Da barn skulle gjøre nytte for seg

Da Norge ble industrialisert, bidro barn helt ned i fireårsalderen med fabrikkarbeid. Men barnearbeid var ikke bare et onde, forteller Kari Saanum, som har skrevet bok om å være barn på 1800-tallet.

Tekst: Kari Bu

Foto: Atelier KK / Universitetsbiblioteket i Bergen

Fra 1840-tallet ble noen av Norges første fabrikker bygd på Sagene i Kristiania. På denne tiden vokste byen raskt, og befolkningen tidoblet seg nesten fra 1834 til 1900. Mange slo seg ned på Sagene, og skolene ble så fulle at barna måtte gå der på skift.

Det var ikke noe problem, da undervisning uansett ikke var obligatorisk mer enn tolv uker i året. Barn i byen gikk mer på skole enn barna på landet, og skoledagen ble ofte delt i to skift, slik at de små begynte tidlig og de store sent. Det ga barna god tid til å jobbe ved siden av, forteller Kari Saanum.

Hun ga nylig ut boka «Barna i fabrikkbyen», der forfatteren Oskar Braaten er en viktig inspirasjonskilde. Han ble født på Sagene i 1881 og begynte tidlig å jobbe.

Han gikk på Sagene Børneasyl, en form for barnehage der de minste ble satt til å rive i stykker tekstilkluter fra fabrikkene. Fillene ble sendt til en stampemølle, hvor de ble brukt til å lage papir. Som skolegutt fikk Oskar en annen jobb.

– Oskar og søsteren Hanna leverte matspann til de som jobbet på fabrikk. Såkalte kokekoner lagde mat hjemme hos seg selv til de arbeiderne som trengte det. Oskar og Hanna kunne klare åtte–ti spann uten å søle mens de løp ned til fabrikkene.

Kari skriver om Vøiens Bomuldsspinderi, hvor det ble produsert garn, tråd og stoffer i fabrikkbygg som strakte seg over flere etasjer. Her trengtes det noen til å løpe mellom etasjene og gjøre det som arbeiderne ved maskinene ikke fikk gjort selv.

– Et eksempel på barnas arbeid på fabrikkene var å løpe med fulle og tomme spoler. Man stanset aldri maskinene om man ikke måtte. Når spolene ble fulle, skulle

de skiftes i fart. Da kunne det være praktisk med små barnehender, som satte på nye, tomme spoler. Ofte ble barna med foreldrene på jobb, og fikk opplæring som forberedte dem på å arve jobben.

Øredøvende støy

Arbeidsmiljøet i tekstilindustrien gjorde folk ekstra utsatt for tuberkulose og andre alvorlige lungesykdommer. Tekstilfabrikkene hadde ikke ventilasjon og vinduene kunne ikke åpnes.

Tekstilfibrene kunne ødelegge folks lunger, og olje fra maskinene utviklet skadelige gasser. Mange arbeidere fikk bruddskader eller sår fordi de skled i oljen som rant fra maskinene og ned på gulvet. I tillegg var det mye støy i fabrikkene.

– Jeg har hørt lyden av én enkelt spinnerimaskin, og det var øredøvende. I et spinneri kunne det stå titalls slike maskiner. Man så at det ikke var bra for barna å jobbe på fabrikk. Det gikk utover kroppen og utviklingen deres.

I 1892 kom Norges første arbeidsmiljølov – fabrikktilsynsloven, som begrenset barnearbeidet. Barn under 12 år fikk ikke lenger lov å jobbe, og for barn mellom 12 og14 år måtte arbeidet være lett og vare i maks seks timer om dagen. Nattarbeid ble forbudt for alle under 18. Like viktig som fabrikktilsynsloven, var folkeskoleloven fra 1889, forteller Kari.

– Nå ble det påbudt for alle mellom 7 og 15 år å gå på skolen, og foreldrene kunne straffes om barna sluttet. Men vi må huske at barn ikke først og fremst jobbet på fabrikk. De kunne være bud, eller til og med tømme do hvis nattmannen ikke hadde gjort jobben sin. De som ikke mestret skolen, fikk en mulighet til å oppleve mestring med noe annet. Det var noe bra med det, og for fattige familier var det kjempeviktig at barna hadde muligheten til å jobbe.

