Hvis regjeringens forslag til rusreform noen gang blir en realitet, er det ikke første gang vi avkriminaliserer rusbruk i Norge. Mellom 1907 og 1970 kunne ren alkoholberuselse straffes etter løsgjengerloven.

Hans Aleksander Hansen ble født i fattige kår på Jevnaker i 1911. Første gang han drakk seg full, var han fire år. Da faren stakk av fra familien to år senere, tok vergerådet barna. Hans Aleksander ble plassert på bygdas gamlehjem sammen med ett av fire søsken. Der måtte han betale for oppholdet med arbeid, helt til han ble konfirmert og flyttet til Drammen.

Seksten år gammel ble Hans Aleksander for første gang arrestert for fyll. Her er et innblikk i livet hans som gatedranker, fra biografien «Balladen om en cellesanger» av Bjørn Bjørnsen:

«Politibilen slo alltid ned farten når den kjørte forbi ham. Han gikk sjelden på gaten uten angstklumpen i halsen, selv når han var edru. Så han en uniform, kunne han begynne å sjangle av rene skrekken i krampaktige forsøk på å gå støtt. For han var blitt redd for fyllearresten, hadde fått de erfaringer som det blant løsgjengere sto skrekk av, hva som kunne skje når de ble stengt inne med et halvt dusin stupfulle, ofte aggressive arrestanter. Fulle, syke mennesker lå over hverandre, kranglet med hverandre, slo etter hverandre, angrep hverandre.»

Som 24-åring ble Hans Aleksander sendt til Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. Der hadde fengselsvesenet siden 1915 prøvd å helbrede alkoholisme med kroppsarbeid og jerndisiplin. Normalt ble nyankomne lagt tre dager i isolasjon, før de ble overført til egen celle eller flermannsrom.

Arbeidet gikk ut på å rydde stein, anlegge veier og passe kyr. Fangene hadde egne drakter, og ble overvåket av væpnede vakter, ofte med hund. På Opstad var aviser forbudt og brev ble sensurert. Arbeidsnekt ble straffet med opphold på «mørkecelle» i kjelleren.

Spiste glass og barberblad

En undersøkelse av 145 løslatte fra Opstad i 1930, viste at tilbakefallet var nesten hundre prosent. Innen tre år etter løslatelsen, var 144 av fangene igjen straffet etter løsgjengerloven. Stavanger-avisene skrev om psykisk syke som ble holdt i jernbur på Opstad.

I et intervju fra 1939 sier Opstads direktør Conrad Møller Falsen at «læge har vi ikke, og må kjøre psyko­patene 5 mil til doktor når de har spist glass eller barberblad – noe som hender jevnlig». Under krigen brukte tyskerne 51  000 dagsverk fra Opstad til å bygge befestningene langs jærstrendene.

Gjengangere på tvangsarbeidshus kunne bli værende i tre år, mens atten måneder var grensen for første gangs opphold. Hans Aleksander Hansen satt til sammen elleve år på Opstad.

Mellom dommene for drukkenskap prøvde han å livnære seg som gatesanger, men han slet med angst og ødelagt selvbilde. I 1964 debuterte han som lyriker med boka «Løsgjengerviser». Diktene hans kunne sklidd rett inn i magasinet du leser nå.

 Jeg egnet meg ikke som bølle,

 det må jeg bekjenne med skam,

 så kubein og brødkniv og kølle

 ble bytta i røyk og dram.

 For nå var jeg lei av å tasse

 i gatene kveld etter kveld.

 En mosegrodd søppelkasse

 ble siden mitt faste hotel.

Rammet de fattigste

Lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab ble vedtatt i 1900, men trådte ikke i kraft før 1907, i påvente av tvangsarbeidshus. I lovens paragraf 16 heter det: «Den som forsætlig eller uagtsomt hensætter sig i en aapenbart beruset tilstand, hvorunder han blir set paa et almindelig befærdet eller for almindelig færdsel bestemt sted, straffes med bøter.»

