Da rusavhengige begynte å smile på trykk

Før =Oslo startet opp i 2005, ble rusavhengige presentert på triste og anonyme måter i norske medier. Det måtte en greker til for å endre på det. 

Jula 2005 kunne du se den glade karen på bildet overalt i Oslos gater. =Oslo hadde gitt ut den fjerde utgaven av bladet. Det var et spesialnummer med mye bilder og lite tekst. Alle bildene var portretter av selgere og ansatte i Erlik. Fotografen, Dimitri Koutsomytis, sier han hadde en helt spesiell baktanke med bladet.

– Det var en ny måte å presentere narkomane på i media. Det var første gang folk så store nærbilder av rusavhengige som smilte. Vanligvis ble de fotografert bakfra eller på andre triste og anonyme måter. Jeg ville behandle dem som vanlige folk og formidle optimisme. Jeg tror det hjalp at jeg er gresk. Det var naturlig for meg å gå litt tettere på disse menneskene enn en nordmann kanskje ville gjort.

Mannen på forsiden var =Oslos selger nummer 132, Jan Ådne Fredriksen. I starten pleide gatemagasinet å vise fram det som skulle bli neste forside bakerst i hvert nummer.

I =Oslo nummer tre ble det varslet at Jan Ådne skulle på forsiden neste gang. Bildet som ble vist, var hentet fra selgerkortet hans. Det hadde altfor lav oppløsning til å kunne brukes på den ordentlige forsiden.

– Vi måtte ta et nytt bilde av ham før nummer fire skulle i trykken. Men da var han forsvunnet, forteller Dimitri.

Etter en del research fant fotografen ut at Jan Ådne satt i fengsel. Da de to først kom i prat, nektet selgeren å være på forsiden.

– Han var redd vi skulle skrive om livet hans, men det var ikke planen. Vi skulle bare trykke bildet. Da var det greit. Jeg lette etter klær som fikk Jan Ådne til å ligne det bildet vi hadde presentert som neste forside. Jeg kjøpte også en lue som lignet den han hadde på bildet fra selgerkortet.

Det var ikke første gang Dimitri måtte i fengsel for å ta bilder.

– På den tiden var jeg blitt fengselsspesialist. I fengselet fikk vi tildelt et rom på fire kvadratmeter som fotostudio. Jan Ådne hadde lagt på seg mens han satt inne, og så bedre ut. Han ble veldig fornøyd med bildet. Så fornøyd at han ville bytte det ut med det han hadde på selgerkortet sitt. Etterpå ble vi gode venner.

Jan Ådne husker godt fotoseansen i fengselet.

– Vi koste oss en hel dag. Det var kult med besøk. Jeg tror Dimitri tok to tusen bilder. «Du er så fotogen du, Ådne, sa han». Dimitri og jeg har vært mange steder sammen. En gang var vi på Harestua og så i en enorm kikkert. Det var akkurat som å sitte i et flysete, vi så så langt. Den kvelden var det snø og stjerneklart. Helt enormt. En annen gang var vi på toppen av Oslo Plaza med Vendela Kirsebom og jentene fra Top Model på TV.

Jan Ådne kan trygt kalles fotogen, her fra solobservatoriet på Harestua i 2008.

Dimitri takker =Oslo-selgerne for at han begynte å føle seg hjemme i Oslo. Han kom til Norge i 1996, fra en liten by i Hellas. Der hadde han vært en slags kjendis fordi han jobbet med festivaler. Han kunne bruke to timer på å komme seg gjennom hovedgata i byen fordi han kjente så mange.

Da han kom til Norge, flyttet han først til Sandnes for å jobbe. Senere studerte han macdesign i Oslo. Da det nye gatemagasinet søkte frivillige medarbeidere, meldte han sin interesse. Etter bare få år som hobbyfotograf, var han allerede blitt kåret til «Årets fotograf» i bladet Fotografi.

– Da jeg kom til Oslo kjente jeg ingen. Takket være =Oslo-selgerne kunne jeg snart gå på Karl Johan og møte tjue personer som ville prate og gi meg en klem.

Dimitri mottar en av de fire fotoprisene han har fått fra Fagpressen.

Når vi blar gjennom spesialutgaven av =Oslo fra 2005, er det ikke lett å si hvem som er selgere og hvem som er ansatte og frivillige medarbeidere i =Oslo. Det var også litt av ideen med bildene. Alle ser glade ut, men ikke alle hadde like lett for å smile som Jan Ådne.

– Jeg måtte bruke mye humor, forteller Dimitri.

– Teknikken min var å si: «I’m gonna make you a star!» En av selgerne, Hilde, hadde det tristeste fjeset jeg hadde sett i hele mitt liv. Da jeg kom hjem og så på bildet av henne hvor hun prøvde å smile, gråt jeg. Det var et halvt smil, hun fikk det ikke helt til.

Dimitri fikk fast jobb som fotograf i =Oslo, og mottok Fagpressens fotopris fire ganger. Nå har han sluttet i Erlik. Han vil jobbe frilans med foto og nettsider, og kanskje bo deler av året i Hellas. Han håper også å få ferdig sin egen hjemmeside, som han ikke har oppdatert siden 2003. Med dette takker han for seg.

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2019.