Dagfrid reddet Natthjemmet

Som =Oslo-selger var Dagfrid dronningen av CC Vest. Så fikk hun ny jobb, og sørget for at Natthjemmet for kvinner ikke ble nedlagt.

Da Dagfrid Fosen fylte 50 år i 2007, rullet kjøpesenteret CC Vest i Oslo ut rød løper. Der var hun fast selger av =Oslo, og et midtpunkt blant kundene. Var hun borte en dag, fikk senteret opptil 40 telefoner fra bekymrede kunder.

Nå er det fem år siden hun sluttet som selger. Fortsatt lurer mange på hvor hun er.

– Jeg gjorde et valg. Jeg gikk fra å tjene ørten tusen i måneden på =Oslo til å jobbe her gratis, sier hun.

Vi er på Natthjemmet, et overnattingstilbud for kvinner i Oslos rusmiljø. Dagfrid begynte ikke her fordi hun mistrivdes med bladsalg.

– Jeg savner CC Vest. Jeg har vondt inni meg hver gang jeg tenker på det. Når de andre ansatte gledet seg til helga, grudde jeg meg. Noen av kundene mine var eldre folk som begynte å gå på senteret flere ganger i uka for å høre på kjeften min. Før gikk de knapt ut døra. Jeg var mer standup-artist enn selger.

Dagfrid skiftet jobb fordi Natthjemmet var truet av nedleggelse. Lederen, Gudmund Wisløf, spurte om hun ville bli med på en redningsaksjon. Kutt i bevilgninger gjorde at halve staben måtte sies opp, forteller han.

Vi sitter i stua på det unike stedet, og Dagfrid presiserer:

– Du sa opp tre fjerdedeler av staben og henta inn meg isteden.

– Det sier noe om hvor mye du teller, smiler Gudmund.

Lederen kom med et forslag som kommunen ville støtte. Dagfrids mektige nettverk på vestkanten kom også godt med. Hun husker den dagen hun fikk bruk for det:

– Vi fikk avslag på pengesøknaden. En av mine gamle kunder var leder for helsegreia på Rådhuset. Jeg ringer ham, og sier: «Hør her!» Da gikk det et kvarter før de ringte Gudmund, og så fikk Natthjemmet 2,3 millioner til.

Dagfrid visste ikke om hun ville klare å slutte på CC Vest. Men kjærligheten til Natthjemmet var stor.

– Tidligere bodde jeg her i flere år. Det var det eneste overnattingsstedet jeg takla. Derfor jobber jeg her i dag. Det fins et snilt punkt inni meg. Jeg er dritblakk hele tida, men jeg har en kul sjef som kompenserer for litt av lønnstapet.

Natthjemmet har alltid vært drevet på kvinners premisser. Før var det kortere åpningstider. Nå har flere tidligere brukere blitt med i staben. Det synes sjefen er helt topp.

– Lever du på utsiden av samfunnet, defineres du mer av problemene dine enn av ressursene. Ingen hadde spurt de tidligere brukerne våre om de ville jobbe her. Da de endelig ble spurt, sa de: «Selvfølgelig!» De viste seg å være kjempeflinke. Man kan lure på hvem som hjelper hvem. Noen ganger får jeg hjelp. Det handler om å blande ulike tilfang av kunnskap om livet. Vi har nettopp hatt en brukerundersøkelse, og alle heier på denne modellen. At brukere deltar aktivt er inspirerende og kjempegøy.

Dagfrid ønsker at resten av hjelpeapparatet lar seg inspirere av Natthjemmet.

– De fleste av oss er oppgitt i samme øyeblikk som vi kommer inn i Nav-systemet. Har du et rusproblem, defineres du som umulig å rehabilitere. Natthjemmets modell begynner å motbevise det. Her får vi tillit. Vi kommer inn i en rutine som gjør at vi fungerer. Det burde gjøres offentlig kjent, det som foregår her.

Det første året i ny jobb var Dagfrid mye frustrert. Gudmund ble prøveklut da hun øvde seg på å ta ut sinnet sitt og forsvare seg.

– 25 års sinne kan være slitsomt å ta imot, sier han.

