Betraktninger
-
Da homofile var bander og morfinister var individer
Lenge hadde homofile lavere status enn narkotikabrukere i Norge. Begge grupper har slitt med kriminalisering – til hvilken nytte? «Folk flest nærer en uklar frykt for de homoseksuelle», skriver VG 23. mars 1950. Vil avisa vite hvorfor, bør den gå i seg selv. Datidens medier gir inntrykk av at homofile opererer i bander med skumle hensikter. Samme år skriver VG om «en homoseksuell liga med forgreninger høyt opp i samfunnet». I 1952 omtaler VG «den tiltagende homoseksualiteten i Stockholm». Barnevernsnemnda har etablert en nattpatrulje i byen. Den skal redde ungdom «fra storbyens homoseksuelle klikker». Patruljen har særlig omsorg for unge som kommer utenbys fra: «Mer enn én gang har det…
-
1966 var et drittår
1966. Nå er det femti år siden. Dette året ga Høyesterett den da 17 år gamle Odd Hansen fra Oslo rett til å ha så langt hår han bare ville, uten å bli utestengt fra Teisen realskole. Les én gang til: Norges høyeste domstol måtte på banen for å bedømme om det var ok for gutter med en hårlengde over et visst antall centimeter å få lov å gå på skole. Statsmoralismen hadde et høytidsår. Boka «Uten en tråd» gjorde at politiet ransaket forlagslokalene. Forfatteren blir avslørt: Han het Jens Bjørneboe. I 1966 var det fortsatt seks år igjen til samboerskap ble lovlig – for øvrig samme år som straffebestemmelsen…
-
En julefortelling
På fredag kom jeg hjem fra Troms, og siden flytoget ikke gikk til Nasjonal, gikk jeg av på Oslo S og gikk gjennom byen mot Aker Brygge. Jeg var litt sliten, og litt lei av folk, jeg har snakket med folk hele uken, så det var deilig å rusle sakte med kofferten på slep. Gjennom mørke natta, oppover Karl Johan, julelysene lyser, julemusikken spiller, tiggere tigger, shoppere shopper og ingen har egentlig tid til å se på meg, så jeg får være i fred mens jeg rusler sakte gjennom byen med hjulene på kofferten som akkompagnement til mine egne hæler som sier tikk, tokk. Rett før Egertorget står det en…
-
Limfresen ga en egen rus
Svært mye tilsa at =Oslo ikke burde overlevd det første året, skriver Askild Matre Aasarød. Men det var én ting som holdt, og fortsatt holder, bladet sammen. Jeg må innrømme at det første jeg spurte meg selv da jeg kom inn døra til det bittelille kontorlokalet i Kirkegata i august 2005, var hvor lang tid det tar før man får løsemiddelskade av lim. Det var dagen før den andre utgaven av magasinet skulle komme ut. De to rommene på knappe 50 kvadratmeter var fylt til randen av bladstabler på trepaller. Titusenvis av eksemplarer av =Oslo. Det var knapt plass til å smyge seg inn på bakrommet bak disken. Alle bladene…
-
En kul kar får sosial trening
Camilla Svingen er daglig leder i Erlik. Hun skriver om et overraskende møte på gata. En dag var jeg ute på min vanlige runde i Oslos gater, hvor vi oppsøker selgerne på salgsplassene. Vi sjekker om selgerkort er på plass, om det trengs en prat, kaffe eller nye magasiner. Jeg fikk øye på en ung gutt jeg aldri hadde sett før, som sto og solgte =Oslo. Selgeren hadde ikke selgerkortet på seg, noe alle våre selgere er pliktige til å ha. Jeg hilste og presenterte meg. Han stirret rett i asfalten, svarte meg ikke. Jeg spurte da om alt var i orden og om jeg kunne hjelpe ham med noe.…
-
Den tøffe mannen som knakk sammen
En dag hos oss i Erlik kan gi et innblikk i himmel og helvete. Det er en hårfin grense mellom sorg og hvile. En selger kommer rasende inn på kontoret. Han svetter og er forbannet. Den fine stemningen er brutt og vi befinner oss i en kritisk fase. Hvem er han sint på? Han skjeller meg ut, kaller meg de styggeste ting. Veiver med armer og bein. Han vil krangle, og da en annen selger ber ham slappe av, går han rett bort til ham og skriker ham opp i ansiktet. «Du skal bare holde kjeft!» Skjellsordene hagler, og tilslutt må vi stoppe ham fysisk. Vi setter ham ned i…
-
Tanker fra en frivillig
Tora Hope har jobbet frivillig hos oss i =Oslo. Her deler hun sine første tanker om jobben. En ung hånd rekker meg en femtilapp. To blader. Jeg slår inn på kassen, henter blader, setter selgeren opp på et sted. Tre ganger må hun si selgernummeret sitt før jeg husker det. Det er ikke meningen å vimse, men noen ganger blir jeg så satt ut. Jeg er fersk frivillig i =Oslo sitt salgslokale og vet ingenting om hvordan det er å være avhengig av narkotika, bostedsløs eller hvordan det er å bomme penger for å få råd til et blad, et skudd eller hva det skulle være. Den unge kvinnen setter…
-
Jeg vil takke billettkontrollørene
=Oslo-selger Ståle Melhus takker en lite populær yrkesgruppe. Her er hans erfaring med Oslos billettkontrollører. Ønsker å bringe en takk til en yrkesgruppe som helt sikkert mottar heller mer kjeft enn takk, da grunnet jobben de er satt til å gjøre. Billettkontrollørene på Oslos t-baner. Og da særskilt de av indisk/pakistansk opprinnelse som har jobbet mange, mange år i sporveiene. Måten jeg har blitt møtt på av dere, enten det har vært om bord på t-banen, eller en kontrollpost ved Jernbanetorget, har vært med på å gjøre hverdagen mindre belastende. Å se at dere gjenkjenner meg som en som sliter, og derfor bare med ett velmenende nikk lar meg passere,…
-
Til alle dem som blir igjen
Vi skriver mye om selgerne av magasinet. Det er vår oppgave å fortelle deres historie, og gjennom tekster og bilder minne dere på at det finnes mennesker som lever på utsida av det samfunnet dere tar for gitt. Vi jobber så tett på mennesker i aktiv rus, mennesker med psykiske lidelser og mennesker som lever på gata at vi av og til glemmer at alle disse menneskene kommer fra et sted. At de er noens sønner og døtre, fedre og mødre, søsken og barndomsvenner, ektefeller og samboere. Mange av selgerne har rømt fra det andre livet livet, fordi det lå for mye vondt der. Vi hører historier om misbruk, vold,…
-
Nåden er et sted
Aller første gang jeg besøkte =Oslos lokaler i Skippergata 14, var det med håp om å få meg en praksisplass i salgslokalet. Jeg var snart førti, og i løpet av noen tøffe år hadde jeg fått sparken, blitt skilt og generelt rota til det meste i livet. Dagene tilbragte jeg med å gå rundt og føle på skammen, eller sitte å stirre på en pc-skjerm på et av de mange NAV-kursene man blir sendt på som arbeidssøker. Det var et av disse, tror det var «Personlig karrièreveildning» at en veileder foreslo for meg å søke praksisplass hos Erlik. Dette fordi mine eneste preferanser når det gjaldt karrière var: «ikke det…