Ble du tatt tre ganger etter denne paragrafen, fikk du fengsel. En som jevnlig misbrukte «berusende drikk» og tidligere var dømt til fengsel etter løsgjengerloven, kunne settes i tvangsarbeidshus eller kuranstalt. Loven skilte mellom «hang til drukkenskap» og «forfalden til drukkenskap».

Tvangsbehandling på kuranstalt var forbeholdt de forfalne, altså de avhengige. I europeisk sammenheng var det nokså enestående å skille mellom disse to, skriver Hilde Petrine Henriksen i sin hovedfagsoppgave om løsgjengerloven. Man måtte til USA for å finne noe tilsvarende. Det kunne være vanskelig å skille de syke fra de umoralske drankerne. Lenge ble få dømt til behandling, siden det var liten kapasitet i kuranstaltene.

Løsgjengere, tiggere og drikkfeldige ble altså skilt ut i et eget lovverk, som opphevet fattiglovene av 1863. Med dette brøt rettsvesenet symbolsk med assosiasjonene til løsgjengere som fattige. Men i praksis rammet løsgjengerloven de fattigste.

Loven hadde en egen paragraf om fengselsstraff for de som tigget eller belastet fattigvesenet på grunn av drikking. Kriminolog Nicolay Borchgrevink Johansen har skrevet doktorgradsavhandling om sosial kontroll i byer. Han bekrefter at løsgjengerloven rammet svært sosialt skjevt.

– Mangler du et sted å være, blir det offentlige rom et nødvendig tilfluktssted. En stor del av de som ble sanksjonert for beruselse etter løsgjengerloven, var uten betalingsevne. De var også utsatt for å bli «tatt» mer enn andre. Det samme ser vi med dem som straffes for bruk av ulovlige rusmidler i dag.

Straffet uten dom

Ett av argumentene for å innlemme drukkenskap i løsgjengerloven, var at alkohol skapte problemer i spørsmålet om tilregnelighet i strafferetten. Overstadig beruselse førte ofte til at den tiltalte ble frifunnet for sine handlinger på grunn av utilregnelighet.

Erfaringen med å slippe fri kunne gjøre den drikkfeldige enda farligere, het det i et utkast til loven. Drankeren var «gal nok til at undgaa Fængselet og forstandig nok til at undgaa Galehuset». Løsgjengerloven åpnet for bruk av tvangsarbeid i inntil seks måneder uten rettslig behandling. Det ble mye bruk av skjønn, forteller Borchgrevink Johansen.

– Noe av det mest påfallende med praktiseringen av løsgjengerloven var at den gikk på siden av selve straffeloven. Du kunne få tvangsarbeid ved at en fra politiet og noen fra forvaltningen satte seg ned og vurderte det. Straffen ble idømt uten reell domstolsbehandling. De prektige så på den udugelige og fant ut at vedkommende trengte et opphold på Jæren. Det samme mønsteret ser vi med edruskapsnemndene, som er veldig interessante i denne sammenheng.

Fra 1932 ble det etablert kommunale edruskapsnemnder, som oppsøkte drikkfeldige for å rettlede dem. Nemndene kunne gjøre undersøkelser, konfiskere penger, og etter en lovendring kunne de også pålegge inntil to års tvangsbehandling. En drikkfeldig som ikke rettet seg etter nemndas innledende påbud, kunne bli internert på kuranstalt.

Slike anstalter ble etablert i 1880-årene, da totalavholdsbevegelsen fikk sitt gjennombrudd i Norge. Den gang kom klientellet fra høyere klasser, og stedene bar preg av landlig idyll. Da flere fattige alkoholikere kom på kuranstalt, ble strengere regler innført, og stedene fikk mer preg av institusjon og arbeidsleir. Regelbrudd kunne straffes med opphold i isolat.

