Dagen da alle ruser seg mest
Invitten har kommet. Jeg kan være med mamma på julaften. Det er fint, som alltid. Men, jeg tror jeg blir hjemme alene i jula. Jeg er så sliten. Jeg skal ikke gnåle om hvor ille livet er. For egentlig er dette en fin mulighet til å prøve å finne frem et godt juleminne. En liten historie som leseren kan kose seg med. Men, i min verden er man ikke på jakt etter et godt juleminne. Ikke fordi jeg ikke vil. Men fordi jeg hverken har tid eller lyst til å lete etter et eller annet som var fint i oppveksten. Noen av oss har kanskje ingen. Noen av oss vil ikke lete etter det man savner.
Jeg fikk gallestein før sommeren. Jeg står fortsatt i kø for den operasjonen. Det tar sin tid kan du si. Gallestein er vondt og det medfører nedsatt matlyst, så nå har jeg gått ned mange, mange kilo. Så blir man depressiv. Man får ekstra nerver av sånt. Og tross alt er jeg jo alene nesten tjuefire timer i døgnet. Fritt sykehusvalg? Det hjelper ikke så lenge sykehuset du ønsker deg ligger der nord, og du må betale reiseregninga sjøl. Hvem har råd til det? Bare det å få en legetime i en annen by koster masse penger. Et eksempel. Jeg fikk mulighet til å prate med en lege i Moss. Fem minutter kosta meg 307 kroner. Pluss reisa frem og tilbake. Jeg har ikke råd til å betale det, for bare å få beskjed om noe jeg kunne fått på telefonen.
Ja. Ryggen ja. Den er også vond. En operasjon ville kanskje gjort susen. Men legene tør ikke. De gir meg ikke mange prosent for at den skulle bli vellykket. Ja, ja. Sånn er hverdagen min. Og igjen, det er ikke for å klage, men dette opptar meg selvfølgelig om det er jul eller ikke.
Jeg bor i et bofellesskap. Det er på godt og vondt. De er veldig flinke til å kjøre meg til apoteket for å hente metadona mi. Ja, hvis de har tid. Samtidig er det et sted hvor man kan få besøk, når man minst aner det, og ønsker det. Her en dag kom det en fyr inn på rommet mitt og tilbød meg en ferdigmekka sprøyte med heroin. Det er slemt. Men jeg var sterk og sa: ’Vet du, nå har jeg klart meg uten i 16 måneder takket være metadon, så jeg tror jeg klarer meg litt til jeg!’ Da var jeg stolt etterpå.
Julaften? Hadde jeg hatt en stekeovn, kunne jeg jo lagd litt mat og brukt litt tid på det. Sånn at tiden gikk liksom. For jeg kan lage mat. Det gjorde jeg mye før, og det jeg var best på var pizza. Ingen Grandiosa her, nei! Jeg lagde til og med bunnen sjøl, jeg. Den måtte heve og sånn husker jeg. Men stekeovn har jeg ikke. Så det blir sikkert ikke til at jeg gjør noe. Men er det en noenlunde temperatur går det an å gå seg en tur. Ja, dersom formen er bra da.
Hjemme hos meg vil du se at julaften er den dagen alle ruser seg som mest. Det er for å glemme, fjerne seg fra verden, fordi dagen er så veldig, veldig vond … Dette er min verden. Og jula til veldig mange andre …
Teksten sto i =Oslos julebok 2011.
