Da homofile var bander og morfinister var individer

Lenge hadde homofile lavere status enn narkotikabrukere i Norge. Begge grupper har slitt med kriminalisering – til hvilken nytte?

«Folk flest nærer en uklar frykt for de homoseksuelle», skriver VG 23. mars 1950. Vil avisa vite hvorfor, bør den gå i seg selv. Datidens medier gir inntrykk av at homofile opererer i bander med skumle hensikter. Samme år skriver VG om «en homoseksuell liga med forgreninger høyt opp i samfunnet».

I 1952 omtaler VG «den tiltagende homoseksualiteten i Stockholm». Barnevernsnemnda har etablert en nattpatrulje i byen. Den skal redde ungdom «fra storbyens homoseksuelle klikker».

Patruljen har særlig omsorg for unge som kommer utenbys fra: «Mer enn én gang har det hendt at ofrene er midt oppe i en homoseksuell gjeng, for eksempel i Humlegården, bare noen timer etter at de har kommet av toget», skriver avisa. Tre år senere blir to norske sjøgutter intervjuet i VG. Fra en reise forteller de: «Det viste seg at vi var havnet midt oppe i en homoseksuell bande».

Bytt ut homoseksuelle bander, ligaer og klikker med «rusmiljø», og skildringene kunne stått på trykk i dag. Vi leser stadig om ungdom som drar til Oslo sentrum og forledes inn i det åpne rusmiljøet. I gatene omkring patruljerer gode hjelpere. I media raser debatten om hva vi skal gjøre med de «narkomane».

På femtitallet ble de «homoseksuelle» diskutert på samme måte. I mai 1954 skriver Aftenposten: «Men hva skal man gjøre med de homoseksuelle lovovertredere? Skal man betrakte dem som forbrytere og straffe dem? Eller skal man behandle dem som syke mennesker?»

Helsepersonell ville helst gjøre homofile til pasienter. I 1951 kritiserer legen Thage Philipson moralismen de blir møtt med. Han etterlyser saklighet og objektivitet. Samtidig skriver han i sin VG-kronikk: «Under alle omstendigheter representerer homoseksualiteten et stort og alvorlig problem».

Legen trenger ikke å moralisere, for han har løsningen. Han beroliger leserne med at homoseksualitet «i stor utstrekning kan helbredes» ved hjelp av moderne vitenskap.

Høres det kjent ut? Lenge har vi prøvd å helbrede de «narkomane», enten de har brukt stoffer i fem eller femti år. Samfunnet aksepterer dem bare hvis de sverger til full rusfrihet. Hvis ikke, er mange dører lukket for dem, noe som ikke akkurat motiverer til mindre rusbruk. 

«De er redde for å miste arbeid hvis det blir kjent», sier stortingsrepresentant Arne Kielland til VG i 1971. Han snakker ikke om brukere av ulovlige rusmidler, men om homofile. Han opplyser om at «det ikke er farlig å ha en homoseksuell som venn eller å omgås en på arbeidsplassen».

Samme år gikk debatten høyt om homolegalisering i Norge. Noen ønsket en mellomting mellom legalisering og forbud. Loven måtte verne ungdom, mente de. Ellers kunne de unge «forføres til å bli homoseksuelle».

Det er ikke forakt som preger medias omtale av homofile i forkant av legaliseringen i 1972. Det er bekymring for disse stakkars, syke menneskene. Ofte trekkes det fram hvor mye annen elendighet homofilien fører med seg. I samtidens filmer, teaterstykker og romaner florerer det av yrkeskriminelle homser. 

Politimannen Jens Jersild jobbet mye med «det homoseksuelle problem». I 1957 sier han til VG at «kombinasjonen homoseksualitet og mannlig prostitusjon er meget alvorlig». Han er særlig bekymret for gutter som får kontakt med eldre homofile på gata: «Svært ofte blir resultatet av samværet med homoseksuelle at guttene selv blir homoseksuelt innstilt».

På denne tiden jobber både politi, helsevesen og ideelle organisasjoner for å begrense homosmitte. Det gjelder å forebygge homoseksualitet, oppløse ansamlinger av homofile og løse homoproblemet.