Fikk støtte fra samfunnsvitere

På 1930-tallet ble det årlig registrert mellom 31 000 og 38 000 forseelser for drukkenskap i Norge. Under krigen gikk antallet ned, men så eksploderte det, med 42 000 forseelser i 1946. Tidlig på 1950-tallet ble nær 80 prosent av pågripelsene behandlet som forseelser, mens 20 prosent av de pågrepne bare fikk advarsel. På slutten av 1960-tallet utgjorde advarslene nærmere 30 prosent. En gruppe nytenkende sosiologer spilte en viktig rolle for å endre synet på løsgjengerne, forteller Borchgrevink Johansen.

– Den generasjonen av sosiologer som er i ferd med å dø ut nå, var unge og idérike på slutten av 1960-tallet. Noen av dem startet «Løsgjengerprosjektet» med kontor i Nordbygata på Grønland. Der kunne løsgjengere komme inn og få hjelp og veiledning. Motytelsen var at sosiologene fikk innblikk i livet deres. Prosjektet resulterte i en rekke vitenskapelige publikasjoner. Å kartlegge løsgjengernes livssituasjon var noe helt nytt. Det var lite kjent hva slags sosial bakgrunn de hadde. Gradvis fikk man en erkjennelse av at drukkenboltene ikke bare var umoralske, men at de også var for eksempel traumatiserte krigsseilere. Krigshelter kunne gå rundt i Oslos gater og leve som hunder, når de heller skulle hatt medaljer.

I 1968 ble Norsk Forening for kriminalreform (KROM) stiftet. En viktig kampsak var avvikling av Opstad og løsgjengerloven. Jens Bjørneboe var en av foreningens grunnleggere, og blant medlemmene var den unge kriminologistudenten Hedda Giertsen.

I dag er hun pensjonist, etter en årrekke som professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun forteller om det engasjerte studentkullet fra slutten av sekstitallet.

– Da jeg begynte på grunnfaget var vi bare seks til åtte studenter. Flere av oss var med i KROM, og deltok på møter og aksjoner. En av foreningens første saker gjaldt løsgjengerlovens paragraf 16 og 18. Det var store diskusjoner i samfunnet rundt å oppheve dem. Det ble brukt retorikk som: «Er du for å oppheve disse paragrafene, vil du at løsgjengere skal dø?»

Under Giertsens studietid slapp løsgjengerne inn i aulakjelleren ved universitetet i Oslo sentrum. Der fikk de drikke kaffe etter samme regler som andre gjester. Det hendte at studentene småpratet med dem. Giertsen var også med på en studietur til Opstad tvangsarbeidshus, like før det ble nedlagt.

– Jeg husker jeg så fire køyer i en slags alkove. Om natta senket de ned et gitter så fangene ikke fikk komme ut. Jeg kan ikke huske at jeg så noen av de innsatte mens vi var der. De var nok ute på arbeid. Mange av institusjonene vi besøkte var opptatt av at vi ikke skulle se fanger.

Ikke likhet for loven

Utgangspunktet for løsgjengerloven var egentlig en annen gruppe enn de som drakk, forteller Giertsen.

– Myndighetene ville få orden på det de kalte omstreifere, som vi i dag kaller romfolk. I praksis ble ikke loven brukt på disse som reiste rundt. Den ble brukt på folk i byen som var uten fast arbeid og bopæl, og som hadde alkoholproblemer. Politiet kalte jobben «å lempe fyll», og loven fungerte som en klasselov. Var du pen i tøyet og gikk hjem fra fest, ble du ikke tauet inn for å vise deg beruset på offentlig sted. Det skjedde bare om du så fattig og forkommen ut. Løsgjengerne var tynne, herjede, og kunne sjenere folk ved å snakke til dem. Når man velger å kriminalisere noe veldig mange mennesker gjør, som å ruse seg, vil håndhevingen ramme sosialt skjevt. Det blir ikke ruskontroll, det blir fattigdomskontroll. Det er ikke likhet for loven. I dag får du mye høyere bot for narkotikaovertredelser på visse steder i Oslo sentrum. Da vet man hvem man straffer. Det er et brudd med vanlig rettssikkerhet.

