Betraktninger
-
– Jeg håper han ikke får lov til å selge =Oslo
«Lar dere romfolk selge =Oslo nå?» Meldingen kom i innboksen på =Oslos Facebook. Den fortsatte: «Jeg har alltid kjøpt Oslo-bladet, men her om dagen møtte jeg på en ung mann som snakket gebrokkent norsk og så ut som romfolk, han hadde bladet og selgerkort med nummer 1474. Jeg håper han ikke får lov til å selge =Oslo, da dette bladet skal være for våre norske narkomane.» Det var ikke den første meldingen av denne typen jeg hadde svart på, så jeg sendte standardsvaret jeg hadde på lager: «Hei. Takk for at du kjøper =Oslo, og på den måten er med å gi selgerne våre en ærlig jobb, og et verdig…
-
Et fritt samfunn blir aldri rusfritt
Hvor finner vi verdens mest rusfrie folk? I hvert fall ikke i Norge. Over 90 prosent av voksne nordmenn sier de har drukket alkohol det siste året. I en studie fra 2018 som sammenligner drikkevaner i 195 land, har bare Danmark flere alkoholdrikkere enn oss. Det betyr ikke at vi pådrar oss nest mest skader fra alkohol. I gjennomsnitt per drikkende person, inntar vi nemlig mindre enn folk i 74 av de andre landene, ifølge studien. Når temaet er ulovlige rusmidler, får vi sjelden høre hvor mye folk bruker. Det er mer fokus på antall brukere. En av fire nordmenn (16-74 år) har prøvd cannabis, fikk vi vite i 2017.…
-
Slik får du teknologisk hjerteinfarkt
«Jeg kommer ikke inn på fortnite-kontoen min!». Minstemann kommer løpende ut i stua. Tårene renner nedover kinnene hans. Han er knust. Imperiet hans er knust. Alt han har bygget opp på Fortnite, brukt oppsparte lommepenger på, er utilgjengelig. – Jeg skal hjelpe deg, sier jeg. Uvitende om hvilket teknologisk snøskred det skal utløse. Først prøver jeg å skrive inn ulike passord. Men ingen av dem virker. Jeg slenger inn et fresende: «Kan du ikke ha likt passord på alt du har?» Men nei, det er uaktuelt, de gamle passordene er blitt for barnslige. Så 2018, liksom. Det er ingen vei utenom: Vi må lage en ny konto, og kjøpe tingene…
-
Vendepunktet
Vi har alle vendepunkter i livet. Episoder som har tatovert seg fast i hukommelsen. Da noen sa noe, eller noe skjedde, som snudde opp ned på alt. Et av mine vendepunkter var for 16 år siden. Den natten jeg ble skilt, uformelt sett. Jeg hadde gitt og gitt, i et forhold med en mann som hadde tatt og tatt, og blitt lovet at snart, snart, skulle vektskålen i balanse. Og jeg trodde på det. Helt til den kvelden vi røk opp i en krangel, jeg husker ikke om hva, og kveld ble til natt, og det endte meg at jeg ropte ut: Elsker du meg ikke lenger? Jeg vet ikke.…
-
Christer var helt rå
Christer var den første av =Oslo-selgerne jeg ble skikkelig kjent med. Han var også den jeg har krangla mest med, i de syv åra som er gått. Christer hadde jobba som gatemagasinselger siden første dag =Oslo åpna dørene i 2005, noe han likte å minne meg på ofte. Han hadde også dukka opp i magasinet flere ganger enn de fleste. Til Juleboka 2010 hadde han til og med intervjua kong Harald på slottet, et intervju som senere skulle bli en viktig del av et teaterstykke på Det Norske Teateret. Akkurat dét var jeg ikke klar over, da jeg hadde mine første fantastiske og kaotiske uker som miljøarbeider i =Oslos lokaler…
-
Heroin = full kontroll