Gutter håndsorterer malm ved et transportbelte i «plukk-huset» ved Folldal gruve i 1912. (Foto: Rørosmuseet)

Ville være som voksne

Hvis familien hadde sykkel, kunne gutter ta jobb som visergutt og levere varer. Jentene kunne passe andres unger eller jobbe i butikk. I tillegg hadde de mange oppgaver i hjemmet. Barnearbeid var ikke nødvendigvis et onde, mener Kari.

I Oskar Braatens selvbiografiske skisse «Fra mine gutteår på Sagene» (1929) kan vi lese at barn som kjedet seg, kunne løpe ned på nærmeste løkke og grave et hull i bakken, bare fordi de ville jobbe og ligne de voksne. Så gravde de jorda tilbake etterpå.

– Det var knyttet stolthet til arbeid. Man hjalp familien og følte seg nyttig, og barn som ikke trivdes på skolen, kunne kanskje like å gå på jobb. Så var det noen som jobbet så mye at de ikke klarte skolegangen, så det var på godt og vondt. Startet du på skolen sent på dagen, hadde du kanskje vært på jobb først og slitt deg ut.

I 1856 grunnla den rike bryggeriarvingen Halvor Schou Hjula Væveri, som lå tvers overfor Vøiens Bomuldsspinderi. Kari har fått tilgang til arkivene derfra og funnet gamle forsikringspapirer. En forsikringssak fra 1895 skildrer den 13 år gamle visergutten Eugen Hermansen.

– Han snublet og falt mot en vindusrute inne på fabrikken, kjørte hånda gjennom den og fikk et dypt sår. Det kan tenkes at han løp ærender, hadde dårlig tid og skled. Det gikk verk i såret, og han fikk en betennelse. Skaden ble meldt til fabrikktilsynet. Her hadde arbeidsplassen forsikret arbeiderne, men det er ikke sikkert at det var slik alle steder.

For lite hvile og lek

Ingen produksjonsgren har basert driften mer på barne­arbeid enn tobakksindustrien, skrev Jakob Neumann Mohn (1838–1882), som sto bak tre publikasjoner om barne­arbeid i Norge mellom 1874 og 1880. Mohn fant at barnas arbeidsdag var like lang som de voksnes før fabrikktilsynsloven kom, og at mange også deltok i nattarbeid.

Ved utgangen av 1875 jobbet 613 barn i tobakksfabrikkene, noe som utgjorde 43 prosent av hele arbeidsstokken. I fyrstikkfabrikkene var andelen 35 prosent. Barn ned i fire–fem-årsalderen kunne sitte hjemme og lime fyrstikk­esker, mens de som jobbet inne på fabrikken måtte forholde seg til giftig fosfor. I tobakksfabrikkene kunne folk bli nikotinforgiftet.

I en undersøkelse av barnearbeid fra 1877, gjengitt av Statistisk sentralbyrå, var seks prosent av barna under 10 år, 26 prosent var 10–12 år, mens 68 prosent var fra 12–15 år. Lønna var lavest for de yngste, som kunne tjene tre ganger mindre enn en voksen mann. Over 3000 barn jobbet i norske fabrikker på denne tiden.

I 1912 kartla skolestyret i Kristiania omfanget av ervervsmessig arbeid blant byens skoleelever. Resultatene viste at mange barn fremdeles hadde for liten tid til hvile og lek.

Av de drøyt 30 000 barna i folkeskolene, hadde 14,7 prosent arbeid i januar 1912. Arbeidende sjuåringer jobbet i snitt 2,6 timer per dag, mens de eldste elevene jobbet nærmere fem timer. Mer enn dobbelt så mange gutter som jenter jobbet utenfor hjemmet.