I dag hører vi ikke om smittefarlige homser. Derimot antyder mediene at rusavhengige har en ustoppelig trang til å tilby stoff. Særlig sterk blir trangen hvis ungdom er i nærheten. Noen debattanter vil opprettholde kriminaliseringen av stoffbrukerne for å beskytte ungdommen. De vil ikke at de unge skal ende opp som narkomane med elendige liv. Er kriminalisering et godt verktøy for å forhindre dette?

Skal vi tro mediene på femtitallet, pleide også homofile å være overrepresentert på elendighetsstatistikker. I dag er det lett å se at det ikke var legningen i seg selv som gjorde dem kriminelle eller ga dem psykiske helseproblemer. Det var først og fremst kriminaliseringen. Fullt så enkelt er det ikke å avgjøre om forbudet mot narkotika er mer til skade enn til nytte.

Homofili kan vanskelig defineres som helseskadelig. Seksuell risikoatferd kan skade helsa, men det gjelder uansett legning, selv om AIDS ble kalt en homosykdom da den kom på 1980-tallet. Likedan kan ethvert rusmiddel brukes på risikable måter. «Alle rusmidler er farlige hvis man bruker for mye. Ingen er særlig farlige hvis man bruker lite,» sa rusforsker Ragnar Hauge til =Oslo i 2013.

Det finnes ingen varedeklarasjon på rusmidler fra gata. Forbudet kan føre til at folk ufrivillig får i seg for store doser eller ukjente stoffer. Samtidig kan legalisering gi økt bruk. Da må vi stille de rette spørsmålene. Mer bruk er ikke det samme som mer risikabel bruk.

Vil legalisering føre til tryggere stoffer på markedet? Blir det mindre illegalt salg av ukjente og urene stoffer, uten aldersgrense? Rekrutteres færre ungdommer til kriminelle miljøer som selger rusmidler på det svarte markedet? Blir det mer stuerent å nyansere begrepet «narkotika», og opplyse om fornuftig bruk av de ulike stoffene? 

Når noe er forbudt, er det lov å slurve med fakta. Da homofili var ulovlig, var omtalen unyansert og feilaktig. Når en mann forgrep seg på en gutt før 1972, ble handlingen beskrevet som «homoseksuell». Begrepet «pedofil» dukker først opp i Aftenposten i 1975. Etter at homofili ble lov, ble det vanskeligere å nå fram med spekulative påstander om legningen. Homoforskningen ble også mindre farget av moralisme. Det ble mye lettere å spre kunnskap om homofili, og avkrefte myter.

I 2014 kunne vi lese at «to dødsfall skyldtes cannabis» i Norge. Overskriften vakte oppsikt, siden cannabis er vanskelig å dø av. Så viste det seg at «cannabisen» var syntetisk. Den syntetiske utgaven har en helt annen kjemisk sammensetning enn naturproduktet. Den låner bare navnet, og prøver å etterligne virkningen av originalen. Det blir lettere å skjønne forskjellen når ikke alt sauses sammen av lovens lange arm, og det kan redde liv.

FNs narkotikakonvensjon forbød en rekke stoffer fra 1961. Det er underlig å lese om stoffene og brukerne før forbudet. I 1944 siterer Aftenposten legen Carl Jørgensen: «No er det jo så at der finnes atskillige morfinister som i årevis, ja et langt liv igjennom, kan klare seg på en ganske moderat og konstant dosis. Det vilde være umenneskelig å berøve dem denne stimulans,» sier han.

Ti år senere var det fortsatt utenkelig å kriminalisere de opiatavhengige i Norge. I 1954 skriver Aftenposten: «Ved siden av enkelte tildels mindre farlige syntetiske stoffer er det opium og morfin som misbrukes. Da selve misbruket ikke hos oss er et straffbart forhold, og vel vanskelig vil kunne tenkes belagt med straff, får politiet vanligvis ikke noen befatning med tilfellene.»

Morfinister er ikke blant samfunnets sorteste får på denne tiden. Det er derimot homofile. I 1951 skriver VG at Bygdøy er blitt «løsgjengernes eldorado». Løsgjengerne er «voldsforbrytere, blottere, homoseksuelle og ramp».

