Betraktninger
-
Parallelle univers og pølsefingre
Når selv actionfilmene bytter ut maskingeværene med eksistensialisme og kvantefysikk, er det på tide å ta et steg tilbake og se på hva slags verden vi lever i. Lenge var det maskinene som skulle kverke oss. De mystiske datamaskinene. Fra HAL 9000 i «2001: En romodyssé» til Terminators Skynet, var trusselen menneskeskapt, digital og iskaldt logisk. I sistnevnte film gikk maskinene til krig mot oss – og vant overlegent. Det gjorde de også 15 år senere, i den første filmen fra Matrix-universet. Maskinenes iskalde diktatur og de umenneskelige omgivelsene var skremmende og føltes som en plausibel trussel. Tanken på at vi nedsunket i grønn væske skulle reduseres til batterier for…
-
Den siste festen
Ikke alle husker at Skandinavia mot slutten av nittitallet var episenteret for en global rockerevolusjon. For mange kan nok dette skyldes utstrakt inntak av pils og Fernet Branca. Det er fredag kveld, 18. desember 1998, på den kortlivede klubben Mars i Storgata i Oslo. Lufta i lokalet er stinn av sigarettrøyk på et vis det er umulig for yngre generasjoners konsertgjengere å forestille seg. Røyklukta blander seg med lukta av krutt i det den skjeggete, kraftig sminkede mannen på scenen fyrer av raketten han har plassert i sin egen rumpe. Salen er i ekstase og allsangen når nye høyder. «I got erection» brøles det, og for deler av publikum tror…
-
Minneord om Sverre Eika (1965-2021)
Miljøarbeider og skribent i =Oslo Even Skyrud minnes en usedvanlig lege. Den første gangen jeg hørte om lege Sverre Eika var det fra en av pasientene hans. Beskrivelsen hennes hørtes ut som noe henta ut fra et superheltunivers eller et godt gammeldags heltesagn. I løpet av de elleve åra jeg har jobbet gatenært med folk i aktiv rus, har jeg hørt mange slike hyllester. «Uten Sverre hadde jeg vært død for lenge siden.» «Da jeg kom inn på Sverres kontor endret det livet mitt.» «Sverre var den første som så og forsto meg.» Da jeg endelig møtte mannen, konstaterte jeg at han også så ut som en superhelt, med overdimensjonerte biceps og…
-
Tillitens pris
Tilliten mellom folk er høy i Norge. Vi tror vi vil bli møtt på en god måte om vi tropper opp ved ulike samfunnsinstitusjoner når det trengs. I alle fall tror de det, som har sluppet å ha så mye kontakt med deler av velferdstjenestene. Tillit er skjørt, og kan ikke tas for gitt, sies det. Den kan ikke kreves, den må opparbeides og kan lett ødelegges. I Norge er vi på tillitstoppen i Europa, i alle fall var vi det før pandemien, med stor tillit til politiske institusjoner. I arbeidslivet ønsker vi oss tillitsbasert ledelse, der fagkunnskap er førende, heller enn kontroll for kontrollens skyld. I oppdragelse og utdanning…
-
Lønner det seg å jobbe?
Følger man med i samfunnsdebatten, kan man få inntrykk av at det ikke lønner seg å jobbe. Det er rett og slett ikke riktig. Det er heller ikke der problemet ligger, skriver forfatter Maria Kjos Fonn. «Hva jobber du med?» Ofte er dette enkle spørsmålet bare en del av vanlig småprat, som å spørre hvor du bor eller hvor gammel du er. Andre ganger kan det sette en stopper for hele samtalen og bli eksistensielt for den som blir spurt – og pinlig for den som spør. I en periode av livet opplevde jeg at dette «enkle» spørsmålet ble så vanskelig å svare på, at jeg begynte å unngå sosiale…
-
Hva har skjedd med samfunnet vårt?
Jeg vil i dette innlegget dele noen tanker og spørsmål om nedbyggingen av velferden vi er vitne til i dag. Av Erik Lundstedt Bildet viser huset der jeg vokste opp. Huset har en grunnflate på 60 kvadratmeter, med en underetasje og en hovedetasje. I tillegg var det et uinnredet loft på cirka 30 kvm. Husets areal var med ferdigstillelse 120 kvm over to plan, pluss et uinnredet loft på 30 kvm. Huset ble ferdigstilt i 1961 og byggekostnaden var 46 000 kroner. I følge SSB var normalinntekten dette året cirka 15 000 kroner. Huset kostet altså tre årslønner å bygge. Overført til dagens lønnsnivå der normalinntekten er en halv million…
-
Intergalaktisk fjernsynsteater
«Tillatt for alle»? Hvordan i all verden kan det skumleste NRK har produsert bli lagt ut på nett-TV merket som tillatt for alle? Det er jo en hån mot den trettenårige meg, som lå søvnløs mens jeg grunnet over universets mørke uendelighet eller hva en stor søppelkvern gjør med en menneskekropp. Så kraftig inntrykk gjorde den første norske science fiction-serien på meg, at jeg var overbevist om at jeg hadde sett den flere ganger. Men det kan ikke stemme: Bing og Bringsværds smarte, lille romkrim «Blindpassasjer» ble ifølge internettet kun sendt i reprise én gang, nemlig fredag 30. august 1985, og den gang ikke engang som serie, men klipt ned til…
-
Typisk finsk
Hva var finsk fjernsynsteater, hvorfor slutter vi aldri å snakke om det, og skjedde det egentlig i det hele tatt? I Kommunal Rapport fra mars 2004, kalte daværende Stavangerordfører Leiv Johan Sevland norsk kommunepolitikk «finsk fjernsynsteater». Den samme karakteristikken får hockeyspillet til Fredrikstads Stjernen i lokalavisa Demokraten, i en artikkel fra 2018. I 2016 forsøkte lederen for finsk-norsk kulturinstitutt å analysere hvorfor bare to prosent av nordmenn vil velge Finland, hvis de var tvunget til å flytte til et annet nordisk land. Svaret mente han å være nettopp, finsk fjernsynsteater. Så lurer jeg på, tar du den referansen? Min generasjon (Even Skyrud, 1972) tar den, alle som en. Det skulle…
-
Seks meningsløse uker og en fin dag
Mange har opplevd å bli permittert, eller til og med miste jobben, de siste ukene. I møtet med =Oslo-selgerne som brått mistet denne ene muligheten til arbeid, lærte vi mye om hva det innebærer å med ett ikke ha noe som venter deg hver morgen. Dette er siste del av serien “Stemmer fra tomme gater” som har tatt for seg livet for selgerne under korona-krisen. I stedet for å be dere Vippse for å lese, kan vi endelig oppfordre til å gå ut, finne en selger, og kjøpe det ferske nummeret av =Oslo som er i salg på gata. – Det er ikke pengene jeg savner mest, det er kundene,…
-
Isabella lærte meg det viktigste
Isabella lærte meg det aller viktigste jeg trengte å lære for å jobbe med mennesker. Veien frem dit var en kamp, bokstavelig talt. I et år krangla jeg nesten daglig med Isabella. Jeg var så heldig å få prøve meg som praktikant i salgslokalet hos =Oslo, dette var for omkring åtte år siden, og Isabella var en av de få jentene som solgte gatemagasinet hver dag. Hun kom som oftest inn i lokalet med guarden oppe og piggene ute. Mange ganger fortvila, men like ofte bare sint. I begynnelsen trodde jeg hun testa meg. Det var alltid noe Isabella mente vi kunne hjelpe henne med. En genser når det var…