Jente bærer vann i Kristiania i 1903, da mange husstander manglet innlagt vann. (Foto: Oscar Hvalbye / Oslo Museum)

Barn ble auksjonert bort

Oskar Braaten vokste opp med en enslig mor. Faren hadde stukket av til Amerika da hun ble gravid, og de hørte aldri noe fra ham. Men moren sa at de ikke var fattige, og Oskar følte ikke at han led noen nød.

På Braatens tid kunne Fattigvesenet hente barna når foreldrene ikke klarte å ta vare på dem, og sette barna i pleie hos en annen familie. Der skulle de ideelt sett få omsorg og god oppdragelse, men i praksis ble mange utnyttet som arbeidskraft.

– Barn som skulle i pleie, kunne bli auksjonert bort av Fattigvesenet. Det var ikke høyeste bud som fikk tilslaget, men de som skulle ha minst betalt for å ta seg av barna. Ofte havnet de på landet, siden det var billigere der. Barna ble brukt til alt mulig, og fikk ofte dårlig mat. Det var overdødelighet blant barn som ble satt i pleie, men noen kunne komme til gode hjem og familier som hadde mulighet til å gi dem en god barndom. 

I år 1900 kom en ny fattiglov som forbød å auksjonere bort barn. Men de kunne fortsatt komme på anstalt, der de måtte gå på skole og gjøre hardt, fysisk arbeid ved siden av. I 1896 kom lov om forsømte barn, der staten ble forpliktet til å opprette institusjoner for barna.

Blant de mest kjente anstaltene var Bastøy, som praktiserte harde straffer. For øvrig fungerte det som en yrkesskole, hvor det ble drevet jordbruk, gartneri og forskjellig håndtverk. Her hadde man stor tro på hardt arbeid, og guttene var sysselsatt 14 timer om dagen.

Barna måtte forberedes

Det industrielle barnearbeidet hadde en topp i 1870-årene, og etter 1900 fikk det en rask nedgang. Men verken fabrikktilsynsloven eller senere lover som regulerte barnearbeid gjalt for landbruket. Samfunnet hadde et mer positivt syn på bondebarnas arbeid, i hvert fall så lenge de jobbet på sin egen hjemgård.

Gutter lærte tidlig å bruke øks og sag, og var med på vedhogst. Når snøen forsvant, plukket barna stein og rakte før våronna. Som tolvåring skulle en gutt kunne sele en hest og håndtere de fleste redskaper.

Å kjøre traktor i samme alder var ikke uvanlig. Luking var typisk barnearbeid for begge kjønn, og tråkking i høylass var en blanding av lek og jobb. I fjøset var det oppgaver som soping, fôring, vannbæring og melking.

Det eneste barnearbeidet på landet som fanget myndighetenes interesse, var gjeting, som ble kategorisert som lønnet arbeid. Leger og lærere så på gjeting som skadelig for både kropp og sjel, men lovregulering var det få som tok til orde for. Det kan se ut som om det moralske aspektet fikk stor oppmerksomhet. Gutter og jenter var nemlig sammen uten tilsyn i skog og mark hele sommeren.

De voksende barneflokkene på 1800-tallet ble en viktig ressurs for større bønder, og førte til at barn også jobbet på andres gårder. Det avgjørende skiftet kom ikke før på 1960-tallet, med den niårige enhetsskolen. Først fikk kommunene mulighet til å innføre dette, før det i 1969 ble obligatorisk over hele landet.

Før dette hadde bygdebarn gått på skole bare tre dager i uka. I byene hadde det vært vanlig med seksdagersuker, men dette ble redusert til fem rundt samme tid. Med innføringen av enhetsskolen ble skoletiden på landet lik som i byene.

Men holdningen om at lediggang var roten til alt ondt, sto sterkt på midten av 1900-tallet, både i by og land. Barn skulle læres opp til å gjøre nytte for seg, og de måtte forberedes på voksenlivet.

