Etter førti arbeidsomme år, femti forunderlige forestillinger og to alvorlige kriser, er det fortsatt full fyr i bunkeren med det lille, store teateret.

Tekst og foto: Gunn Merete Roll

En sommerdag i 1984 pakket et ungt kjæreste­par seg inn i en rusten gammel kassebil og satte kursen nordover. De var nettopp uteksaminert fra Le Conservatoire National des Arts du Cirque et du Mime, kunstakademiet for sirkus og miming i Paris. Med seg i bagasjen hadde Anne Marit Sæther og Gilles Berger eksamensforestillingen «Fugleskremselet». Det skulle bli starten på 40 år med teaterliv.

Selv om Anne Marit gikk dramalinja på videregående, hadde hun aldri tenkt at hun skulle begynne på en mimeskole i Frankrike. Men teater hadde hun elsket siden barneskolen.

– Jeg, som var en forsagt jente som tok lett til tårene, ble glad og fri når jeg fikk spille skuespill.

Etter videregående jobbet Anne Marit en periode som støttekontakt for en døv jente.

– Å oppdage hvordan man kunne kommunisere med tegn og mimikk, var nok medvirkende til at jeg omsider søkte på mimeskolen i Paris, forteller hun.

Der møtte hun Gilles. Han vokste opp i en fransk landsby der det var både vanlig og nødvendig å bygge og reparere alt selv og hadde gått noen år på designskole, før han litt tilfeldig begynte på mimeskolen.

Cirka Teater

Vel fremme i Norge sendte Anne Marit og Gilles ut tilbud til ulike teatre. De fikk sette opp «Fugleskremselet» flere steder i landet, men kjente at det ble for snevert å fortsette med mimeteater. Etter hvert ble Cirka Teater født.

I 1985 fikk de tilbud om å lage gateteater under Døla­jazz. De takket ja, de trengte honoraret, men to uker før de skulle på scenen, hadde de fremdeles ingen idé. På en tur i fjæra kom de over vrakene av to gamle komfyrer. Gilles demonterte og sveiset dem sammen igjen, med hjul og diverse snurrige funksjoner, så komfyrene gjenoppsto – ikke bare som rekvisitt, men som en karakter i «Og så kom fyren». Stykket ble senere spilt mange steder i Norge, i tillegg til i Polen og Frankrike.

Fyringsbunkeren

Året etter laget paret gateteaterforestillingen «Støv» som en kommentar til det radioaktive støvet, som ble spredd over Europa etter eksplosjonen i kjernekraftverket i Tsjernobyl. De reiste på turné i Polen og fikk stor respons, men hjemme i Norge var publikum nokså likegyldige. Det opprørte Anne Marit og Gilles, som bestemte seg for å utvikle ideen til en helaftens forestilling.

På den tida var Cirka Teater tilknyttet Teaterhuset Avant Garden i Trondheim. Anne Marit forteller at det var trangt om plassen, og at de to etter hvert fikk behov for å ha sitt eget sted. De kom over toppetasjen på Fyringsbunkeren på Nyhavna, og fikk leie den av Trondheim Havnevesen. Ingen hadde brukt den på mange år, og den var nesten en ruin, minnes Annet Marit.

Hverken strøm eller vann var koblet på, og kulden beit om vinteren, men Anne Marit og Gilles så bare muligheter. Nå kom også Gilles’ praktiske kunnskaper godt med. Litt etter litt fikk de på plass både verksteder, produksjonslokaler, kontorer og prøvesal. Her fikk Gilles også plass og mulighet til å eksperimentere og bygge de fabelaktige rekvisittene og scenografiene som Cirka Teater etter hvert ble kjent for.

Lokalene er den viktigste årsaken til at de har kunnet bli i Trondheim og ha teater som levebrød, mener de.

– Fordi vi har alt under ett tak, blir prosessene veldig integrert i hverandre. Å ha seks hundre kvadratmeter som vi kan bruke akkurat når vi vil, gir oss mulighet til å ta vare på produksjoner og ha dem på repertoar.

Etter at de var på plass i de nye lokalene, kom forestillingene som perler på en snor. Både «Skjebneveven», «Hundreårsnatten» og den klimakritiske forestillingen «Den femte årstid» ble satt opp i deres egen teatersal. Flere av forestillingene var også på turné i Norge, og de spilte på teaterfestivaler i Polen og Belgia.

Krise!

I 1991 var Anne Marit og Gilles blitt foreldre til tre. Hverdagen med en gutt på tre år og to små tvillingjenter var hektisk, og som selvstendig næringsdrivende med lav inntekt, hadde de heller ikke rett på fødselspermisjon. Anne Marit spilte «Og så kom fyren» på dagtid, men nå var det bare én ting å gjøre: De måtte få en ny produksjon på beina. Hele familien reiste til Oslo for å sette opp den nye forestillingen «Knock Out», en tittel som skulle treffe paret hardt. Teatersjefen var svært kritisk, og forestillingen slaktes. Familien reiser hjem, syke og utslitt.

