Kongens kyr

Atle Willy pleide å være en av dem du gikk i sirkler rundt på fortauet. Kanskje kryssa du til og med gata for å unngå det møtet. Han var ikke farlig, men det kunne du jo ikke vite, når du hørte ham skrike mot alt og alle på sin vei. Mest av alt skreik Atle til seg selv, men det var ikke lett å skjønne. Hadde jeg ikke kjent ham, kan det hende jeg hadde kryssa gata selv.

Når Atle Willy var innom salgslokalet til =Oslo, var det sjelden for å kjøpe blader. Hadde han en god dag, kan det hende han tok med seg ett eller to for å se om han fikk det til, men som regel var han for urolig, stressa eller lei seg til å få det til. Han var selvbevisst og ga råd om hvordan vi skulle håndtere ham hvis han hang seg opp og skreik til folk i lokalet:

– Ta tak i skuldrene mine, se meg i øya og si med høy og streng stemme: Atle Willy, nå må du skjerpe deg!

Jeg tok til meg rådet, men sa det ikke var aktuelt å ta tak i skuldrene, bare være streng. Det hjalp, men som regel holdt det med å bare finne et sted ute hvor vi kunne få satt oss, og han kunne få satt ord på hva som red ham. Både Atle Willy og jeg husker en dag spesielt godt. Det hadde skjedd mye på en gang. For mye til at han klarte å bearbeide det hele. Han gråt og skreik, og ville få meg til å forstå at alt håp var ute. At han aldri kom seg videre herfra. Vi satt på ei trapp på den andre siden av Skippergata, litt vekk fra salgslokalet, og vi snakka lenge.

Selv om Atle Willy kunne være i psykose eller tungt, tungt deprimert når jeg møtte ham, var jeg aldri redd for ham. Noen av dem som er så langt ute, blir jeg veldig varsom rundt. De kjenner deg plutselig ikke igjen, eller får det for seg at du ikke er til å stole på. Atle Willy var ikke sånn. Det var bare voldsomt, og også sårt, når han ikke klarte å kontrollere sinnet eller fortvilelsen han bar på. Han passa alltid på å si at han var glad i oss, og takke oss for at vi ikke avviste ham, selv om han skapte uro og engstelse blant de andre =Oslo-selgerne.

Politiet og de som jobba på andre gatenære tiltak i Oslo, visste også at Atle Willy egentlig var en snill mann, selv om han kunne skremme vettet av folk på fortauet eller la frustrasjonen gå ut over inventaret. De fleste kjente ham og visste hva som skulle til. Han brukte mange forskjellige preparater, i håp om å klare å selvmedisinere seg roligere og mindre fortvila. Dette kunne gjøre det enda vanskeligere å vite hva som venta deg når du møtte på ham, men ofte var oppskriften den samme: gi ham tid og rom til å få det ut, så gi omsorg.

Dette var i 2015 og 2016. Etter julebok­salget sistnevnte år, så vi mindre og mindre til ham, før han forsvant helt utpå våren. Han hadde fått seg en bolig et godt stykke unna byen, og var klar for å ta imot hjelp til å bli både rusfri og roligere. Jeg ønsket ham oppriktig lykke til, men syntes det var vanskelig å se for seg at Atle Willy skulle klare å snu skuta helt. At han skulle ha roen, konsentrasjonen og alt det andre som skal til for å klare det over tid.

Det høres kaldt ut, men lærdommene vi har gjort oss gjør at vi som jobber med denne gruppa ikke klarer å være de største optimistene. Vi er glade for at rusavhengige og psykisk syke får perioder med økt livskvalitet og hvile, men statistikk og erfaring tilsier at det så godt som alltid vil være nettopp det: en periode.

Neste gang var vi møttes var under omstendigheter så langt fra den trappa i Skippergata, som det er mulig å komme. Dette var tirsdag 12. desember 2017, og jeg husker dagen rimelig godt, da det var første, og foreløpig eneste, gang jeg har vært invitert til middag på Slottet. Det var vel strengt tatt ikke på selve Slottet, men i Dronning Sonja Kunststall at jeg skulle bevertes, men det er jo på området der. Stas var det, uansett. Anledningen var en førjulssamling kongefamilien arrangerte for representanter fra og brukere av Kirkens Bymisjon, Blå Kors, Frelsesarmeen og =Oslo.

Vi møttes i lokalene til Kirkens Bymisjon i Kvadraturen, hvor vi skulle sikkerhetsklareres og busses opp til den gedigne oppussa stallen bak Det kongelige slott. Stemningen var forventningsfull, spent og småkaotisk, da representanter fra alle leire i Oslos gatemiljø la siste hånd på finstas og sminke i det litt for trange lokalet.

Jeg prøvde å få oversikt over om hvor gjengen min var, da jeg fikk øye på ham, Atle Willy. Han sto der i mørk, velsittende dress og med vannkjemma sveis og gliste mot meg. Vi ga hverandre en keitete klem, men rakk knapt å utveksle mer enn et «hei», før vi måtte videre inn i bussene. Han så veldig, veldig godt ut, det var det eneste jeg rakk å få med meg.

