yngre brødrenes ve og vel. Når Iselin forteller er hun saklig og nøktern, men du merker et alvor i stemmen hennes, et som tilhører noen som har møtt mer motstand enn de fleste tjueåringer burde ha møtt:
– Fra jeg var rundt tretten flyttet jeg frem og tilbake mellom fosterfamilier, beredskapsfamilier, treningsfamilier og institusjoner. Jeg var i ferd med å selv havne i et dårlig miljø i en periode. Jeg dro på skolen, men drakk mye og røyka hasj. Jeg har klart å komme meg ut av det. Jeg tror ikke jeg har kjent på avhengigheten, selv om jeg likte å bli rusa, og jeg kjenner mange fra rusmiljøer. Venner av familie og venner fra oppveksten, forteller hun.
Iselin fikk god oppfølging. På Forandringsfabrikken, et tiltak for utsatte og sårbare ungdommer, lærte hun å sette ord på erfaringer og følelser. Senere fikk hun gå på kurs hos Robuste Mennesker. Et veiledningskurs som hjelper ungdom på videregående skole å finne retning i livet. De hjelper deg med helse, skole og jobb. Kurslederen kjente til David og butikken hans, og foreslo for Iselin å ta et uformelt møte med ham.
– Jeg har vært i veldig dårlige jobbmiljøer tidligere, og det var vanskelig for meg å stole på arbeidsgivere, men David fikk meg til å slappe av, forteller hun. -Han skjønte hvordan oppveksten prega meg, og ønsket å hjelpe. David sa han kunne skaffe meg en jobb her i butikken, eller hjelpe meg å gjennomføre frisørutdannelsen jeg hadde startet på. Etter å ha tenkt gjennom det en stund, bestemte jeg meg for å jobbe her.
Iselin smiler når vi spør hvordan det var å komme på jobb første dag, her i kjelleren i Torggata.
– Det var sjokkerende annerledes, ler hun. -Jeg ble veldig godt mottatt, noe jeg ikke er så vant til fra tidligere arbeidsplasser. Imøtekommenhet, tillitt og blide mennesker. Det er også spennende at alle har så forskjellig bakgrunn. Jeg lærer nye ting hver dag.
– Det er også inspirerende at så mange har gått gjennom brutale ting, har en tøff bakgrunn som meg, men allikevel går på jobb her hver dag og er helt normale, fine folk. Mange smil. Når du kommer inn her, så merker du at det er en helt annen stemning og et annet miljø enn i andre butikker. Vi er også mer sammensveisa enn på de fleste arbeidsplasser, tror jeg.
Iselin unnskylder seg, – jeg må ikke glemme at jeg er på jobb, sier hun, og forsvinner ut av døra fra det lille pauserommet vi har okkupert.
Ettersom den brokete gjengen som jobber her er over gjennomsnittet pliktoppfyllende og målrettet, vandrer jeg alene noen timer rundt i lokalene i løpet av dagen, og opplever logistikken som må til for å holde flyten, få alt på plass og holde kundene fornøyde.
Jeg tenker på det Iselin sa om å være over gjennomsnittet sammensveisa, og lurer på om det virkelig kan være så enkelt i en hektisk arbeidshverdag, for tretti mennesker som med flere utfordringer enn folk flest, å eksistere sammen som det ser ut til at de gjør. Det må da by på en del trøbbel?
Vi snakker om ganske spesielle behov, mennesker med sosial angst, funksjonsnedsettelse, Aspergers, Tourettes, traumer, rusbakgrunn, gjengbakgrunn og andre ikke veldig fordelaktige bakgrunner. Jeg bestemmer meg for å spørre dem jeg møter på, om ikke det smeller kraftig av og til? Den første som har tid til å stoppe, er René, eller vokteren som han blir titulert. Mer om det senere:
– Vi gir mennesker en mulighet for folk å bevise noe for seg selv, men stiller også krav, begynner han engasjert -Det setter opp klare, tydelige rammer, men er nøye med at det er rammer du ha det godt innafor. Også bruker vi mye tid på å snakke med alle som jobber her, på å minne dem på at det ikke alltid kommer til å være enkelt. Det har ført til at sykefraværet er lavt, og trivselen veldig høy, ramser René opp i rasende fart, før han forsvinner mellom husholdningssaft og surkål igjen.
Den neste som har et minutt er unge Kenneth. Han har jobbet for på stedet i to år, og er skeptisk til mikrofonen og kameraet vi har med. Men akkurat dette vil han gjerne si noe om:
– Her gir de deg seks sjanser, syv sjanser, så mange sjanser du trenger, så lenge de ser at du jobber med deg selv. Så lenge de ser det er en fremgang. Men hvis du står på stedet hvil, hvis du gjentar den samme feilen gang på gang, da må du kaste inn håndkleet, sier han på en måte som forteller meg at han både har reflekter over dette, og snakket med de andre om det.
