Crack-kokain har inntatt Brukerrommet i Oslo
I 2019 ble Sprøyterommet i Oslo til et brukerrom for alle typer stoffer. Først i fjor så de ansatte store endringer i rusmiddelbruk. Nå møter de nye utfordringer, som er vanskelige å håndtere med dagens ressurser og lokale.
Tekst: Kari Bu
Foto: Even Skyrud
Da Sprøyterommet i Oslo åpnet dørene i 2005, kunne tungt belastede heroinbrukere injisere i trygge omgivelser. Målet var økt verdighet og færre overdosedødsfall. Da sprøyteromsloven ble endret i 2019, ble det tillatt med andre inntaksmåter enn sprøyte og andre stoffer enn heroin.
På Prindsens mottakssenter i Hausmanns gate ligger det som i dag heter Brukerrommet. Fungerende institusjonsleder ved Prindsen og teamleder ved Brukerrommet, Hanne Langaas, forteller at endringer i brukergruppen har skapt nye utfordringer for de ansatte.
– Etter lovendringen fikk vi først flere amfetaminbrukere. Siden inhalasjonsrommet ble åpnet i 2020, har 30 prosent av alle inntak vært inhalering, enten heroin eller crack, en type kokain som kan røykes.
Christina Livgard er psykiatrisk sykepleier og fagkonsulent ved Brukerrommet. Hun forteller om en myk overgang da Sprøyterommet ble brukerrom, men i fjor skjedde det noe nytt.
– Først ble heroinbrukerne mer åpne om at de hadde en og annen tablett i brukerdosen. Så kom pandemien, som preget oss lenge. Det siste halvannet året har vi sett stadig mer bruk av stimulanter. Er det lov å si kokaininflasjon? I november var 433 inntak hos oss crack, av 3628 inntak totalt. Det vil si 12 prosent.
Mindre heroin
Antall besøk på Brukerrommet øker stadig og nådde ny rekord i februar, med 4300. De har foreløpig ikke rukket å gjennomgå tall for type rusmiddelbruk de siste månedene. København fikk brukerrom for alle typer rusmidler i 2012, og opplevde raskt mye bruk av crack-kokain. Det overrasket kommunen, som snart måtte opprette et eget røykerom. I Oslo har de ventet på en lignende trend, og den smalt inn i 2023.
– Dette er i tråd med hva som skjer globalt. Det henger nok sammen med situasjonen i produksjonslandene, samt uroligheter langs transportrutene gjennom Europa. I Afghanistan er det mindre produksjon av heroin, og vi ser oftere enn før at det er mindre heroin å få tak i på gata.
Ved det gamle Sprøyterommet var overdose og pustestans den store risikoen for brukerne. Det hadde personalet gode rutiner for å håndtere, forteller Livgard.
– Før gikk vi rundt og vekket folk. Vi ga ventilering og motgift, og tilbud om å bli med ambulansen til rusakutt eller legevakt. Det er arbeidet vi er vant til. Skadereduksjon opp mot stimulanter må tilpasses. Kokain har kort virketid og inntas hyppigere. Dersom det injiseres, vil man stikke seg oftere, som er forbundet med økt fare for sår og blodsmitte. Arbeidssituasjonen vår er intens, og jobben vår handler nå mer om å dempe gemyttene. Før hadde vi en mye mer homogen gruppe, nå har ikke brukerne nødvendigvis så mye til felles.
Vil ikke være fabrikk
Hanne Langaas sier det har blitt vanskelig å tilrettelegge for den enkelte når både atferd og behov er så sprikende. De nye plassene for inhalering gjør at flere kan bruke rommet samtidig. Med dagens lokaler og ressurser er det utfordrende for personalet å gi alle tjenestene Brukerrommet skal tilby på en tilfredsstillende måte.
– I starten hadde Sprøyterommet et besøkstall på 40–50 besøk om dagen, nå kan vi ha over 200. Vi har nylig utvidet åpningstiden og har to vaktskift hver eneste dag, inkludert helligdager. Vi har brukere fra 18 år og opp til 70 år med ulikt bruksmønster, adferd og livssituasjon. Skal vi oppfylle det lovverket pålegger oss, får vi ikke gjort nok for den enkelte.
Heidi Hansen er erfaringskonsulent ved Prindsen og har jobbet mye på Brukerrommet. Hun synes også det er vanskelig å få gjort jobben hun er satt til.
– Det er så mye trøkk, og vi vil ikke bare være en fabrikk for inntak av rusmidler. Det er viktig å få fram at vi er mye mer. Vi skal ha tid til å snakke med brukerne. Det er for mange behov å dekke i løpet av en arbeidsdag. Én er kanskje sensitiv for lyder og bråk, og må skjermes fra de andre, samtidig som en annen er psykotisk.
Det etniske og kulturelle mangfoldet i brukergruppen er også blitt mye større. Nå gjenspeiler det storbyens sammensetning av folk, noe det ikke gjorde før. Hansen forteller om en av utfordringene med det.
– I noen kulturer er rusavhengighet veldig skambelagt. Da kan det være vanskeligere å nå fram til folk. Du kommer tett på mange historier og skjebner du skal ivareta.
Hanne Langaas, Heidi Hansen og Christina Livgard forteller om mange nye utfordringer på Brukkerommet, etter hvert som brukergruppa har endret seg.
Trenger mer fleksibilitet
Når det blir fullt og uoversiktlig inne på Brukerrommet, må de låse døra og la folk vente utenfor. Nå skjer det daglig. De ønsker seg ikke et større rom, men flere adskilte enheter. Antallet unike, aktive brukere har ikke økt, det har ligget på mellom 900 og 1200 i mange år, men Brukerrommet har aldri hatt flere besøk enn i 2023. Da var det 43 429 rusinntak, mot 35 106 i 2022.
– Erfaringen vår er at vi trenger et sted til, men det må ikke bli for stort. Det skal være et trygt sted for både personalet og brukerne. Nå er det vanskelig å bidra til verdighet for de sykeste, sier Langaas.
Alle som jobber ved Brukerrommet er opptatt av begrepet verdighet, som beskrives i lovverket. Like begeistret er de ikke for de strenge kravene i loven. Livgard mener Oslo har et av de mer regulerte brukerrommene i verden.
– Loven beskriver veldig presist hva tjenestene skal inneholde, utforming av lokalet og hvem personalet skal være. Vi trenger større fleksibilitet. Det viktige er at man tillater bruk av rusmidler med helsepersonell til stede, at vi kan bygge relasjoner og snakke om tryggere inntak av rusmidler. Det er gull for brukerne. Hvordan rommet ser ut, er mindre viktig. En allerede etablert tjeneste for brukerne, for eksempel en feltpleiestasjon eller et desentralisert treffsted, kan også være brukerrom.
Hansen vil hylle de gode kollegaene sine og bidra til å øke forståelsen for hva jobben egentlig dreier seg om. Der har media en rolle å spille. Når de omtaler rusavhengighet, må de ikke se seg blinde på den gamle stereotypen av en heroinist, mener hun. Den figuren er lite representativ for dagens rusavhengige i Oslo, og dermed også for hvilke utfordringer hjelpeapparatet står overfor.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 4/2024.