– Da tenkte vi at dette går ikke lenger. Nå må finne på noe annet å gjøre.

I noen uker er de i tenkeboksen. Så dumper tre brev

fra Kulturrådet ned i postkassen. Anne Marit har fått et treårig arbeidsstipend, og Gilles har fått to reisestipender.

– Vi har hatt to dypt alvorlige kriser hvor vi bestemte oss for at vi måtte legge ned. Den andre gangen var da barna nettopp hadde begynt på skolen. Vi hadde fått noen avslag på søknader, driftsutgiftene vokste oss over hodet, og vi måtte gå på arbeidskontoret og melde oss arbeidsledige, forteller Anne Marit.

De skrev lister over jobber de kunne være kvalifisert til:

– Gilles er så handy at han kunne jobbet som både snekker og rørlegger, eller kanskje bussjåfør? Og jeg kunne kanskje bli folkehøgskolelærer og undervise i dramaturgi? Men det føltes som en stor sorg å skulle bli nødt til å gi opp Cirka Teater.

Kulturlivets u-land

En kald og grå novemberdag kom Ola T. Lånke fra kulturkomiteen på Stortinget og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland på besøk.

I boka «Cirka 40 år med teater» skriver Anne Marit om budskapet de formidlet til kulturministeren: «Dette er kanskje kulturlivets u-land, ganske fattigslig og lurvete, men vi er fornøyde med standarden her og ber ikke om annet enn å få beholde denne etasjen. Sånn som den er. I disse lokalene produserer vi forestillinger, og forestillingene kan vi leve av dersom vi hadde faste driftsmidler som dekker de årlige utgiftene.»

Etter besøket kom Cirka Teater inn på statsbudsjettet og fikk fast driftsstøtte.

– Det er utfordrende for mange kulturaktører å ha en så uforutsigbar økonomi. Mange har nok tenkt at vi har vært ganske fattige, for vi har jo aldri tatt ut store lønninger, men drivkraften vår har aldri vært å skaffe oss materielle goder. Gjenbruk har vi holdt på med siden 1980-tallet, både på teateret og privat. Vi har den samme gamle sofaen og stolene som vi fant på loftet for mange år siden. Og Gilles vil helst ha gamle biler som han kan mekke på, ler Anne Marit.

– Vi kan være slitne, og har ligget våkne om natta og tenkt på hvordan vi skal få alt til å gå i hop, men når alt har gått bra, glemmer vi det. Da husker vi bare de gode opplevelsene og alle de fantastiske folkene som vi har jobbet sammen med.

De bruker mye tid på å skrive søknader, og de vet aldri sikkert om prosjektene deres vil få støtte. Derfor var gleden stor da de for ni år siden fikk basisfinansiering gjennom Kulturrådet. Med det på plass, utviklet det forestillingen «Garage» for å legge ut på en internasjonal turne.

Og turné ble det, både i Norge, Frankrike, Tyskland, Italia, Slovakia og Kina.

Gleden ved å lete

 «Opus 1» ble deres første forestilling for Den kulturelle skolesekken (DKS), en nasjonal ordning som hvert år sørger for at alle landets skoleelever får oppleve profesjonell kunst og kultur. Sammen med musikerne Erlend Smalås og Ragnhild Faanes besøkte skuespiller Anne Marit skoler over hele landet. De tre drar fremdeles på skoleturneer sammen i dag, over 20 år senere, blant annet med forestillingen «Tankelaboratoriet».

– DKS er en veldig viktig arena for oss, og vi har spilt på tusenvis av skoler over hele landet. Gjennom møtene med barn som publikum, oppstår en dialog der barna ønsker å vite mer, besøke oss og selv oppdage hvordan teater blir til. I Cirka Teater er prosessene, der et team undersøker et materiale og jakter på den ferdige forestillingen, en stor del av livet som scenekunstnere, forklarer Anne Marit.

Etter hvert vokste det fram et ønske om å ikke bare dele det ferdige resultatet med det unge publikumet, men også prosessene. Kan barna få de samme utfordringene som det kunstneriske teamet får? Grupper av skolebarn inviteres på besøk til Cirka Teater for å lete etter materialer til å bygge eventyrlige rom.

– Gjennom det fysiske, taktile samarbeidet kommer det ideer, spørsmål og historier. Det oppstår et fellesskap, en mestringsfølelse og en glede over et konkret kunstnerisk resultat. Barn må få lov til å gjøre mer enn bare å scrolle på et nettbrett.

Gilles er stadig på jakt etter materialer han kan bruke til scenografi og rekvisitter, og da går turen ofte til Gjenbruksstasjonen. For ham er det andre ser på som søppel, en kilde til en inspirasjon. Da de skulle iscene­sette «Bukkene Bruse i Badeland» for Oslo Nye Teater og Riksteateret, plukket de plastsøppel i fjæra og gjorde det om til dukker og rekvisitter preget av rik fantasi.