– Dette er en jobb, og du må bidra. Når alle gjør det, føler alle seg bra og trives. Det at alle sliter litt ekstra med noe i livet sitt, gjør at vi kanskje føler den gleden enda litt sterkere, avslutter han.
Klokka kryper mot lunsjtid, noe som betyr rush ned rulletrappa og kø i kassa. I kassa står Stian. Jeg har veldig lyst til å snakke med Stian, men Stian står alltid i kassa, og i kassa er du alltid opptatt. Men til slutt klarer jeg å få noen til å holde fortet for ham. Men han er skeptisk til å forlate kassa:
– Jeg tar ikke matpause, sier han uten å blunke. Han mener det. – Det er lettere for meg, for da slipper jeg å forholde meg til at det blir en hel masse plinging etter hjelp. Mye lettere å få tatt en matbit underveis mellom to kunder.
Jeg har handla i butikken i kjelleren i Torggata i 5-6 år. Uansett når på døgnet jeg har vært der, har Stian sittet der i kassa. Pen i tøyet, velstelt hår: Stian er kassaleder, og har i likhet med Aslam jobba i butikken i snart 5 år. Fra plassen bak kassa har han 2,5 meter som han eier. Stians domene. Her skal han få kunden engasjert i en samtale som strekker seg lengre enn hei-pose-kvittering-ha en fin dag.
Mange av kundene hans er tydeligvis kjenninger, for det går i småprat om fotball, hvor ferien har vært, han hilser ett mor/datter-par på spansk og rensker samtidig rullebåndet for brukte kassalapper og alt annet som ikke hører hjemme der. Jeg blir nysgjerrig. Jeg trodde jo han var bare en helt vanlig fyr som jobba i kassa, men ifølge kjøpmann David har alle som jobber her sine grunner. Hva er greia med streite, nesten for normale, Stian?
– Nei, jeg droppa jo ut av skolen, da. Hadde masse allergier, og sleit med sosial angst. Og så havnet jeg i NAV-systemet på såkalt utplassering. I løpet av 5 år hadde jeg 13 forskjellige praksisplasser. Du vet, meningen med slike plasser er jo at man skal få tilbud om jobb etterpå. Men de aller fleste ser på det bare som gratis arbeidskraft. Men så fikk jeg praksisplass her, da.
Ordningen med denne type praksisplasser er omstridt. Undersøkelser viser at bedrifter regner mennesker som har vært inne i ordningen som mindre kvalifiserte enn mennesker som “bare” har vært arbeidsledige. Det har også vært bedrifter som har blitt mistenkeliggjort for å utnytte ordningen, bedrifter som rett og slett er ute etter svært så rimelig arbeidskraft.
Stian forteller meg om ilddåpen her i Torggata: –Første arbeidsdag i kassa skulle være en rolig lørdag, men som på grunn av at det også var pinseaften, ikke ble spesielt rolig. Jeg ble sittende pal i fem timer der bak kassaapparatet. Etter et halvt år til sittende der, ble Stian promotert til kassaleder. Det er han fremdeles. Ubestridt.
Det eneste avbrekket derfra i løpet av dagen, er turen ut av butikken med varer til bedriftskunder rundt i sentrum. Jeg slår følge et stykke, og synes det er påfallende ofte Stian hilser på folk. Eller, rettere sagt: Folk hilser på ham. Som om Oslo sentrum er forvandlet til en liten sørlandsby.
– Du er jo ganske sosial, virker det som?
– Det er stor forskjell på meg på jobb, og ikke på jobb. Du skulle møtt meg før jeg begynte her, for å si det sånn.
Jeg prøver å tenke ut et spørsmål for å finne ut av hva det er som har utløst endringen, men Stian kommer meg i forkjøpet.
– Når man har vært utenfor arbeidslivet og får en sjanse, er det sånn at man gjerne vil jobbe dobbelt så hardt for å gli inn; for å være normal. Alle ønsker jo å være normale.
Kjøpmann David fortalte da vi møttes første gang for å forberede denne saken, at det eneste kriteriet for å få jobb i butikken hans var at du var litt annerledes. Andre ville sikkert brukt ord som utfordringer, utenforskap eller utsatte. Men jeg liker annerledes. Det passer godt der nede blant hyllene med varer. Men kanskje det er litt enklere å være annerledes når alle skjønner det med en gang? Når du kan bære annerledesheten som et hederstegn?
Kanskje den biten er litt tøffere for Stian? Og kanskje den også har vært det for David? Han opplevde å bli plassert i spesialklasse som barn, fordi han hadde veldig mye energi, som han sier. Det var helt feil, akkurat som NAVs evinnelige praksisplasser var helt feil for Stian. Redningen for David var å få jobb i den lokale matbutikken da han var elleve år. Han hadde ansvaret for panteflaskene på lørdager. Fjorten år senere reddet han Stian, nesten helt på samme måte.
