Betraktninger
-
Musikalens hevn
Hvorfor er musikk på film greit for alle, så lenge den ikke synges av hovedpersonen? Og vil en ny generasjon igjen omfavne den mest utskjelte av alle sjangre? Tekst: Even SkyrudIllustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands Jeg er en hvit mann i begynnelsen av 50-årene, med caps, skjegg og briller, litt over gjennomsnittet opptatt av musikk og film. Det er mange av oss – for mange vil nok enkelte mene. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Etter at jeg selv fikk meg caps, ser jeg oss overalt i bybildet. Det eneste som er verre enn en hipster, er en aldrende hipster, sa visstnok en gang et klokt menneske. Jeg har…
-
Ungdommen nå på dass
Kokain brer igjen om seg, både i utelivet og avisspaltene. Er det ingen som har hørt underholdningsbransjens advarsler? Tekst: Even SkyrudIllustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands Ut ifra antall avisoverskrifter og bekymringsrynker, kan det se ut som Norge er rammet av en sentralstimulerende snøstorm med en vindstyrke vi ikke har sett maken til siden Aker Brygge, 1989. Eller kan hende siden januar 1931. Det var året revydronning Lalla Carlsen første gang fremførte revyvisa «Kokain» på ærverdige Chat Noir: «Jeg er så glad jeg synes at hele verden er min / traderade rullan dei / for jeg har nettop tatt mig en en liten schnufs kokain / traderade rullan dei / jeg…
-
Våte bikkjer og slitne jaguarer
Elendighet og angst kan være veldig morsomt. I hvert fall i England. Tekst: Even SkyrudIllustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands «Give my umbrella to the rain dogs, for I am a rain dog too», sang Tom Waits i låta «Rain Dogs» fra albumet med samme navn, utgitt i 1985. Begrepet rain dog, eller regnbikkje om du vil, oppsto med denne låta og betyr ifølge Urban Dictionary en bikkje som har gått seg vill i regnet, fordi regnet har vaska bort alle spor den har lagt igjen. Videre står det, fritt oversatt: «Hjemløse, folk som sover i portrom, einstøinger knyttet sammen fordi de deler den samme smerten og ubehaget.» Min type folk,…
-
Sanntidsmusikk
Musikken var bedre før, og sånn har det alltid vært. Eller er vi bare late? Tekst: Even SkyrudIllustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands I 1995, året jeg fylte 23, sang Pulps Jarvis Cocker: «Let’s all meet up in the year 2000. Won’t it be strange when we’re all fully grown?». År 2000. Bare det å si det høyt var litt science fiction – for både Jarvis og meg. 2000, liksom. Så uvirkelig føltes det, at vi alle trodde verden kom til å gå under i det klokka slo tolv på nyttårsaften. Nå har det gått nye 23 år, noe jeg nådeløst ble minnet på da låta – «Disco 2000» – dukka…
-
Spøkelseshistorien i maskinen
Det har vært litt vanskelig å komme i gang med månedens spalte, da jeg har vært opptatt med å ta selfies. Gjerne tjue i slengen.
-
Den konsentrerte flokken
Det er skrevet utallige tegn om hvordan sosiale medier puster på flammene til psykiske lidelser, en polarisert offentlig samtale og generell dumskap. Selv har jeg vært mer bekymra for hva de gjør med kulturkonsumet mitt. Tekst: Even Skyrud Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands Jeg trodde lenge jeg var immun. At det var de andre som lot dingsen ta over livet. I hvert fall at jeg, i motsetning til dem, var bevisst på hva som skjedde med meg i møte med den nye digitale verdenen. Jeg kunne rasjonalisere det at jeg ikke lenger leste så mange bøker. Det er tross alt vanskelig, og ganske farlig, å lese bøker mens man trener,…
-
Få troen tilbake
Hvis du ikke har tilbrakt de siste fem årene under en stein i skogen eller som Paradise Hotel-deltager, så er du antagelig bekymra for tingenes tilstand. Kanskje alvorlig bekymra. Det er i alle fall jeg, så jeg har tatt på meg å finne noe som kan gi oss små pusterom fra panikkangsten. Det ser mørkt ut. Ikke nok med at sola har snudd og vår halvtime med sommer er over, men også i overført betydning. Hvis du ikke leser aviser eller magasiner, har du kanskje ikke fått det med deg. På den annen side: Da leser du ganske sikkert ikke dette heller. Alle dere andre vet det: Det ser mørkt…
-
Latter i vrangstrupen
Hvor dårlige mennesker var vi på begynnelsen av 2000-tallet, sammenlignet med i dag? En av verdens morsomste tv-serier kan gi oss svaret. David Walliams og Matt Lucas definerte morsomt på begynnelsen av 2000-tallet. I hvert fall for meg og folk jeg kjente den gang. Deres serie «Little Britain» startet som et sketsjprogram på BBC radio, før hele spetakkelet ble en tv-serie i 2003. Den ble raskt av Englands mest sette serier, og fikk etter hvert også en skare trofaste seere verden rundt. Hvis du aldri har sett en episode «Little Britain», er vel Bård Tufte Johansen og Harald Eia i «Lille lørdag» og «Åpen post» den mest åpenbare sammenligningen. Walliam…
-
Parallelle univers og pølsefingre
Når selv actionfilmene bytter ut maskingeværene med eksistensialisme og kvantefysikk, er det på tide å ta et steg tilbake og se på hva slags verden vi lever i. Lenge var det maskinene som skulle kverke oss. De mystiske datamaskinene. Fra HAL 9000 i «2001: En romodyssé» til Terminators Skynet, var trusselen menneskeskapt, digital og iskaldt logisk. I sistnevnte film gikk maskinene til krig mot oss – og vant overlegent. Det gjorde de også 15 år senere, i den første filmen fra Matrix-universet. Maskinenes iskalde diktatur og de umenneskelige omgivelsene var skremmende og føltes som en plausibel trussel. Tanken på at vi nedsunket i grønn væske skulle reduseres til batterier for…
-
Den siste festen
Ikke alle husker at Skandinavia mot slutten av nittitallet var episenteret for en global rockerevolusjon. For mange kan nok dette skyldes utstrakt inntak av pils og Fernet Branca. Det er fredag kveld, 18. desember 1998, på den kortlivede klubben Mars i Storgata i Oslo. Lufta i lokalet er stinn av sigarettrøyk på et vis det er umulig for yngre generasjoners konsertgjengere å forestille seg. Røyklukta blander seg med lukta av krutt i det den skjeggete, kraftig sminkede mannen på scenen fyrer av raketten han har plassert i sin egen rumpe. Salen er i ekstase og allsangen når nye høyder. «I got erection» brøles det, og for deler av publikum tror…