Allerede som elleveåring begynte Dagfrid å selvmedisinere seg med amfetamin, mot ADHD. Nå minner hun Gudmund om fordelene ved at hun har mye futt.

– Da jeg begynte her, fløy jeg veggimellom og gjorde alt mulig. Da var det ingen andre frivillige eller praksisvakter her.

=Oslos fotograf Dimitri husker Dagfrid både som en god selger og en god krangler.

– Det kalles å være relativt ordfør, sier hun.

Det er ikke farlig å krangle med henne, for hun glemmer fort hva hun var sint for.

– Jeg er født med Alzheimer, og er dreven på å huske ting som skjedde langt tilbake. Hva som skjedde i går husker jeg ikke. Hvis jeg låner 100 kroner av deg og sier du skal få igjen på lørdag, må du minne meg på det. Folk gjør ikke det, de synes det er flaut. Da tar det et halvt år før jeg husker avtalen.

I februar feiret hun fem år som husmor ved Natthjemmet. Hun bor i kjelleren, hvor hun også gjør det meste av jobben sin. Her har hun full frihet, og det syns. Foran inngangen til soverommet hennes henger et teppe. «Bank på teppet hvis du vil ha tak i meg», står det på post it-lappen.

– Da får jeg være i fred, ler hun. – Det er jo umulig å høre at noen banker.

I hele etasjen henger lapper med Dagfrids beskjeder til seg selv og andre. Et tøylager er omgjort til atelier. Der har hun påbegynt en del malerier. Mesteparten av de ferdige har hun solgt. På rommet hennes henger bilder fra et dødsbo.

– Her er det bare originalkunst på veggene. Vi har arva, og jeg har utnytta hele rommet som du ser. Trenger du et middagsservise? Jeg vil gjerne bli kvitt det. Den tredje gitaren min er under senga, blant kassevis med sjokolade som jeg må gjemme for Gudmund. Det som ligger bak dyna mi er vask. Da husker jeg å rydde den før jeg legger meg.

Som husmor tilbringer Dagfrid mye tid på vaskerommet.

– Jeg snubler rundt i pysjen og gjør jobben. Tåler du ikke å se folk i pysj, bør du ikke gå ned hit. Jeg er et nattdyr, og legger meg ikke før halv sju–sju om morgenen. Da halvsover jeg mens vasken går. Jeg sover i flere bolker.

Dagfrid hevder at hun er verdens verste lagspiller, men knallgod til å organisere på egen hånd.

– Jeg har snudd opp-ned på alle rommene her for å gjøre det mest mulig praktisk. Når jeg får tillit skjer det noe magisk. Da henter jeg fram uante sider og tar ansvar. Jeg har fått enormt med ros for å ta tak i meg selv. Det handler om at jeg får lov til det. Vil dere ha en pakke kjeks?

Hun tar oss med inn på matlageret, som er fullt av varer med lang holdbarhet.

– Her har vi masse senneper. Ei som mista mannen sin for et par år siden kommer hver onsdag og søndag og lager mat til jentene. Hun var lærer i heimkunnskap før. Fryseren er full av mat, og her er hovedsikringsskapet. Vi har brannkontroller hele tida.

Dagfrid har samme humør som før, selv om både økonomien og lungekapasiteten er dårlig. På Facebook framstår hun som en god, gammel hippie med hjertet på rett sted. Hun poster sekstitallsmusikk, og advarer mot fremmedhat.

– Jeg har fått en svær iMac og er fryktelig mye på Facebook. Der fikk jeg kontakt med en gammel klassekamerat som er blitt berømt fotograf i Statene. Han har losa meg inn på lukka fotogrupper over hele verden.

Hun glemmer aldri glanstiden på CC Vest. Der satte hun også sitt preg på lokalene. Hun hadde en kurvkiste med blader, og gitaren var aldri langt unna. Hun snakket som en foss om alt fra selvskading til tidligere jobberfaring, som da hun var lugarpike til sjøs. Så det er ikke rart at andre Erlik-selgere stadig blir spurt hvor det ble av Dagfrid.

Egentlig kom vi til Natthjemmet for å skrive om hepatitt C, men Dagfrid stjal showet. Hun ville så veldig gjerne fortelle de gamle kundene sine hva hun driver med.

Nå vet dere det.