Løsgjengerloven presiserte at den kun omfattet beruselse fra alkohol, ikke fra «andre midler som morfin, æther, kloroform, kokain o.l.» Antakelig kan det forklares med hvem som brukte de ulike rusmidlene den gang, mener Giertsen. De som ble avhengige av morfin og andre stoffer, utenom medisinsk bruk, ble ansett for å ha et helseproblem. De ble helst sendt på kursted i utlandet.

– Man anså ikke deres rusbruk som en trussel for samfunnet. De hadde ressurser rundt seg, og kunne behandles individuelt. Først da ungdom begynte å bruke til dels de samme stoffene, ble det utnevnt til en samfunnsfare. Sa du på 1980-tallet at du var usikker på om narkotika burde kriminaliseres, fikk du spørsmål om du ville la ungdommen dø. Det var samme retorikk som ble brukt om fattige alkoholikere før 1970.

De som kritiserte bruken av tvangsarbeid på slutten av sekstitallet, møtte motstand fra blant andre Rangvald Skjærpe, fangevokter ved Opstad. I 1969 kalte han de innsatte «landets største dagdrivere, drukkenbolter og kjeltringer» i billedbladet NÅ. Videre sa han at «disse menneskene eier ikke ansvarsfølelse eller begrep om moralske verdier. De har knapt nok selvoppholdelsesdrift.»

Uttalelsene ble klaget inn for Pressens Faglige Utvalg, som felte bladet. Samme år sendte Dagbladet journalist og forfatter Per Hansson til Jæren. Han traff en fange som hadde vært på Opstad i til sammen 25 år, uten å ha begått andre forbrytelser enn drukkenskap. Reportasjen gjorde sterkt inntrykk og var med på å endre synet på tvangsarbeid i Norge.

Fra straff til hjelp

Mens nordmenns alkoholforbruk stadig økte, ble drukkenskap i stadig mindre grad ansett som et lovbrudd. I 1970 ble offentlig alkoholberuselse avkriminalisert, og adgangen til tvangsarbeid ble opphevet. Da hadde Opstad hatt til sammen 14 000 fanger. Blant dem som var imot avkriminaliseringen av drukkenskap, var Morgenbladet.

I en lederartikkel sommeren 1970 skrev avisa: «Opphevelsen av løsgjengerloven var et gigantisk feilgrep – en uutalt oppfordring til allslags pøbel og pakk – Bare drikk, karer, det er ikke noe galt i det.»

Like fullt ble det vedtatt at de fordrukne kunne innlegges i sykeavdeling til de ble edru, isteden for å settes i arrest.

– Man la vekt på akuttmottak, der politiet kunne levere de som var beruset og som trengte hjelp, forteller Hedda Giertsen.

I de gamle drukkenskapsarrestene var det ingen medisinsk behandling, og det hendte at innsatte døde av abstinens. Ved de nye avrusningsstasjonene fikk klientene omsorg og helsehjelp fra kvalifisert personell. I løpet av 1970-tallet ble det etablert 11 avrusningsstasjoner i de største norske byene. Samtidig ble antall institusjonsplasser for alkoholavhengige doblet.

Oslos første avrusningsstasjon lå på Ankertorget, og ble på folkemunne kalt «Rusa». Tanken var at politiet skulle bringe de overstadig berusede hit, men de ansatte var ikke alltid villige til å ta dem imot. Etter hvert ble det vanligere at folk selv ba om plass. Resultatet var at politiet ikke fikk plass til alle sine «klienter».

Høsten 1976 ble det åpnet en ny avrusningsstasjon i Oslo, reservert for folk innbrakt av politiet. Den lå i Lakkegata og fikk tilnavnet «Pol’tirusa». Avrusningsstasjonene var først og fremst innrettet mot alkoholavhengige. Alt dette beskriver forskerne Ingeborg Rossow, Astrid Skretting og Arvid Amundsen i artikkelen «Fra straff til varm seng».

