Historier
-
Arne og Jan var de ekte hippiene
Jan Bojer Vindheim var en av de første hippiene i Oslo på 1960-tallet. Arne Øgaard foretrakk et mer fargerikt miljø i Danmark. De to gamle hippiene forteller om rus i Slottsparken, sosiale eksperimenter og politisk engasjement. Jan Bojer Vindheim var noe av det nærmeste man kom en ekte hippie i Norge på sekstitallet. Han ble født i fredsåret 1945, og vokste opp på Lambertseter og Ljan i Oslo. Bestefaren var den kjente forfatteren Johan Bojer, og faren var ihuga Ap-mann. De siste 28 årene har Vindheim vært lokalpolitiker for Miljøpartiet de grønne i Trondheim. Da VG kalte ham «ur-hippie» for noen år siden, tok han betegnelsen med et smil. Historien…
-
Den mannen hadde et annet ærend
I over ti år var Camilla Svingen miljøterapeut og daglig leder i =Oslo. Nå har hun sluttet, og forteller om ett av de viktigste møtene hun opplevde i jobben. Det var en dag jeg sto i =Oslos salgslokale, dit selgerne kommer for å kjøpe magasiner og ta seg en pause fra gatas kjas og mas. Det var kjølig ute, så mange selgere var innom for varme seg. Denne ettermiddagen var det kaotisk i lokalet, noen satt og duppet av og noen hadde vært våkne for lenge. Døra gikk opp og en ukjent mann kom inn. Han ble stående i hjørnet ved inngangen og se seg forskremt rundt. Jeg skjønte fort…
-
Hun var det beste jeg fikk ut av innleggelsen
Maria Kjos Fonn (28), forfatter Jeg har fått mange lovord om min siste roman «Kinderwhore», hvor mye av handlingen foregår på institusjoner. Selv møtte jeg bestevenninna mi på psykiatrisk avdeling. NÅR JEG GÅR TILBAKE til den gamle skolegården min, blir jeg kvalm og tørr i munnen. Jeg opplevde skolen som en slags krigssone. Mobbingen begynte seint på barneskolen og eskalerte på ungdomsskolen. Jeg var skoleflink. Det skulle man ikke være. Jeg tok litt plass, samtidig som jeg var usikker. Vold var ikke hovedproblemet, selv om det var dét også, og ting i grenseland, som å bli omringet og fulgt etter. Det satte seg i kroppen, men det som kanskje stakk…
-
Da jeg traff Gefati
Få i Norge vet hva fistula er. Heldigvis. Gefati og svært mange andre mindreårige jenter i Etiopia vet det så altfor godt. Vi landet i Addis Abeba tidlig om morgenen, en høst dag i 2005. Kontrasten fra den kalde norske høstlufta kjentes idet flydøra ble åpnet. Varmen slo imot oss selv om vi var nesten 2500 meter over havet. Jeg hadde en blandet følelse av forventning og uro på vei inn i ankomsthallen. Mette hadde fortalt at vi skulle til et helvete. Lite ved trafikken inn til sentrum av Addis Abeba minner om navnet byen bærer, som visstnok betyr «Den nye blomsten». De blå drosjene tuter seg gjennom veikryss uten trafikklys, forbi trekjerrer…
-
Jeg møtte et sykt mørke
Kristine Schøyen Berdal (33), ME-rammet Jeg var en av Norges sykeste ME-pasienter. Da jeg hadde ligget på et mørkt rom i seks år, traff moren min en helt spesiell lege. Det siste året på videregående måtte jeg stå over gymtimene. Jeg begynte å bli ganske sliten. På musikklinja var det mange samfunnsengasjerte elever. Jeg var ansvarlig for Operasjon Dagsverk på skolen. Jeg elsket å være travel og aktiv. Et skikkelig skolelys var jeg også. Året etter videregående begynte jeg å jobbe i barnehage. Ofte var jeg syk to uker i strekk. Jeg fikk infeksjoner en gang i måneden. Til slutt måtte jeg ha halvannen times pause midt på dagen for…
-
Husker du disse høydepunktene fra juleboka?
