Dan eier ingenting, ingen eier Dan

Daniel Smith vil ikke bli kalt hippie, gjøgler eller friker. =Oslo-selger derimot, er godkjent. Den blide engelskmannen med de lydige to hundene har sjarmert mange kunder, noen har til og med blitt inspirert til å starte et helt nytt liv.

Ikke veldig langt inn i skogen, på en høyde, men allikevel skjult for turgåere og nysgjerrige, ligger hytta. Selv om det er lett å se at materialene som er brukt til oppussingen er hentet både her og der, noe er til og med deler fra en gammel berg- og dalbane, legger jeg merke til at selve håndverket er eksemplarisk utført.

De som har snekra her kan sine saker. Vanntanker, kopper og kar står over alt utenfor. På innsiden ligner den heller ikke på det jeg forbinder med hytteliv i Norge. Mer som en blanding av et gutterom og et kollektiv tatt rett ut av 70-tallet. Ganske så koselig. Dan viser oss rundt på de få kvadratmeterne, med en sneip i munnviken. Jeg aner ikke hvem som egentlig eier dette, sier han og fortsetter med et fornøyd smil om munnen:

– Men jeg vet hvem som bor her.

Da Daniel Smith kryssa norskegrensa første gang, for tre år siden, var det på sykkelryggen. Han hadde ikke sittet på en sykkel på over ti år, da han fikk en melding fra en venninne i Oslo som lurte på om han ville ta turen nordover. Dan var i Berlin, uten hverken bil eller penger.

Der og da syntes 35–åringen en sykkeltur fra den tyske til den norske hovedstaden hørtes ut som en glimrende idé. Det skulle ta ham fem måneder å nå målet. Vel fremme fikk han vite at vennene som hadde bodd i byen, hadde reist for lenge siden. Som Dan var de reisende folk og hadde ikke slått rot her heller.

Dan var overlatt til seg selv, men det var han vant til.

– Når jeg kommer til en ny by, eller et nytt land, er det første jeg ser etter steder å finne mat, forteller han:

– Søppelkontainere bak supermarkeder eller dagligvarebutikker, hvor de kaster alt som går ut på dato, eller det ikke er plass til i hylla. Jeg er avhengig av at det er et slikt sted ikke for langt fra der jeg skal bo, så det må på plass først. Nitti prosent av alt jeg spiser, finner jeg i containere, resten dyrker jeg selv, hvis mulig. Det neste jeg sjekker er om det er mulig å jobbe som gatemusikant uten problemer.

– Det er stor forskjell på lovverket i forskjellige land, når det gjelder det å opptre på gata. Så viser jeg byen, landet og folket at jeg har ankommet. Setter meg på et fortau med gitaren og en plakat som forteller hvem jeg er, at jeg er en reisende. Så venter jeg på at mulighetene skal dukke opp, og det gjør de alltid.

Muligheten denne gang kom i form av Aleksander. En brande av en
bergenser, som introduserte seg som narkoman, rabulist og =Oslo–selger.
Og ikke sjenert. Synes Aleks du ser interessant ut, tar han kontakt, og
engelskmannen med de to bikkjene på slep fanget interessen hans. Dan sto og prøvde å dra inn noen kroner på å spille kjente låter i Torggata, og klagde til Aleks om at det var vanskelig å få folk til å stoppe opp.

Aleks insisterte på å ta med Dan ned på =Oslos salgslokale i Skippergata, og introdusere ham for gatemagasinfolket. Siden har denne blide fyren med dreads og de to hundene hans blitt et velkjent syn foran butikker, kjøpesentre og stasjoner i Oslo og omegn. Men det var mye som fortsatt ikke var på plass, og byen Oslo var ikke like lett å bli venner med som =Oslo.

– Når jeg kommer til en ny by, og viser at jeg er en reisende og en fri mann, blir jeg alltid tilbudt arbeid og steder å sove. Det er da du virkelig merker at det bor godhet i folk. I Oslo tok det en stund før noe skjedde, innrømmer Dan.

Han forklarer nærmere:

– Byen er litt lukket. Selv de alternative miljøene føles lukket. I starten sov jeg, og to andre jeg ble kjent med, i byens parker. Så kom jeg i kontakt med okkupanter og aksjonister på steder som Hausmania (et okkupert kvartal og kulturhus i Hausmanns gate) og Blitz. Men dette var egentlig ganske lukkede miljøer.