Seks år senere blir helsedirektør Karl Evang konfrontert med en FN-statistikk som viser at Norge har verdens høyeste forbruk av morfin per innbygger. Til Aftenposten sier han at det «betyr langt fra at vi er et folk av morfinister, jeg vil heller si tvert om». Forbruket forklarer han med et godt utbygd helsevesen. Han erkjenner at morfinmisbruk er et problem — «men det er slett ikke stort», sier han.

På sekstitallet begynner en ny mennesketype å herje i pressen: Den narkomane. I 1966 fastslår psykiater David Abrahamsen i VG at det finnes en «klar sammenheng mellom langt hår og marihuana». Han kaller de som bruker rusmiddelet for «langhårede monstre». To år senere må VG forklare leserne at morfinister er «narkomane av den gamledagse typen».

Før forbudet ble folk som brukte morfin eller marihuana omtalt som individer. Etterpå ble de til en eneste, skummel bande. Sjelden slapp de selv til orde i media, og rusproblemene eksploderte i takt med stadig høyere straffer utover 1980- og 90-tallet. På «Plata» ved Oslo S ble byens åpne rusmiljø større enn noen gang. 

Rusavhengige demonstrerer for verdig behandling utenfor Stortinget i 2008 (foto: Dimitri).

I 1966 skriver Aftenpostens medarbeider Terje Wiig: «Den homoseksuelle eller narkomane som vil tre frem på skjermen og fortelle sin dramatiske historie bør ikke få anledning til en publisitet som for ham selv bare er skadelig.»

På sekstitallet synker narkotikabrukerne ned på de homofiles nivå. Men snart skal en av gruppene få en helt ny status. I 1970 dukker Karen-Christine Friele opp i Aftenposten.

«Norge er i ferd med å bli det eneste land i Europa som har strafferettsbestemmelse om homoseksualitet», sier hun. Tre år senere kan hun endelig tre fram på skjermen sammen med et avkriminalisert, homofilt par.

Kriminalisering av stoffer gjør de «narkomane» lette å stemple. De er ikke bare stoffbrukere, men også kriminelle. Med en slik identitet, blir det lettere å begå annen kriminalitet. Sosiologen Thomas Wistner Strand har studert fenomenet. I 2006 sa han til =Oslo:

«Kriminalisering og bruk av straffesystemet ødelegger både for enkeltmennesket og samfunnet. Hvis avkriminalisering førte til mer bruk av svake stoffer, og færre overdoser, ser jeg ikke noe problem i det. Jeg er for legalisering av besittelse til eget forbruk av narkotika, slik straffelovkommisjonen foreslo i 2003. Det betyr ikke frislipp av narkotika på markedet. Svakere stoffer bør kontrolleres på linje med alkohol. Sterkere stoffer bør kontrolleres som farlige legemidler, for eksempel via helsevesenet.»

Nederland er kjent for sin liberale holdning til lettere stoffer. Landet er også blant de i Europa med færrest høyrisikobrukere av opioider (heroin og lignende). Det hjelper ikke at Norge har færre cannabisbrukere enn snittet i Europa, når vi ruser oss på mer risikable måter og topper statistikken for dødsfall fra overdoser.

Wistner Strand mente at lovlige og ulovlige rusmidler må forstås i sammenheng:

«Dagens narkotikabegrep handler om en størrelse som ikke finnes. Vi skal selvsagt arbeide mot ødeleggende bruk av farlige stoffer. Men vi må gjøre det med et bedre språk. Et språk som ikke kutter båndene mellom en gruppe mennesker og samfunnet, men som understreker individets plass blant sine medmennesker. Uansett hva slags rusmiddel dette mennesket foretrekker.»

Ordet «narkoman» handler om mani. Ordet «homoseksuell» handler om sex. Da homofili ble lovlig, endret også språkbruken seg. «Homoseksuell» ble stadig oftere erstattet med «homofil». Fil kommer av filos, som betyr venn. En homofil person er ikke nødvendigvis sexfiksert, men glad i folk av samme kjønn. Foreløpig er det ikke lov å være glad i narkotika. Det går knapt an å bruke et ulovlig rusmiddel uten å bli kategorisert som avhengig.

En gang i fremtiden vil vi kanskje få begrepet «narkofil», om en som foretrekker andre rusmidler enn alkohol, nikotin og koffein.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo juni 2016.