Begynner folk med heroin for å søke spenning? Ann Marlowe søkte noe helt annet: en trygg hverdag. Heroin ga henne både faste rutiner og forutsigbare følelser. Ann Marlowe var en ung, intellektuell kvinne da hun begynte å sniffe og røyke heroin. Hun har fascinert mange som jobber med rusavhengige, gjennom boka «How To Stop Time: Heroin from A to Z». Rusforsker Sverre Nesvåg trakk fram denne boka da =Oslo intervjuet ham for et par år siden. Han mente Marlowe beskrev noe viktig: at heroin gir en annen oppfatning av tid. Er du avhengig av stoffet, er oppmerksomheten din rettet mot én ting: Det som kreves for å få tak i…
-
Det perfekte menneske
Jeg sitter i Spania og leser om «generasjon prestasjon» og «prosjekt perfekt». Om hvordan unge mennesker i Norge opplever et økende press, fra alle kanter, om å prestere på alle plan. Så ender de opp som motløse, utslitte, deprimerte, angstfylte, spiseforstyrrede. Jeg har tre barn som nærmer seg tenårene i rekordfart, og jeg observerer dem ofte sammen med vennene. De virker som glade unger. Frie, harmoniske, bekymringsløse. Slik alle barn burde ha det. Og det skyldes ikke at det ikke er prestasjonspress. Det er det, nemlig. På skolen er det tøffe krav til engasjement og karakterer. Stryker de i et fag må de gå trinnet om igjen. De har lekser…
-
Dette trengte jeg fra psykiatrien da jeg var redd
Jeg håper at psykiatrien snart kommer over pubertetskrisa si. At voksne som gråter og oppfører seg som barn kan bli trøstet, varmet og holdt om til de gjenvinner kontakten med seg selv, skriver Maja Thune. De ringte meg fra sykepleien her om dagen. Jeg ble bedt om å si noe om hvordan isolasjon kjennes på kroppen. Jeg husker at de gangene jeg ble utsatt for isolasjon, da var jeg aller mest redd. Jeg måtte flykte eller kjempe imot en situasjon som min brennheite amygdala anså som farlig. Det var ingen der da, og jeg var så redd at jeg ikke klarte å tenke klart. Jeg kastet ting rundt meg og dunket på…
-
Valgfrihetens fengsel
For femogtjue år siden fikk jeg en telefon fra en venninne som hadde flyttet til USA. Hun hadde nettopp kommet hjem fra butikken. Nå satt hun i stolen og gråt. Svettet. Utmattet. Hva er det som har skjedd, sa jeg. Alle valgene driver meg til vanvidd, sa hun. Her er det flere titalls typer melk i supermarkedet. Vitaminberiket. Jordbærsmak. Økologisk. Halvfet. Helfet. Kvartfet. Soya. Organisk soya. I like mange merker. Etter det er det osten. Kjøttpålegget. Brødet. Alt! Men er det ikke gøy å ha mye å velge mellom, sa jeg, som bare hadde H-melk og skummet i butikken, og kjente en lengsel etter alt det spennende de hadde i…
-
Slik går no Facebook-dagan
Jeg leste en svensk undersøkelse et sted, om at Facebook ikke gjør oss lykkeligere. Studien viser at spesielt kvinner føler seg verre jo lengre tid de bruker på Facebook, og at grunnen trolig er at man sammenligner seg med andres profiler. Jeg er selv en ivrig bruker av Facebook, og delvis Instagram. Ironisk nok skaper det mest av følelsene på sortskalaen: Misunnelse. Stress. Irritasjon. Utakknemlighet. Skam. Som stiger i takt med synkende selvtillit. Samtidig er det det motsatte jeg uttrykker offentlig: Raushet (gratulerer! Er så glad på dine vegne). Ro og harmoni (footies i strandkanten). Høy selvtillit (yes, jeg fikk en god anmeldelse – igjen!). Glede over andres delinger (så…