I 1995 var løsgjengerlovens 30 paragrafer redusert til 12, og loven ble i sin helhet opphevet med virkning fra 1. januar 2006.

Hans Aleksander Hansen kjempet mot alkoholismen hele livet, men han rakk å få noen gode år med samboer og skriving før han døde i 1983. Da drukkenskap ikke lenger var en forbrytelse, dro han til Jæren i et helt annet ærend enn å bære stein. Biograf Bjørn Bjørnsen beskriver den siste delen av livet hans slik:

«Hans Aleksander Hansen var blitt dosent i løsgjengeri, og ble hentet til universitetene i Oslo og Bergen, til fjernsyn og radio, seminarer og diskusjonsmøter. Visene hans ble satt toner til og sunget av en ny generasjon ungdom, og en ny bok, «Det lyriske fattighus», fikk Johan Borgen til å utbryte: «Skål, Hans Aleksander!» . . .

Hans Aleksander Hansen kom ikke mer til Opstad som fange, han kom dit som foredragsholder på Jærfestivalen etter at stedet var blitt omgjort til vanlig fengsel.»

Viktige endringer i norsk alkohol­politikk

1816

Produksjon og salg av brennevin frigis ved at kjøpstedenes enerett til brenning av brennevin opphører.

1837    

To av de mest sentrale virkemidlene i norsk alkoholpolitikk innføres: Særavgifter på salg, samt bevilling for salg og skjenking.

1845    

For å begrense lokal brennevinproduksjon vedtar Stortinget forbud mot å benytte kjeler mindre enn 100 potter (1 pott = 0,965 liter). Det blir også forbudt å brenne i perioden 1. mai til 30. september.

1848    

Sommerforbudet mot brenning utvides til et halvt år, og avgiften på brennevinsproduksjon blir så høy at den kan anses som et forbud mot hjemme­brenning.

1907    

Lov om løsgjengeri, drukkenskap og betleri trer i kraft. Straffene er alt fra bøter eller fengsel inntil tre måneder, til kuranstalt eller tvangsarbeid inntil tre år ad gangen.

1916–1917    

I 1916 forbys omsetning av brennevin. I 1917 forbys omsetning av vin over 12 volumprosent. I 1919 stemmer 62 prosent for fortsatt forbud i en råd­givende folkeavstemning.

1922

Vinmonopolet etableres, og får enerett på innførsel og partisalg av brennevin, vin, importert øl og innenlandsk øl over 4,75 volumprosent.

1923–1927

Hetvinsforbudet oppheves i 1923. Brennevins­forbudet oppheves etter en folkeavstemning i 1927, med 56 prosent stemmer for og 44 prosent imot.

1936 

Promillegrense på 0,5 for kjøring av motorkjøretøy innføres.

1956    

Det innføres 18-årsgrense for salg og skjenking av øl. Før gjaldt aldersgrensen kun brennevin (fra 1900) og vin (fra 1932).

1967

Det gis adgang til å åpne vinmonopolutsalg i alle landets kommuner, ikke bare i bykommuner med mer enn 4000 innbyggere.

1970    

Sosialdepartementet overtar ansvaret for «løsgjengere». Alkoholberuselse på offentlig sted avkriminaliseres. Muligheten til tvangsarbeid oppheves, og det opprettes avrusnings­stasjoner.

1975    

Reklameforbud for alkoholholdig drikk trer i kraft, etter vedtak i Stortinget to år tidligere.

2000    

Promillegrensen for førere av motorkjøretøy senkes fra 0,5 til 0,2.

2001     

Påbudet om disksalg i A/S Vinmonopolets utsalg oppheves.

2005    

Det åpnes for ankomstsalg av taxfreevarer på norske flyplasser, det vil si avgiftsfritt salg av alkoholholdig drikk ved ankomst fra utlandet.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 4/2021