– Det var som medlemsklubber, hvor det ikke var lett for en fra utsiden å få innvilget noe medlemskap. Så jeg endte opp med først å på egenhånd okkupere et rom inne på Hausmania. Jeg okkuperte et rom inne i en okkupert bygning, ler Dan. Han virker stolt over heller ikke å passe inn der de som lever som ham skal være velkomne.

– Etter det sov jeg en liten stund på en scene på Blitz, hvor det strengt tatt ikke er lov å sove. Oslo føltes ikke så gjestmild. Heldigvis fant jeg en gjeng som holdt til en halvtimes tid utenfor byen, som reiste rundt og fant alternative steder å sove.

De tre bodde en vinter på et forlatt verksted, og nesten et år på en gård ingen brukte. Begge steder ble de kastet ut av, da det ble oppdaget.

– Men så fant vi denne forlatte hytta, ikke så dypt inne skogen, sier han, og slår armen ut.

– Vi renoverte den fullstendig, så det skal være mulig å bo der om vinteren. En del materialer måtte vi kjøpe, som isolasjon, spikre og skruer og sånt. Men vinduene fant vi gratis på Finn. Vi hadde ingen bil, så vi tok bussen ut hit med dem. Det var ganske slitsomt, men verdt det. Dans oppvekst var så normal som den kunne være for en guttunge i en søvnig engelsk småby på åtti– og nittitallet. Om foreldrene forteller han:

– De ønsket for meg det samme som de trodde alle ønsket. Finne den rette, gifte seg, få barn, bo i et fint hus, ha en fin bil i garasjen, du vet. Jeg vil ikke si de hadde veldig høye forventninger til meg, heller kanskje helt normale. Det var ikke snakk om at jeg måtte ta høyere utdannelse og slikt. Men selv de helt vanlige forventningene skremte meg. Var dette alt?

Da han var 14 møtte Dan en fargerik gjeng som kjørte rundt på landsbygda i England, bodde i varebilene sine og arrangerte festivaler. Livsstilen deres, og ikke minst frihetsfølelsen de utstrålte, gjorde et solid inntrykk på tenåringen. Møtet overbeviste ham om at det var mulig å leve fritt. Å skape en egen tilværelse, utenfor de normene og båsene han kjente hjemmefra.

– I ungdomsårene søkte jeg venner som disse, og fant flere. De hadde
vidt forskjellig bakgrunn, men hadde det til felles at de ikke var stedbundne.

– Jeg husker jeg ble godt kjent med et par i femtiårene, som hadde reist på
landeveien det meste av livet. De hadde til og med reist med hester i Irland, noe som var vanlig for vandrende folk der før i verden. Jeg syntes det hørtes ut som et fantastisk liv, minnes Dan.

Han er sparsommelig med detaljer fra tiden før han bestemte seg for å
forlate England i begynnelsen av tjueåra. Det var en annens liv, skjønner jeg på ham. Jeg prøver allikevel å finne ut hvordan familien reagerte på valget han tok. Det eneste han sier han husker, er morens hjertesukk:

– Hvorfor kan du ikke bare være helt normal, Dan?

Dan vil ikke kalles hippie, anarkist, okkupant, friker, reisende eller alternativ. Det holder med Dan. Allikevel innrømmer han at han er en del av et felleskap av reisende. Etter å ha forlatt hjemmet har han bodd, eller reist rundt i, Øst–Afrika, Spania, Østerrike, Tyskland, Polen og Norge. Alle stedene har han møtt likesinnede, bodd i kollektiver og okkuperte bygninger, og funnet måter å tjene penger på, sammen med disse.

– Da vi reiste rundt i Europa tjente vi penger på å lage show på gata, som et lite sirkus, forteller han.

– Noen sjonglerte, noen spilte musikk og andre lagde såpebobler for å underholde ungene. Bare fantasien setter grenser. En gang stilte jeg meg opp i en gågate og leste bøker høyt, med en kopp foran meg. Det var forbudt å spille musikk på gata der jeg var. Jeg leste filosofi– og psykologibøker, og ganske mange stoppet opp for å stå der og lytte.