Vi kommer tilbake til butikken, og Stian går igjen bak kassa. Småprater, hilser: hei, pose? kvittering?
– Husk på, sier han, enhver handel kan reddes av et smil i kassa.
Selv om Stian er en institusjon og en påle der han står på siste post i butikken, var det ikke han jeg la merke til de første gangene jeg la handleturen hit. Det var René. Det er vanskelig å overse René, som gyver løs på hvilken som helst oppgave i butikken, og ukuelig pågangsmot.
Jeg skvatt godt første gang jeg skulle betale i kassa hos ham, og tyggegummipakkene skatt utover området etter et voldsomt tic, men da René satte i en god latter var det vanskelig å ikke le med. I årene som fulgte har han vært gitt Tourettes syndrom et ansikt i offentligheten, og sjarmert landet via TV-apparatet. Jeg trodde det var de utfordringene som ga ham sjansen til å prøve seg i Davids butikk, men det viser seg at den egentlige historien er en ganske annen:
– I starten av tjueåra gikk det i kokain og ecstasy på fest. Jeg begynte seinere å ruse enn dem jeg hang med. Var atten da jeg røyka hasj første gang. Men mengden jeg klarte å få i meg, gjorde at jeg tok igjen dem som hadde holdt på en stund. Det var en tid fylt med spenning og moro, og etter hvert så jeg også at det var penger i det også, i det å selge videre. Du blir forelska i pengene etter hvert. I å se bunker med tusenlapper på bordet. Det er en kul boble å leve i der og da. Så jeg ble i det gamet, og opplevde mye på de tre, fire årene.
Festen og kicket var det aller viktigste for René, men han forteller at både kokain og cannabis dempet tics, og tok vekk det han kaller de skarpeste kantene. Etter hvert brukte han stoff daglig. Han mener det ikke er så uvanlig blant folk med diagnoser som hans:
– Jeg kjenner flere som står i Brugata, folk i det harde rusmiljøet, og der har jeg møtt flere som forteller at de også har Tourettes, og at rus karrieren starta med selvmedisinering. Enda vanligere er det blant folk med kraftig ADHD, men da med amfetamin som medisin, forteller han.
René gikk fortsatt på videregående, der – du blei oppdaga hvis du røykte hasj, men ikke hvis du snorta kokain, og forteller at morgenritualet før han bega seg ut på skoleveien, besto av: – En bolle cornflakes og et par striper kokain.
I 2008 kuttet byttet René ut kokainen med treningsstudioet. En skremmende fysisk reaksjon under morgenritualet ble en vekker. Da han kuttet ut stoffet, innså han hvor mye det hadde endret personligheten hans. Cannabis fortsatte han med frem til for et års tid siden, fikk det på resept for medisinsk bruk, før han tok avgjørelsen om å kutte ut også det:
– Jeg gikk i meg selv, og jeg spurte: er det riktig å bruke sykdommen på den måten? For egentlig å fortsatt kunne ruse meg? forteller han, men innrømmer at det ikke bare har vært positivt å bli rusfri:
– Det vanskeligste for meg i løpet av seks årene jeg har jobbet her, var å slutte med cannabis. Først da kom jeg på jobb med mitt egentlige energinivå, med alle tics og full ADHD. Det var utfordrende for meg, og sikkert for andre. Jeg har konsentrasjonsvansker, jeg har lærevansker. Men jeg kan mestre. Du må bare gi meg en sjanse, eller to eller tre sjanser.
Akkurat det gjorde David Adampour, barndomsvennen fra Grünerløkka, som han hadde blitt kjent med i spesialklassen. Ting var i ferd med å falle på plass i Renés liv. Han hadde utdannet seg som butikkslakter og jobbet en periode i en Meny-butikk, men følte seg aldri helt hjemme der. Følte at han ikke fikk den forståelsen og oppfølgingen som var nødvendig for at han skulle få ut potensialet. Adam foreslo at han kunne prøve seg som kveldsansvarlig i butikken i Torggata.
– Nå er jeg verneombud, og altmuligmann, sier han stolt. -De kaller meg for vokteren. Jeg er overalt, og ser til at alt går på skinner og at folk har det bra. Det å være i bevegelse hele tiden passer meg bra, med all den energien og uroen som er i denne kroppen, ler René, men tilføyer:
– Du må selvfølgelig også ta de vanskelige samtalene. Og du må hele tiden jobbe skikkelig med denne gjengen, motivere, trøste, oppmuntre, veilede, alt sånt. Det kan være tøft. Han blir stille for første gang siden vi satt oss ned på det lille kontoret. Veggene er fylt opp med gruppebilder, avisutklipp om butikken, smilende ansikter omgir oss. René rykker til, ler litt igjen, og fortsetter:
– Men det finnes ikke noe som er tøffere enn å jobbe med seg selv. Min oppskrift på å gå fremover i livet er å stå med en fot inne i komfortsonen, og så strekke den andre forsiktig ut.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo januar 2020.