Vel fremme ved stallen, etter at vi hver og en hadde paradert forbi og høflig hilst på vertskapet, fant vi bordkortene våre på de runde bordene dekka med hvitt lin. Jeg hadde ikke havna sammen med noen av dem jeg dro dit med, men tvers overfor Atle Willy. Endelig kunne jeg få høre hvordan ting hadde ordna seg for ham det siste året. Det var en ledig plass ved siden av ham, og jeg lurte på om det ville være innafor å bytte til den. Ikke før jeg hadde tenkt tanken, dukket han som plassen var tiltenkt opp. Kongen hadde gjort seg ferdig med hilserunden, og slang seg ned der før vi fikk summet oss og reist oss eller bukket, eller hva man nå skal gjøre.

Atle Willy ble satt ut, det kunne jeg se. Ikke stressa, som han ville blitt noen år tidligere. Han reiste seg ikke opp og begynte å vandre frem og tilbake som i salgslokalet. Han fikk bare et forundra uttrykk og sakte, med lav stemme, spurte han Hans Majestet Kong Harald:

– Skal du sitte her? Ved siden av meg?

Kongen lo:

– Ja, det ser sånn ut. Jeg er Harald. Hyggelig.

Jeg fikk vite alt jeg lurte på om Atle Willys nye liv. I stedet for selv å spørre, kunne jeg høre på ham fortelle historien til kongen. Han hadde fått seg en bolig med god oppfølging i Bærum, og han brukte flittig frelsesarmeens aktivitetstilbud Stedet i Sandvika. Det var de som hadde invitert ham med til førjulssamlingen. Han jobbet noen dager i uka i Fretex-butikken der ute, og trivdes godt med det. Rusbruken var også under kontroll nå, mente han, selv om den biten var tøff til tider.

Kong Harald fortalte også om seg selv. Vi snakket om krigen, og hvordan han kunne huske at de reiste fra eksiltilværelsen i Washington D.C., men ikke at de ankom. Etterpå kom jeg på at han var tre år gammel i 1940. Det var en helt spesiell følelse å få historien formidlet på denne måten, og både Atle Willy og jeg sugde det til oss.

Men det var andre temaer som fikk kong Harald V til å ta av litt. Jeg husker ikke hvordan vi kom inn på det, men det viste seg at han har et helt spesielt engasjement for kuene på kongsgården. Ikke bare engasjement for, men også kunnskap om, skulle det vise seg. Det gikk fra levende beskrivelser av gleden til de viltre dyra under det årlige kuslippet på Bygdøy, til utlegninger om de nye helautomatiserte melkemaskinene. Det hele var litt uventet, men ganske gøy.

I over en time, gjennom tre retter, satt vi der som tente lys. Ikke én gang så jeg Atle Willy vri seg utålmodig på stolen, eller finne på en unnskyldning for å røre på seg. Komme seg unna. Han bare satt der med et smil krusende på leppene og så lykkelig ut. Det var umulig ikke å tenke på mannen som ropte til seg sjøl ned oslogatene, slo seg i hodet og gråt fordi han bare ikke klarte mer.

Da det hele var over, ble vi kjørt tilbake til de gufsete, iskalde, mørke gatene i kvadraturen, hvor lavterskeltilbudene ligger tettere enn noe annet sted i kongeriket. Atle Willy hadde fortsatt det samme smilet om munnen, og han var ganske stille. Før vi skiltes der, klarte han bare å si:

– Det her var helt spesielt, Even. Det var helt spesielt. Det her kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg sa meg enig, og vi ble enige om å holde kontakten. Kanskje kunne vi skrive om det en gang? Jeg ba ham ikke stikke innom =Oslo, for det er ikke alltid det lureste stedet å henge hvis du prøver å holde deg på matta. Tenkte jeg fikk tak i ham, nå som jeg visste hvor han bodde. Han dukket likevel opp i salgslokalet utpå nyåret, heldigvis i samme form som sist vi hadde møttes. Vi satte oss utenfor, tok en røyk. Han fortalte at han prøvde å holde seg unna byen. Hvis han hadde et ærend, tok han toget inn, gjorde det han skulle, og dro rett hjem. Han likte hjemmet sitt. Han liker det fortsatt godt.

Nå om dagen kommer Atle Willy innom en gang eller to i måneden. Ikke for å kjøpe blader nå heller, men heller ikke for å skrike ut smerten. Han kommer for å si hei, sette seg med meg på utsiden, ta en røyk og oppdatere meg på livet sitt. Uansett hva vi snakker om, så ender det alltid med at han peker på skrå over gata, og sier:

– Husker du da vi satt der? Da du måtte komme bort og prøve å snakke med meg? Da var jeg dårlig. Det var en av de verste dagene.

Vi snakker litt om det. Er enige om at vi aldri skal tilbake dit på trappa. Og så, det slår aldri feil, kommer det smilet frem igjen, han dulter borti meg, og sier:

– Husker du da vi satt til bords med kongen? Da han snakka om kuene sine?

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2020.