Gruppa mennesker Dan tilhører har alltid provosert litt, fått frem den mest skeptiske siden i skeptikerne. For Dan er det alltid oss og dem. Dem er de som i hans øyne fortsatt er fanget i jobb, gjeld og forpliktelser. Det er ikke så lett å få grep på hva han ser for seg at alternativet skal være.

Du kan minne ham på at alle goder han benytter seg av må produseres. At noen må lage maten han finner i containerne, kjøre bussen han tar inn til byen og høste tobakken han røyker. Dan unngår problemstillingen, eller forsikrer om at dette vil løse seg når den tid kommer. Tilbud og etterspørsel vil ordne opp. Men alle vil være lykkeligere, bare de forstår at de blir lurt hele tiden, og at ingenting egentlig virker.

– Jeg ble født inn i et samfunn som ikke fungerer. Det kommer i hvert fall ikke til å fungere i det lange løp, sier han.

– Se på menneskers forhold til teknologi og penger. Nesten alle i dette samfunnet har stor gjeld til bankene. Vi blir fortalt at dette er en nødvendighet, det å betale renter, betale for forsikring, betale skatt. Og derfor må du jobbe det meste av hver dag. Vi bytter livet vårt mot penger andre får, forklarer han engasjert. Han har fått blod på tann:

– Så kanskje du kan pensjonere deg når du er sytti, og begynne å leve. Slappe av litt før du dør. Jeg mener ikke at ingen skal gjøre en jobb. Vi trenger at noen produserer de mest nødvendige tingene, selvfølgelig. Vi må ha mat og klær på kroppen. Men det aller meste som produseres er unødvendige objekter. Ting som reklame og kjendiser insisterer på at du må ha i skapet, hvis du skal ha en sjans til å bli lykkelig. Merkevarer, status, gjenkjennelse, å bli sett av alle de andre, folk tror at det er livet. Sannheten er at det meste er det motsatte. Distraksjoner som hindrer deg i å leve.

Det er også vanskelig å forstå Dans forhold til teknologi og penger. I det ene øyeblikket snakker han om hvordan internett og smarttelefoner han har gjort oss til slaver, og brukes som et propagandaverktøy for å få oss til å være lydige forbrukere. I det neste snakker han varmt om hvordan kryptovaluta og blockchainteknologi er fremtiden, at denne både skal gjøre ham rik, og brukes til kommunikasjon og lagring av kunnskap.

Det er også lett å merke at han er ivrig leser av alternative nyhetsblogger på nett. Overbevisningen om at staten og pengemakten ikke vil oss vel, gjør at han har tro på at det er en kjerne av sannhet i de fleste konspirasjonsteorier. Og den største konspirasjonen av alle er den Sigmund Freuds fetter, Edward Bernays, står bak.

Dan forklarer, grundig og lenge: Bernays var den moderne reklamens far. Etter andre verdenskrig brukte han Freuds teorier om det underbevisste til å påvirke forbrukerne. Overbevise dem om at de trengte varene i reklamen, at det ville gjøre oss lykkeligere. Men det hele var bare en brikke i et større spill. Det som skjedde i virkeligheten var at han skapte det moderne forbrukersamfunnet. Det er et regime som passer makthaverne perfekt.

Vi overbevises underbevisst hver dag om at veien til lykke er å shoppe, forbruke, å eie ting. At det er helt essensielt for vår tilværelse. Det gjør at vi hele tiden må jobbe hardt for å få pengene til det som skal til. Vi ser reklame, kjøper ting eller jobber, og har ikke tid igjen til å stoppe opp og stille spørsmålstegn ved hva vi holder på med, eller ved dem som er satt til å styre samfunnet vi lever i. Bernays system holder oss numne.

En rekke andre ting som dukket opp rundt den samme tiden, er også en del av dette eksperimentet: prosessert ferdigmat, for eksempel. Maten som gir oss en illusjon av at vi får mer tid, men som bare gir oss mer tid til å tenke på å forbruke og tjene penger så vi kan gjøre det. Vi får ingen tid, den blir bare tatt fra oss i større og større grad, avslutter han.

