Da byen ble vår

Tekst: Even Skyrud
Foto: Even Skyrud og Pia Bråthen

I Vaterlandsparken sto nylig en broket forsamling skuespillere, =Oslo-selgere og andre røvere og sang «Vi trenger et sted» av sine lungers fulle kraft. I mitt hode ble ordene til «Vi trengte et spel».

Torsdag 21. august var jeg for første gang i livet på spel. Jeg hadde egentlig aldri følt behov for å oppleve et spel. Om ordet kom opp, så jeg for meg ivrige, utkledde amatører med tresverd jogge rundt og rope på gressletter i Midt-Norge. Men her var jeg altså – på spel, ikke bare som publikum, men på, ved siden av og bak scenen. Jeg sto til og med på en gresslette med lyskastere i fjeset, ivrig, men ikke utkledd, og tok imot stående applaus fra publikum. Hvordan havna jeg her, spurte jeg meg selv, og lot tankene vandre tilbake til de aller første dagene av 2024.

«Jeg hadde litt lyst til å ta en kaffe med deg, jeg driver og utvikler ideer til nye forestillinger for tiden og har tenkt mye på alle historiene og mulighetene som finnes i miljøet rundt Erlik. Og vil gjerne ta en åpen prat med deg for å se om det kanskje finnes noen spennende ideer til et videre samarbeid.»

Slik åpnet e-posten jeg fikk fra regissør Simen Formo Hay. Jeg hadde truffet ham året før, i forbindelse med Nationaltheatrets oppsetning av «Døden på Oslo S» på Økernsenteret, hvor jeg både skrev en sak for =Oslo og fulgte selgere som ønsket å se stykket og selge magasiner der. Det må ha vært minst fem forestillinger jeg fikk med meg, og jeg elsket hele spetakkelet høyere for hver gang. Altså var jeg ikke vanskelig å be.

Noen dager seinere satt jeg på kaffebaren Evita, rett over gata fra Vaterlandsparken, og lot meg oppsluke av Formo Hays eskalerende visjoner om samarbeidet. I starten var det helt konkret et historisk spel etter modell av Stiklestad og lignede det var snakk om. Bare at dette skulle handle om Oslo, og om «folka våre». Vi snakket om hvordan slaget mellom politi og parkungdom på Nisseberget i Slottsparken natt til 1. mai 1978 kunne gjenskapes på storslagent vis, med politihester, bikkjer, tåregass, brostein og en haug statister fra =Oslos rekker. Jeg kunne se det hele levende for meg, og igjen elsket jeg hva jeg så.

Under brainstorming og kaffeslurping på Evita kom jeg på at =Oslo skulle feire 20 år på gata i 2025. Kjensgjerningen gjorde hele ideen om et samarbeid, om et =Oslo-spel, mye lettere å selge inn til ledelsen og styret i Erlik. Snøballen skjøt fart, og etter hvert ble også manusforfatter Rudolf Bjørnerem Terland med på samtalene. Ideen vokste fra å holde seg til én historisk plass og begivenhet, til å utforske flere slike, flere steder og hendelser som har formet Oslos åpne rusmiljø – og livene til dem som en junidag i 2005 sto i kø for å selge Norges første gatemagasin.

Vi bestemte oss for å intervjue folk som hadde vært en del av den historien, for å finne hendelsene og stedene som måtte med. En av de aller første vi intervjuet, var NRK-veteran Erling Borgen. Det kan høres ut som et merkelig valg, all den tid han er mest kjent for reportasjer fra Sør-Amerika og ikke Brugata. Men bak valget lå manusforfatter Rudolfs nye besettelse: ungdomsaksjonen «Et sted å være», som foregikk på Vaterland skole i Oslo våren 1969. Borgen, den gang 21 år gammel, var én av initiativtakerne til aksjonen, som skulle ende opp med å både innlede handlingen i spelet og gi det dets tittel – «=Oslospelet: Et sted å være».

Det neste vi jobbet med var selve slaget på Nisseberget, livet i Kvadraturen på 1980-tallet, med gateprostitusjon, husokkupasjon, det skeive utestedet Metropol og punken, og videre til 1990- og 2000-tallet, med Plata ved Oslo S og oppstarten av =Oslo.

Når det gjaldt ensemblet, ønsket Simen å ha en miks av gate­magasinselgere, =Kaffe-baristaer og andre folk som stykket angår direkte, i tillegg til en gjeng hel- og halvprofesjonelle skuespillere. De sistnevnte kunne også gjerne ha relevante erfaringer, enten fra eget liv eller roller de hadde spilt tidligere. Slik endte vi opp med flere fjes som hadde prydet =Oslos forsider opp gjennom årene.