De fantasifulle scenografiene som Cirka Teater har blitt så kjent for, krever ofte også avanserte tekniske løsninger. Men det er ingen hindring for Gilles – det er bare å sette i gang.

Det har til tider har vært utfordrende for scenearbeidere på institusjonsteatrene. Men når visjonene hans tar form og blir konkret scenografi, har de fleste fått seg en aha-opplevelse. Eller som teatersjefen på Trøndelag Teater, Catrine Telle, forteller at en scenearbeider uttalte da forestillingen «Kurt koker hodet» begynte å ta form: «Æ trur Gilles e et sjenni».

Stort og spektakulært, nært og enkelt

Gilles er full av ville ideer. Én av dem fikk han endelig realisert i arbeidet med en forestilling for Olavsfest: å lage musikkinstrumenter ingen har sett før. Han kjøpte en buss, saget den i to og bygget den om til spillemaskin med orgel av bilhorn, gamle orgelpiper og plastrør. Alt i et gigantisk format. Og det hele måtte være mobilt, for «Musica Mobile» skulle ut på turné med Luftforsvarets musikkorps.

Da Trondheim Kammermusikkfestival inviterte til samarbeid, fikk Gilles nok en av sine sprøe ideer: en fem meter høy fiolinstol med 60 meter lange vaierstrenger som musikerne ble plassert på. «Mekatonia» ble et teknisk og balansekunstnerisk mesterstykke fra både scenograf, musikere og alle andre involverte – og en fortryllende opplevelse for tilskuerne.

Men Cirka Teater har også evnen til å ta det helt ned. Nå sist i «Klasserommet», hvor Anne Marit er alene på scenen sammen med to musikere. Scenografien er enkel, men effektfull; bittesmå stoler er satt opp i rekker mot en tavle.

– Klasserommet er basert på opplevelser i barneskolen med en streng og autoritær lærer som skapte mye frykt, forteller Anne Marit, som tok kontakt med sine gamle klassekamerater for å høre deres historier før hun skrev stykket.

Jubileumsforestillingen «Trappa» har et helt annet utgangspunkt. Her samler de over 50 forskjellige utøvere i en heidundrende forestilling utenfor Fyringsbunkeren. Musikere og koret Trondheim Voices står på taket, og sammen med Luftforsvarets musikkorps, dirigert av Torodd Wigum, skaper de et musikalsk bakteppe for en historie som med humor og sprelske påfunn viser Cirka Teaters fantastiske kamp mot grå byråkrater og en vegg av papirer – bokstavelig talt.

Kulturlivet på Nyhavna

Kreativiteten blomstrer i Fyringsbunkeren. Samtidig er planene om å endre Nyhavna fra et industriområde til boligområde en kilde til bekymring.

– Vi frykter for gentrifisering. Kunstnere finner lokaler der standarden er lav, og derfor også husleien. Når lokaler oppgraderes av huseier, øker husleia, og kunstnerne presses ut.

Cirka Teater tok initiativ til arrangementet «Hendelser på Nyhavna», der alle som ønsket kunne bidra. Flere tusen publikummere fikk oppleve over 50 arrangement med et mangfold av uttrykk. «Hendelser på Nyhavna» ble arrangert tre år på rad, og har vært viktig for å sette søkelys på viktigheten av å ta vare på kulturlivet på havna i framtiden.

Men når 40 år er vel feiret, hva venter så for Cirka Teater?

– Vi legger nye planer, for som historien vår viser, gjelder det å aldri gi seg, sier Anne Marit.

Hun sitter på huk i verkstedet og jobber med en bukse til den tre meter høye dukken som Gilles og Espen prøver å få til å bevege seg.

– Vi drømmer om og jobber for at Cirka Scenefab­rikk, et produksjonssenter for kunst rettet mot barn, en dag skal bli en realitet her i Fyringsbunkeren på Nyhavna.

[FAKTA]

Cirka Teater

Startet av Gilles Berger og Anne Marit Sæther.

Feirer i år 40 år som teater og har produsert og fremført over 50 ulike forestillinger for voksne og barn. De er særlig kjent for sine eventyrlige forestillinger med fantasifull og særpreget scenografi.

I tillegg til Gilles Berger og Anne Marit Sæther, er Espen Dekko, Ingrid Bjørsnøs Kvam og Richard Verley fast ansatt i Cirka Teater. I tillegg har de en stor stab frilans musikere og -skuespillere.

Har samarbeidet med flere festivaler og institusjonsteatre og turnert internasjonalt i land som Polen, Belgia, Tyskland, Italia, Slovakia og Kina.

Artikkelen sto på trykk i Sorgenfri nr. 7/2024.