=Oslos julebok har fått både selgerne og kjentfolk til å åpne seg. Her er noe av det som har gjort størst inntrykk. Å gi et blad i julegave blir ikke helt det samme som en bok. Det innså vi i gatemagasinets andre år, 2006. Da kom ideen til =Oslos julebok. Vi hadde ikke helt tro på at vi kunne gi den ut selv. Derfor gikk vi til Håkon Harket i Press forlag. Han ville mer enn gjerne samarbeide. Den første juleboka, med selger foran og bak. Til boka ville vi at selgerne våre skulle skrive selv. Vi fikk forfattere som Håvard Rem og Bjørn Gabrielsen til å holde skrivekurs i =Oslos lokaler.…
-
Hvem kan hjelpe Anes datter?
Ane Ramms datter slet med å konsentrere seg på skolen. Hun løste problemet med rus. Da viklet hun seg inn i nye vanskeligheter. Moren forteller om behandlingen som gjorde datteren sykere, og hvordan hun burde blitt møtt i rusomsorgen. Ane datter fikk diagnosen ADHD. Medisinen som fulgte med, fratok henne matlysten. Datteren fikk også tilpasset undervisning, men ingen av tiltakene hjalp. Hun fikk ny lærer hvert år i ni år. Det året hun fikk diagnosen, telte moren tretten vikarer som kom og gikk. – Når du bare får mer av noe som ikke virker år etter år, utvikler du andre problemer. Det hjelper ikke å få en diagnose når spesialundervisningen…
-
«Du kommer til å kjenne igjen meg»
Det var en helt vanlig tirsdagsmorgen i slutten av september. Jeg var på vei med bussen hjemmefra til togstasjonen. På turen mistet jeg mobiltelefonen min. Jeg merker det først når jeg er om bord i toget i høy fart mot Oslo, og skal vise elektronisk billett med mobilen. Som så mange andre har jeg digitalisert kjøpene mine. Jeg har verken lommebok eller kontanter. Nå er jeg også uten kommunikasjonsmulighetene i mobilen. En sympatisk konduktør lar meg haike med toget tilbake til utgangspunktet. Der går jeg rundt og spør bussjåfører og andre om de har gjort noen funn. Jeg får haik videre med flere busser inn mot Oslo. Når jeg ankommer…
-
En sprøyte i måneden gjorde Aleksander rusfri
Han har fått en sprøyte rett i muskulaturen hver fjerde uke. Nå er Aleksander Vattøy Dyrhol (30) blitt kvitt russuget. Takket være legemiddelet Naltrekson – og en god dose motivasjon. Ved en ren tilfeldighet ble Aleksander og kjæresten Linda klar over at det foregikk et prøveprosjekt med et nytt, lovende legemiddel. Naltrekson blokkerer reseptorene for opioider i hjernen, slik at stoffer som heroin eller morfin ikke får gjort sin virkning. Hver fjerde uke siden juni 2015 har han fått en injeksjon. Han startet med rus som 14-åring. Da prøvde Aleksander amfetamin for første gang. Han har vært rusavhengig halve livet. Så kom forandringen. I dag har han samboer, barn, hus,…
-
Det var den dagen min søster ikke døde
Ruth Marie Donovan (46), høyskolelektor, sykepleier og pårørende Jeg hadde allerede mistet en bror. Jeg kunne ikke miste en søster. Jeg trenger ikke engang lukke øynene for å høre regnet som hamrer mot frontruten, den dagen himmelen gråt for min bror. Han var på vei ut av livet, og det uten at jeg visste det. Den gangen overså jeg fornemmelsen jeg fikk: «Ring ham!» Jeg tok meg ikke tid. Fem år etter vår brors død ringte jeg min søster. Normalt ringte jeg tre ganger om dagen, i intervaller på åtte timer. Det var blitt min måte å dele opp dagen på. Morgen, middag, kveld. Slik sjekket jeg om hun levde,…