Da jeg traff Gefati

Få i Norge vet hva fistula er. Heldigvis. Gefati og svært mange andre mindreårige jenter i Etiopia vet det så altfor godt.

Vi landet i Addis Abeba tidlig om morgenen, en høst­ dag i 2005. Kontrasten fra den kalde norske høstlufta kjentes idet flydøra ble åpnet. Varmen slo imot oss selv om vi var nesten 2500 meter over havet. Jeg hadde en blandet følelse av forventning og uro på vei inn i ankomsthallen. Mette hadde fortalt at vi skulle til et helvete.

Lite ved trafikken inn til sentrum av Addis Abeba min­ner om navnet byen bærer, som visstnok betyr «Den nye blomsten». De blå drosjene tuter seg gjennom veikryss uten trafikklys, forbi trekjerrer og hester, bak lastebiler som spyr ut svart eksos, snirklende gjennom hektiske folkemengder og endelig inn til første stopp, hotellet i sentrum.

Vi kan endelig puste ut etter reisen og få i oss litt mat. Hotellet har aircondition og er rent og moderne. Ved si­ den av oss sitter forretningsmenn i dress, ikke ulikt slik jeg går kledd på jobb. Det er blomster på bordene, lekker servering og egentlig flere ting som minner om det jeg ser hjemme i Norge. Jeg ser ut av vinduet og ned på endeløse rekker av blikktak. Og jeg begynner å innse at det trolig er lite som skal minne om hjemme på resten av denne turen, som bare så vidt har begynt.

Det var Mette som sammen med TV-aksjonen hadde invitert meg ned til Etiopia. Mette Moberg jobbet og jobber fortsatt i FOKUS, en organisasjon for kvinner og utviklingsspørsmål. Jeg var ambassadør for TV­-aksjonen, som dette året gikk til kvinner i fattige land utsatt for vold. Jeg hadde mange gode minner fra Afrika. For meg var Afrika først og fremst et frodig kontinent med spektaku­lær natur, eksotisk dyreliv og gjestfrie mennesker. Det var glede, opplevelser, fine minner. Beghi er noe annet. Og det var til landsbyen Beghi vi skulle.

Reisen inn til Beghi tok mange, lange timer. Veiene kan knapt kalles veier. Vi humpet av gårde i varmen. Støvet sto bak bilen. Det var en tålmodighetsprøve. Beghi ligger langt unna byer og moderne sivilisasjon. Denne landsbyen er nesten glemt. Det fantes tidligere en misjonsstasjon der, men ingen hjelpeorganisasjoner. Ingen jordmødre eller helsearbeidere. Ingen traumeteam. Nærområdene har vært rammet av krig, og det er så mange miner rundt landsbyen at det er farlig å bevege seg for langt unna husene.

Mette hadde fortalt meg om fistula før vi dro. Jeg hadde aldri før hørt ordet, og det finnes lite informasjon om fenomenet i Norge. Heldigvis for oss, men tragisk for dem som lider av det. Jeg har i ettertid tenkt at det ikke skrives og snakkes om fistula fordi vi ikke kan ta innover oss hvor grusomt det er. Men sannheten er nok også at vi ikke trenger å snakke om fistula i Norge. Fistula rammer nemlig oftest bare ekstremt fattige. Og ofte barn.

Etter mange timer på reise kom vi til den nedlagte misjonsstasjonen i Beghi, hvor vi overnattet. Denne ek­stremt fattige landsbyen ligger på grensen til Sudan. Sult­katastrofen som herjet området i årene før har satt spor her. Det er vanskelig å anslå hvor gamle barna er. De er små av vekst. Kroppene deres forteller om år med sult og tørke.

Mette forteller meg at vi snart skal få møte jenta Gefati, men først skal jeg få se landsbyen. Jeg ser noen barn leke med noe som forestiller en ball, og jeg går bort til dem. Vi sparker ballen, slår hjul, jeg står på hendene til jubel fra barna. Jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal, eller hvor jeg skal. Men forsvinner vekk i leken med barna.

Mage av jentene som har fistula har kun ett ønske i livet sitt. Det er å dø. En utbredt, om enn fordømt praksis i dette området er at jenter helt nede i tiårsalderen kidnappes og voldtas av menn som gjerne vil ha dem som sin kone. Jenta blir siden tvunget til å gifte seg med overgriperen. Hun holdes fan­get, og foreldrene gir til slutt opp kampen om å få henne tilbake. I mange tilfeller er hun da blitt gravid. Gefati er en av disse jentene.

Når barn blir gravide, er det ikke uvanlig at fosteret presser mot fødselskanalene slik at hele området sprekker. Fødselen kan vare i mange døgn. Ofte dør babyen, og ofte dør også moren. De som overlever har ødelagt systemet for både avfø­ring og urin. Det renner konstant. Vi må gå ut av landsbyen for å møte Gefati. Hytta hun bor i kan ikke sees fra landsbyen. Den er omringet av livsfarlige, minelagte områder. Når vi nærmer oss hytta slår stanken imot oss. Varmen er intens, sanitærforholdene fraværende.