Flo Fagerli hadde vært der i karakter, som Lena i tidligere nevnte «Døden på Oslo S». Forfatter, sosialarbeider, skuespiller og tidligere kjeltring Christian Renee Wold ble intervjuet i 2020, og Martin Øvrevik hadde snakka ut om hvordan han brukte egne livserfaringer i rollen som Pål Pot i tv-serie-

suksessen «Kids in Crime». En artig detalj: På den forsiden finner du faktisk også Lea Myren, som endte opp med å spille en av hovedrollene i =Oslospelet, men hun var ikke en del av intervjuet. En liten verden, dette …

Hvem som fikk roller i spelet var også noen ganger nærmest tilfeldig. Eller, «et lykketreff» er kanskje mer presist. Enkelte tok selv initiativ etter å ha hørt rykter, andre måtte overbevises om at de var perfekte for en gitt rolle.

Janne Bøhmer Killingstad og Richard Prøsch har jeg kjent i en årrekke, og jobbet med i mange sammenhenger. De har begge erfaring med rus og livet på gata, så jeg foreslo at de kunne kobles på som erfaringskonsulenter under manusarbeidet. Begge ble viktige bidragsytere til teksten, men endte i tillegg opp på scenen. Janne som den eldre utgaven av Rikke, én av de to hovedpersonene, og Richard som politimann og gjennomgangsfigur.

I juni rykket styrkene for alvor inn i kontorlokalene våre i Christian Krohgs gate, rett rundt hjørnet fra plassen der det hele skulle rigges opp og spilles ut. Som novise i teaterverdenen var det komplett uforståelig for meg hvordan den voksne og voksende bunken med manusark i tide skulle øves inn, scener regisseres og koreograferes, kostymer oppdrives eller produseres – og hvordan alt annet jeg ikke visste noe som helst om, men begynte å skjønne var en hel masse arbeid, skulle kunne tråkles sammen til noe som skulle ligne en teaterforestilling før premieren 21. august.

Spesielt med tanke på at godt over halvparten av de involverte, i likhet med meg, ikke ante hva de gikk til. De første, kaotiske dagene ble brukt på «øvelser», «teambuilding», «workshops» og alt annet som får en Lambertseter-gutt i 50-åra til å rømme rommet for heller å sette over kaffen eller lese mindre viktig e-post. Hver morgen drev produsenten med noe han kalte «innsjekk», og det kunne vare lenge. «Skal dere ikke heller pugge replikker?» fikk jeg lyst til å skrike, mens folk fortalte om noe fint som hadde skjedd dem dagen før. Først et par måneder seinere forsto jeg hvor lite jeg hadde forstått.

Annen overraskende lærdom fra de siste par intense ukene med prøver før premieren:

1. Profesjonelle skuespillere kommer like ofte for seint som uprofesjonelle skuespillere.
2. Folk blir ikke så slitne som du forventer mens ting står på,  tross dårlig helse og lite søvn, hvis de får lov til å ha det gøy.
3. Å se gjensidig respekt og vennskap vokse gradvis rett foran nesa på deg er noe av det fineste som finnes.
4. Du kan aldri trakte for mye kaffe i teaterverdenen.
5. Det finnes kontrollert kaos.

Det siste punktet lærte jeg dagen før generalprøven, da jeg på et tidspunkt mistet både kontrollen, hodet og fatningen. Jeg satt og prøvde å skrive ut nye spelmanus på printere jeg ikke fikk til å virke, mens det ustanselig tikka inn meldinger og e-poster fra folk som ønsket å skrive om spelet eller hadde lyst til å spille i spelet eller lurte på om det tilfeldigvis kanskje kunne oppdrives noen billetter til en av de for lengst utsolgte forestillingene.

Samtidig var de vanligvis så stillferdige kontorlokalene våre fylt opp med kostymer, rekvisitter og skuespillere som varmet opp, lette etter noe eller noen som var forsvunnet, forsvant selv, eller bare lurte på hva som skjedde, sånn generelt.

Mine gode kolleger, som vanligvis sørger for at selgerne våre får med seg magasiner og kakao, var med ett kastet inn i roller som alt fra scenearbeidere til sikkerhetsvakter. Det var da Simen fikk øye på meg, svimmel og halvt manisk, og sa: «Jeg glemmer helt at dere ikke har vært med på dette før. Det kan virke som bare kaos akkurat nå, men ting er akkurat sånn som de alltid er på dette tidspunktet. Jeg ser at alt er i rute.»

Og i rute var det. Hadde jeg klart å puste med magen, hadde jeg også skjønt at alle henvendelser om artikler, tv-innslag og billetter var et tegn på at vi hadde lykkes i å få alles oppmerksomhet allerede før noen i det hele tatt hadde sett spelet vårt.

At alle skuespillere, produsenter, kostymefolk og andre dyktige mennesker som øyensynlig virret formålsløst rundt meg, egentlig var fokuserte, gira og på vei dit de skulle være. Jeg skulle ønske jeg kunne nevnt dem alle sammen her: musikerne, produsentene, statistene og hele den fantastisk kompetente gjengen som bygde scener, lyste dem opp og fikk stemmene våre ut.

To dager seinere sto vi alle der i Vaterlandsparken, blendet av lyskastere og med tordnende applaus i ørene. Vi bukka dypt og kjente på at akkurat da, akkurat der, var byen vår.