Motivet for å sette barna i arbeid var altså ikke bare økonomisk, og det var vanlig med ulønnede plikter hjemme. Etter 1960 ble mye arbeid mer spesialisert, og tekniske hjelpemidler ga mindre rom for barnearbeid i jordbruket. Men større barn fortsatte å ta betalte jobber som for eksempel jordbærplukkere, ofte for å tjene penger til eget forbruk.

Korona ga økning

Kari Saanum har jobbet mye med temaet barnefattigdom som forfatter og dramatiker. I forbindelse med et teaterstykke hun skrev, jobbet hun tett på en familie fra Afghanistan. Der måtte barna hjelpe til med familiens økonomi, forteller hun.

– Jeg traff tre barn som var veldig språkmektige fordi de hadde flyktet gjennom mange land. De jobbet som tolker for det offentlige parallelt med skolegangen. Mor var veldig syk og far var død, så de måtte ta ansvar. De hadde selv en forferdelig bakgrunn, og ble retraumatisert av å måtte høre på andre flyktningers voldsomme historier. Alle pengene de tjente gikk rett til husleia i familiens overprisede, kommunale bolig. Barnas inntekt var tvingende nødvendig for familieøkonomien, og i dag er alle tre utdannet leger.

Tekstilfabrikker er det lite av i dagens Norge. For at vi skal få billige klær, har tekstilindustrien flyttet til fattige land i Asia, hvor arbeidskraften er billig. I mange land fins det fortsatt mye uforsvarlig barnearbeid.

Siden 2002 har Verdensdagen mot barnearbeid blitt markert den 12. juni hvert år, i regi av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Sju av ti barnearbeidere i verden er sysselsatt i jordbruket, og over halvparten jobber hele dagen.

Koronapandemien har bidratt til en økning i barnearbeid de siste årene. Stengte skoler gjorde det lettere å utnytte barn som arbeidskraft, dessuten fikk mange famlier dårligere økonomi og trengte barnas inntekt.

I dag har nesten hvert tiende av verdens barn det som kalles barnearbeid. Det vil si at de enten er for unge til at de burde jobbe, eller gjør arbeid som kan skade utviklingen deres.

I Lofoten er det lang tradisjon for at barn skjærer torsketunger i vinterferien, og lønna stiger jo raskere de jobber. Noen kan tjene opp mot 40 000 kroner på én uke. Her ser man gjennom fingrene med at noen er under 13 år, og dermed heller ikke kan ha «lett arbeid», ifølge arbeidsmiljøloven.

NRK stilte spørsmål ved dette i 2019, og kom fram til at torsketungeskjæring tillates av distriktspolitiske hensyn. Arbeidet betyr mye for rekrutteringen til fiskeryrket. Det regnes som lett arbeid, selv om det kan være både hardt, vått og kaldt. Ellers kan «lett arbeid» etter loven omfatte slikt som butikkjobbing, rydding og pakking, avislevering og rengjøring.

Kilder: Fagbladet, Statistisk sentralbyrå (ssb.no), fn.no, snl.no, «Barna i fabrikkbyen» (2024) av Kari Saanum.

[FAKTA]

Barnearbeid

Barn har i årtusener deltatt i arbeid i jordbruket og i familiebedrifter. Den store økningen i barnearbeid falt sammen med den industrielle revolusjon på 1800-tallet. I 1875 var 3370 barn under 15 år sysselsatt i norske fabrikker. Før fabrikktilsynsloven kom i 1892, var det vanlig at også barn under 12 år jobbet.

På 1900-tallet har barnearbeid stort sett vært forbudt i industrialiserte land, men globalt har det forekommet mer eller mindre i skjul, uavhengig av nasjonalt lovverk og internasjonale konvensjoner, som barnekonvensjonen fra 1989.

Den norske arbeidsmiljøloven forbyr barn under 15 år å ta lønnet arbeid, men det fins unntak for «kulturelt arbeid», og de over 13 kan ta «lett arbeid». Ungdom under 18 kan ikke utføre arbeid som kan skade sikkerhet, helse, utvikling eller skolegang. Overtids- og nattarbeid kan bare utføres unntaksvis.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 8/2024.