Det er mye stigma knyttet til fistula. Den sterke lukten fører til at jentene blir avvist av ektemannen, av familien sin og av hele landsbyen. Jentene blir utstøtt og isolert. De klarer ikke knipe igjen, og det renner og renner. De lever i total ensomhet og isolasjon. De har ikke noe sosialt liv, og folk glor på dem. Den eneste måten familien skjønner at de er døde på, er at de slutter å hente maten som er satt ut til dem. De er vår tids spedalske. De er de mest utstøtte av de utstøtte. Og de er nesten uten unntak barn.

Gefati er ikke vant til å få besøk. Hun vet først ikke hvordan hun skal forholde seg til disse fremmede men­neskene som kommer og vil snakke med henne. Hun bæ­rer preg av å ha vært isolert lenge. Hun har vansker med å se meg i øynene. Og hun har vansker med å snakke. Vi setter oss ned utenfor hytta Gefati bor i. Den kan knapt kalles en hytte, og Gefati stirrer ned i bakken. Jeg setter meg inntil henne. Mette setter seg også. Men så begynner hun å snakke.

Ingen, heller ikke Gefati selv, vet hvor gammel hun var da hun ble gravid. Hun sier hun kan ha vært ti år, kanskje elleve. Kroppen hennes var ikke ferdigutviklet til å takle en graviditet. Påkjenningene var enorme for den lille kroppen hennes. Og kroppen var i alle fall ikke i stand til å takle fødselen.

Gefati forteller at fødselen varte i seks døgn. Barnet døde underveis. Da fødselen omsider var ferdig, var det nesten ikke liv igjen i Gefati heller. Hun forteller om uut­holdelige smerter. Men verre enn smertene var de helt uopprettelige skadene. Ingenting hjalp, hun kunne ikke gjøre noen ting.

Foreldrene til Gefati hadde forsøkt å ha henne hjemme, men til slutt orket de det ikke lenger på grunn av stanken. Ingen ville være i nærheten av meg, sier den unge jenta.

Det er tolv år siden nå. Da jeg møtte Gefati, hadde hun altså bodd i ensomhet og i sin egen avføring i tolv lange år. Fistula rammer om lag 100 000 kvinner, eller jenter, hvert eneste år. Mer enn to millioner kvinner i Afrika og Asia lever med ubehandlet fistula i dag. De fleste er fattige. De fleste er barn. Forekomsten av fistula øker i krigsområder, hvor ekstremt brutale voldtekter av kvin­ner brukes som våpen.

Når jeg holder foredrag, snakker jeg ofte om at du aldri må gi opp. Det er først når du gir opp at du mis­lykkes. Det fungerer som en god leveregel i business og i hverdagen til de aller fleste i Norge.

Men hva skulle jeg si til Gefati? Gefatis liv har bestått av så mye lidelse at det ikke er mulig å fatte. Hva sier man til en jente som har én drøm i livet, og det er å dø? Hva sier man, når man skjønner hvorfor hun bare vil dø?

For første gang i livet var jeg totalt maktesløs. Jeg har vært vant til å takle alt, også nederlag. Jeg er en som ser etter løsninger. Men her ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre, jeg satt foran et totalt ødelagt liv som ikke inneholdt noe annet enn enorm lidelse. Jeg hadde bare lyst til å grine.

Jeg klarte knapt å stå på beina da vi reiste oss etter møtet med Gefati. Vi vaklet tilbake til landsbyen, og jeg snudde meg flere ganger på veien og så etter henne. Jeg sov ikke om natta. Mette og jeg klarte knapt å si noe til hverandre. Men midt i håpløsheten lå det muligheter. Midt i ond­skapen fant vi medmenneskelighet. Etter møtet med Gefati reiste Mette og jeg tilbake til Addis Abeba. Til et lite sykehus der vi ble tatt imot av legen Cathrin Hamlin. Doktor Hamlin hadde startet det lille sykehuset i 1974. Hun håndplukker de ansatte. De fleste kvinner, mange tidligere fistulapasienter.

Sykehuset er en oase. Her blir ingen avvist. Ikke alle kan bli friske av operasjon, men alle får omsorg. Og de som ikke blir friske, får et sted de kan være. De får sosial kontakt, kjærlighet og muligheten til å leve et verdig liv. Alle som skrives ut, får en kjole. Et symbol på det nye livet.

Jeg fikk være med inn på en operasjon. Legen Cathrin Hamlin var på det tidspunktet over 80 år og gjennomførte fortsatt fistulaoperasjoner. Det var rørende å se.

Jeg har aldri fått Gefati ut av hodet. Jeg har ikke sett henne etter møtet for 13 år siden. Men jeg har likevel fått høre om henne gjennom Mette og arbeidet FOKUS gjør. Gefati fikk til slutt komme til fistulasykehuset i Addis Abeba, etter mer enn 12 år i et helvete. Hun fortalte at den kvinnelige legen som opererte henne kalte alle jentene hun behandlet for verdens vakreste kvinner. Gefati, som tidligere bare hadde ønsket å dø, ønsker i dag bare å leve.

Fortalt av Petter Stordalen. Foto: Choice. Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2018.