Mens Dan snakker engasjert om det store eksperimentet vi alle er en del av, ligger de to hundene hans, Sniffy og Ouloo på fortauet ved siden av oss og ser utålmodig på ham. Men de hverken svinser rundt eller bjeffer, selv om de finner hele intervjuet ulidelig kjedelig. Jeg kan ikke huske å ha møtt roligere hunder enn de to. Hvordan får Dan det til, og hvordan endte de to opp på loffen med ham?

Han forteller at Ouloo, den lille, sjarmerende rufsete vennen, slo følge
med ham etter en fuktig fest i en spansk landsby. Da Dan skulle kjøre hjem seint på natta, hørte han noen klynkelyder fra under bilen. En bitteliten lurvete valp kravlet frem, en som minte Dan om hunden han vokste opp med i barndomshjemmet i England. Hvis det er en hannhund tar jeg ham med, bestemte Dan seg for der og da.

Morgenen etter våknet han med tidenes skallebank, og et lite mykt nøste sovende mellom skulderen og øret hans. Det tok litt tid før han husket hvordan det hadde seg at det var en hund i senga, men siden den gang har de to vært uadskillelige. Sniffy, den større og litt tregere av de to, er en «lady dog» Dan fikk av en nabo da han bodde i et kollektiv, et annet sted i Spania.

– Man lever utsatt som reisende, et lett bytte for andre omreisende som lever av plyndring og innbrudd i campingvogner og hytter. Jeg hadde noen dårlige opplevelser, og ønsket meg Sniffy som vakthund, forteller han.

Dan husker ikke når de to sist gikk i bånd. Han minnes hvordan han brukte måneder på å trene Ouloo til å alltid å holde seg nære og ikke la seg distrahere, selv i bråkete bygater. Men da det var Sniffys tur, var det Ouloo som tok seg av opplæringen. Da tok det bare en uke. Hunden lærer opp hunden, det rådet fikk Dan av sauegjetere i Baskerland.

Vi snakker litt mer om livet som husokkupant og reisende. Likhetene og
forskjellene med samfunnet for øvrig. Jeg er nysgjerrig på kjærlighetens
premisser, når man lever en flyktig tilværelse. Dan har nevnt at han hadde en kjæreste i en periode i Spania, men utover det ingenting. Det betyr ikke at det ikke finnes:

– Mange av oss som lever på denne måten har flere partnere, forklarer han.

– Vi er det du vel kan kalle polyamorøse. Det er mye lettere på den måten, når du reiser mye. Og man slipper følelsen av å være eid, akkurat som på alle andre områder. Alle har drifter, men hvorfor skal vi bare etterape foreldrene våre? Bare følge noen normer, fordi samfunnet mener den modellen er riktig?

Det er mange andre spørsmål du kunne stilt Dan, hvis du vil være mer
kritisk, sette ham litt til veggs. Er ikke det å velge å bidra i et samfunn
edlere enn å velge og stå utenfor? Er ikke alt han ser på som feller, løgn
og konspirasjoner bare uunngåelige mekanismer, som er vokst frem fordi
mennesket er skrudd sammen som det er? Men det er vanskelig å nå frem.

Svarene hans går ut på det samme: du er lurt og fanget, som de fleste er, og du kan ikke forstå perspektivet hans før du har brutt lenkene og forsøkt å leve som ham. Etterhvert gir du bare opp, og spør heller om han har overbevist mange om at hans vei er den rette. Om at det er på utsiden av samfunnet det skjer. Dan forteller at ja, mange har bestemt seg for å endre livet sitt etter å ha blitt kjent med ham:

– En av dem jeg klarte å overbevise, var en bussjåfør her i Oslo. Han kjørte
meg inn til byen hver dag, og vi ble godt kjent etter hvert. En dag sa han at han hadde sagt opp jobben sin, og skulle flytte til Marokko. Han sa at grunnen var samtalene våre, men også hvordan jeg kler meg og har valgt å bo. «Du lukter ikke som de andre, som deodorant, parfyme og hudkrem», sa han til meg. «Du lukter bålrøyk, og det vil jeg også lukte.» Jeg har ikke sett ham siden.

 

Intervjuet sto på trykk i =Oslo juni 2019.